6. På hvilken måte kan en refusjonsordning for reise til og fra krisesentrene utformes.
Kostnadene for reise til og fra krisesentrene vil være ulikt fra krisesenter til krisesenter. Krisesenteret i Vestfold ligger sentralt i fylket med forholdsvis kort reiseavstand til begge kommunene i sør og nord.
Det må sikret at en slik refusjonsordning ikke går ut over økonomiene til det enkelte krisesenter. For å sikre dette kan det være aktuelt med en minstesats det forventes at kommunene øremerker til slike utgifter. Utgifter ut over en minstesats bør da refunderes til kommunene fra departementet. Krisenterne fakturerer kommunene, som på sin side ber om ytterligere støtte dersom utgiftene går ut over minstesats. Det bør da være klare retningslinjer for hva som innebæres av refusjonsordningen. Voldsutsattes økonomi og sikkerheten rundt den enkelte sak bør veie tungt.
Det er også en mulighet å tenke at en slik refusjonsordning kun er fra krisesentre som opererer med lang avstand til sine innbyggere, og at det settes en minstesats for kilometer til næreste krisesenter og at det gis ytterligere tilskudd til disse krisesentrene.
Reiseavstanden til Krisesenteret i Vestfold er forholdsvis kort for alle kommunene i fylket. Trenger en person/familie akutt bo-og beskyttelse betaler vedkommende selv for reisen hvis det er mulig. Dersom ikke dette er mulig, betaler vi.
Det må sikret at en slik refusjonsordning ikke går ut over økonomiene til det enkelte krisesenter. For å sikre dette kan det være aktuelt med en minstesats det forventes at kommunene øremerker til slike utgifter. Utgifter ut over en minstesats bør da refunderes til kommunene fra departementet. Krisenterne fakturerer kommunene, som på sin side ber om ytterligere støtte dersom utgiftene går ut over minstesats. Det bør da være klare retningslinjer for hva som innebæres av refusjonsordningen. Voldsutsattes økonomi og sikkerheten rundt den enkelte sak bør veie tungt.
Det er også en mulighet å tenke at en slik refusjonsordning kun er fra krisesentre som opererer med lang avstand til sine innbyggere, og at det settes en minstesats for kilometer til næreste krisesenter og at det gis ytterligere tilskudd til disse krisesentrene.
Reiseavstanden til Krisesenteret i Vestfold er forholdsvis kort for alle kommunene i fylket. Trenger en person/familie akutt bo-og beskyttelse betaler vedkommende selv for reisen hvis det er mulig. Dersom ikke dette er mulig, betaler vi.
7. Re-etablering
Krisesenteret i Vestfold støtter endringsforslaget hvor det blir en presisering av at andre deler av kommunens tjenesteapparat har et ansvar for å bistå egne innbyggere i en reetableringsfase, og at denne bistanden starter allerede mens de bor på krisesenteret.
For krisesentrene som ikke er kommunale, og som dekker flere kommuner, bør det defineres tydeligere i Krisesenterloven hvilken kommune som skal ha ansvaret for reetableringen av brukerne. Loven om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen sier noe om plikt til å yte tjenester og sette i verk tiltak for alle som oppholder seg i riket. Loven om kommunale helse- og omsorgstjenester pålegger kommunen å sikre at personer som oppholder seg i kommunen får tilbud om nødvendige helse- og omsorgstjenester. Det er likevel uklar praksis på dette, og brukerne risikerer avslag for støtte til reetablering både fra vertskommunen (der de oppholder seg) med bakgrunn i at det er opprinnelseskommunen som har ansvaret, og fra opprinnelseskommunen med bakgrunn i at det er vertskommunen (der de oppholder seg), som har ansvaret. For krisesentrene er denne problematikken svært tidkrevende, og i hvilken kommune ender med å få støtte til reetablering, fremstår som vilkårlig. Spesielt problematisk er dette når brukerne av sikkerhetsgrunner ikke bør reetableres i opprinnelseskommunen, da det fremstår som nesten umulig å få til en reetablering i vertskommune eller annen samarbeidskommune.
En løsning som kunne vært til nytte for gruppen brukere som er i behov av støtte til reetablering, kunne være at brukerne hadde mulighet til å endre til en «midlertidig folkeregistrert adresse» på krisesenteret de tilhører, som ga dem rettigheter til Lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen ved reetablering. Samtidig vil dette kunne gi en beskyttelse for at sensitiv informasjon som sendes folkeregisterets adresse havner på feil sted.
For krisesentrene som ikke er kommunale, og som dekker flere kommuner, bør det defineres tydeligere i Krisesenterloven hvilken kommune som skal ha ansvaret for reetableringen av brukerne. Loven om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen sier noe om plikt til å yte tjenester og sette i verk tiltak for alle som oppholder seg i riket. Loven om kommunale helse- og omsorgstjenester pålegger kommunen å sikre at personer som oppholder seg i kommunen får tilbud om nødvendige helse- og omsorgstjenester. Det er likevel uklar praksis på dette, og brukerne risikerer avslag for støtte til reetablering både fra vertskommunen (der de oppholder seg) med bakgrunn i at det er opprinnelseskommunen som har ansvaret, og fra opprinnelseskommunen med bakgrunn i at det er vertskommunen (der de oppholder seg), som har ansvaret. For krisesentrene er denne problematikken svært tidkrevende, og i hvilken kommune ender med å få støtte til reetablering, fremstår som vilkårlig. Spesielt problematisk er dette når brukerne av sikkerhetsgrunner ikke bør reetableres i opprinnelseskommunen, da det fremstår som nesten umulig å få til en reetablering i vertskommune eller annen samarbeidskommune.
En løsning som kunne vært til nytte for gruppen brukere som er i behov av støtte til reetablering, kunne være at brukerne hadde mulighet til å endre til en «midlertidig folkeregistrert adresse» på krisesenteret de tilhører, som ga dem rettigheter til Lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen ved reetablering. Samtidig vil dette kunne gi en beskyttelse for at sensitiv informasjon som sendes folkeregisterets adresse havner på feil sted.