Høringssvar – forslag til endringer i krisesenterlova
Likestillingssenteret KUN er et regionalt likestillingssenter som arbeider for et samfunn hvor alle mennesker har like muligheter og rettigheter på alle samfunnsområder, som politikk, familieliv, arbeidsliv og fritid.
Vi takker for invitasjonen til å komme med et høringssvar.
KUN vil først og fremst takke Barne- og familiedepartementet for et svært grundig og gjennomarbeidet høringsnotat, som gir et godt utgangspunkt for å gjøre landets krisesenter enda bedre og sikre at de som trenger et krisesentertilbud skal få tjenester som er likeverdig utformet og med et trygt faglig grunnlag.
Vi takker for invitasjonen til å komme med et høringssvar.
KUN vil først og fremst takke Barne- og familiedepartementet for et svært grundig og gjennomarbeidet høringsnotat, som gir et godt utgangspunkt for å gjøre landets krisesenter enda bedre og sikre at de som trenger et krisesentertilbud skal få tjenester som er likeverdig utformet og med et trygt faglig grunnlag.
Regionale utfordringer
Det er stor variasjon i krisesentertilbudet mellom kommunene, både når det gjