Krisesentersekretariatet

At krisesentrene i 2011 ble underlagt kommunene, og kommuneøkonomien, har hatt store konsekvenser for tilbudet. Krisesentertilbudet er under press. Økonomi er og blir den viktigste faktoren for en rekke kommuner. Til og med Sør-Helgeland krisesenter, som har det laveste driftsbudsjettet av alle landets krisesenter, trues av nedleggelse på grunn av økonomi. Kommunene mener tilbudet blir for dyrt. Slik kan vi ikke ha det.

Istanbulkonvensjonen slår fast at Norge skal ha et lett tilgjengelig krisesentertilbud. Her kan man spørre seg hvordan vi definerer lett tilgjengelig? I enkelte deler av landet har man flere timers reisevei til nærmeste krisesenter. Vi mener det er viktig å se på avstand som et av kriteriene for et godt krisesentertilbud. Det kan ikke bli for lang reiseavstand for brukerne til et krisesenter. Da vil terskelen bli for høy til å benytte seg av tilbudet. Det bør utredes krav til avstand til krisesenter. Dette vil også kunne forhindre videre nedleggelse av sentre. Krisesentersekretariatet mener det er viktig å opprettholde og på sikt øke antall krisesentre i landet.

Fritt krisesentervalg innebærer at brukerne skal ha mulighet til å velge krisesenter ut fra særskilte behov. Det bør og skal ikke bety at kommuner står fritt til å kjøpe krisesentertilbud fra hvilket som helst krisesenter. Dette fører til intern konkurranse mellom krisesentrene, der pris blir den avgjørende faktoren. Dette lager ikke grunnlag for et faglig, brukerrettet tilbud med høy kvalitet.

Menon Economics slo i fjor fast at vold i nære relasjoner kostet samfunnet 92,7 milliarder i 2021 [4] . Samtidig brukte vi 433 millioner på krisesentertilbudet i 2022, ifølge tall fra SSB. Det tilsvarer i underkant av 0,5 % av de totale kostnadene. Vi er nødt til å se disse tallene i sammenheng. En styrking av krisesentertilbudet vil på sikt spare samfunnet for langt større kostnader.

Krisesentersekretariatet mener krisesentertilbudet må være et nasjonalt ansvar. Staten må inn med øremerkede midler over en periode for å få en tilstrekkelig finansiering av tilbudet. Vi kan ikke lenger la kommuneøkonomien styre kvaliteten på krisesentertilbudet. Det må være slik at uavhengig om du bor i Alta eller Tønsberg, så skal du ha tilgang til et likeverdig tilbud. Slik er det ikke i dag. Derfor mener vi at Staten må inn og løfte tilbudet, før man eventuelt gir overføringer over kommunebudsjettene igjen. Men da med utgangspunkt i hva som faktisk kreves for å drifte et krisesentertilbud av nødvendig kvalitet.

Barne- ungdoms- og familiedirektoratets faglige veileder for krisesentertilbudet kommer med klare anbefalinger til rammer for tilbudet. I dag er det en rekke kommuner som ikke følger disse anbefalingene. Derfor vurderer vi det som nødvendig at anbefalinger om for eksempel bemanning i tillegg kommer i form av krav i forskrift. Vi ønsker også å understreke at en rekke krisesentre har opplevd en markant økning i antall henvendelser de siste årene. Dette har ikke nødvendigvis ført til økt bemanning på sentrene.

Dagens krisesenterlov slår fast at tilbudet skal være «heildøgns». Dette har blitt tolket som at tilbudet må være døgnåpent. Vi mener at det må spesifiseres at dette innebærer at tilbudet skal være døgnbemannet. Det skal alltid være ansatte til stede på et krisesenter. Krisesentertilbudet er et sikkerhetstiltak og et beredskapstiltak, og dette innebærer døgnbemanning. Vi mener også at det er viktig å anerkjenne at å arbeide med traumatiserte voldsutsatte kan være en påkjenning for ansatte på krisesenter. Derfor er det uheldig at en rekke ansatte på krisesenter er alene på jobb på grunn av lav bemanning. Vi mener at det som hovedregel bør være minst to ansatte på krisesentrene til enhver tid.

Krisesentertilbudet er en sentral del av kommunenes forebyggende arbeid mot vold i nære relasjoner. Derfor bør dette spesifiseres i loven, som en av oppgavene krisesentrene har. Vi ønsker derfor å tilføye et nytt punkt e. under §2:

Vi ser et behov for å spesifisere krisesentrenes forebyggende rolle. Spesielt siden regjeringens Opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner ikke innlemmet krisesentrene i de forebyggende tiltakene i planen. Dette viser at krisesentrenes forebyggende rolle både er underkommunisert og underprioritert.

Det er åpenbart forebygging i hjelpetilbud som krisesenter. Men en presisering av forebygging som oppgave viser til noe mer enn drift av tilbudet. Dette innebærer en aktiv rolle i utadrettet forebyggingsarbeid i kommunene. Punktet fordrer også at krisesentrene må ha bemanning nok til å kunne jobbe utadrettet med forebygging.

Krisesentrene i Norge er en av de mest individuelt tilpassede tilbudene som finnes. Deres tilgjengelighet, fleksible arbeidsform og fokuset på helheten i den voldsutsattes komplekse situasjon, samt ønsker og behov, gjør krisesenteret til et unikt tilbud.

Et individuelt tilpasset tilbud fordrer i en del sammenhenger mulighet til å skjerme enkelte brukere fra andre. Derfor mener vi at alle krisesentre bør ha egne skjermede enheter på sitt krisesenter. De sentre som ikke har skjermet avdeling i dag må få tilskudd til å kunne etablere en slik enhet og en medfølgende økning i antall ansatte. Det må være kompetanse og ressurser til å ivareta grupper som for eksempel personer i aktiv rus, menn, lhbt-personer og personer med etnisk eller nasjonal minoritetsbakgrunn. I tillegg må alle krisesentre være universelt utformet.

En ny krisesenterlov må også i større grad tydeliggjøre barneperspektivet. Dette innebærer hvilken bemanning og kompetanse som må være på plass for å sikre et godt tilbud til alle barn uavhengig av hvilken forelder de kommer med og hvor i landet de bor. At barn bor på krisesenter over lang tid, betyr at tilbudet må speile disse barnas behov og rettigheter. Det skal heller ikke være kommuneøkonomien som bestemmer kvaliteten på tilbudet til barna.

Krisesentersekretariat mener det er svært viktig at barn i størst mulig grad opprettholder en normalitet i tilværelsen mens de oppholder seg på krisesenter. Rett til barnehage vil være sentralt for å oppnå dette. Barn på krisesenter bør ha rett til å få dekket transport til og fra barnehage ved behov.

Vi viser også til Redd Barnas rapport [5] hvor barn selv forteller om sine erfaringer fra krisesenter. Rapporten understreker behovet for flere ansatte til å ivareta barnas behov.

Det er et mål å gjøre terskelen for å ta kontakt med et krisesenter så lav som mulig. Derfor er det viktig å ha på plass avtaler som ivaretar kjæledyr til voldsutsatte. Krisesentersekretariatet mener det bør inngås avtaler mellom krisesentre og andre aktører som kan ta vare på dyrene. Kostnader knyttet til dette må også dekkes, for eksempel gjennom en refusjonsordning.

Vi mener at det er behov for mer detaljerte krav til kompetanse i en forskrift. Vold i nære relasjoner er et komplisert fagfelt, og det er viktig å anerkjenne dette. Alle krisesenter bør ha sosialfaglig kompetanse på høgskolenivå. Ansatte på krisesenter står i krevende faglige vurderinger, og det er viktig at de da har et sosialfaglig grunnlag å stå på. Det trenger ikke være et utdanningskrav for alle ansatte på krisesenter, men det bør stille kompetansekrav til alle ansatte.

Ansatte på krisesenter bør ha kompetanse om vold og overgrep, traumer, helseutfordringer knyttet til rus og psykiatri og om ulike minoriteter. Dette kan sikres gjennom krav om planer for opplæring og kompetanse ved hvert senter. De ansatte på krisesentrene må ha tilgang til læringsressurser og ha mulighet til å heve sin kompetanse om for eksempel vold i likekjønnede relasjoner.

Brukersakene på krisesenter blir stadig mer komplekse. Derfor er det viktig at ansatte har mulighet til å øke sin kompetanse ut fra de behov man ser på sitt krisesenter. Overføringene til sentrene bør ta høyde for en egen pott til kompetanseheving i budsjettene.

Krisesentersekretariatet er helt enig i at krisesentertilbudet til menn og deres barn ikke er godt nok. Vi mener at tilbudet til menn må styrkes. Dette gjør man ikke ved å innføre felles botilbud for kvinner og menn. Et felles botilbud vil heller bli et sparetiltak for kommunene, der et allerede presset tilbud ilegges ytterligere press.

Kvinner utgjør over 90 % av beboerne på krisesenter, og majoriteten av kvinnene har innvandrerbakgrunn. Ved å innføre et felles botilbud for kvinner og menn vil man heve terskelen for at den største brukergruppen benytter seg av tilbudet.

Et reelt løft av krisesentertilbudet til menn innebærer flere ansatte, bedre tilrettelagte bygg og mer fleksibilitet. Samlokaliserte krisesentertilbud med egne avdelinger for kvinner og menn, hvor sikkerhet og bemanning er ivaretatt vil kunne gi menn et likeverdig tilbud.

Krisesentersekretariatet mener at hvert enkelt krisesenter kan vurdere hvordan menn og kvinner på krisesenteret kan omgås på senteret. Det vil si at man kan legge til rette for felles møteplasser og at barn som kommer sammen med far også får samme tilgang til lekeområder som de barna som kommer sammen med mor. Menn kan også innlemmes i fellesskapet på krisesenteret uten at kvinner og menn må ha felles botilbud.

Et krisesenter er et midlertidig trygt botilbud for dem som trenger det. Både den reelle tryggheten og følelsen av trygghet er avgjørende for brukerne. En rekke beboere på krisesenter er sårbare personer. De er traumatiserte og aktiverte. Alle er ikke i stand til å ivare egne og andres grenser. Krisesentersekretariatet tenker det er etisk uforsvarlig å kombinere kvinner og menn i samme lokaler i en fase hvor de kan være sårbare for å inngå destruktive relasjoner. Vold er integritetskrenkende, og det tar tid bygge opp evnen til å stole på seg selv og ta kloke valg. Krisesentrene bør legge til rette for å skjerme disse personene i en slik sårbar fase.

Krisesentersekretariatet mener det er svært viktig å beholde kravet om fysisk adskilte botilbud for kvinner og menn. Norge er også pålagt av internasjonale konvensjoner om å ha kjønnsdelte botilbud på krisesenter. Erfaring viser at det er behov for mulighet til mer skjerming av brukergrupper på sentrene, ikke mindre. Et adskilt botilbud hindrer imidlertid ikke krisesentrene fra å ha felles møteplasser for kvinner og menn og deres barn, der dette er trygt og hever kvaliteten på oppholdet for beboerne.

Krisesenteret er et lavterskeltilbud og vi skal ikke ha noen rolle når det gjelder vurdering av samvær. Det er likevel viktig å ta med seg at samvær kan være en ny arena for vold og som derfor krever andre løsninger enn de vi har i dag. Erfaringer fra flere krisesenter er at samvær gjennomføres på tross av barnets beste. Rett til samvær prioriteres foran barns trygghet. Erfaringen fra krisesentrene er at midlertidige avgjørelser først og fremst tas for å få i gang samvær. Systemet premierer samarbeid. Dette fungerer i likeverdige relasjoner, men kan i verste fall legge til rette for fortsettelsesvold der den ene forelderen har vært utsatt for vold. Derfor mener vi at den danske modellen er interessant, og mener denne bør utredes for bruk i Norge. De ansatte på krisesenter skal imidlertid ikke ta avgjørelser om samvær skal finne sted eller ikke. Krisesentrene skal fortsette å være lavterskeltilbud som gir råd og støtte til de som benytter seg av tilbudet.

Det er positivt at den samiske befolkningens særskilte rettigheter spesifiseres i loven. Likevel må dette innebære mer enn en skriftlig formulering, det må også følge med ressurser. Hvordan har departementet tenkt å følge opp dette? Skal man ha noen utvalgte ressurssentre som kan bistå de andre sentrene ved behov? Dette kan være en løsning, men fordrer da at de utvalgte sentrene også tilføres friske midler slik at de har kapasitet til å bistå sentrene som har behov for det. Vi mener det må legges noen føringer om hvordan man skal sikre ivaretakelsen av den samiske befolkningen.

Det er spesielt i reetableringsfasen av vi ser at oppfølging av de voldsutsatte kan glippe. Familier risikerer å havne mellom to stoler. Vi mener det er viktig at kommunenes ansvar tydeliggjøres – og at samarbeidet om reetablering mellom krisesenter og de andre hjelpeinstansene må begynne mens brukerne fortsatt bor på krisesenter. Reetableringen begynner i det brukeren kommer på krisesenter, ikke i det de flytter ut. Her er det viktig å få på plass samarbeidsavtaler mellom krisesentrene og øvrig hjelpeapparat.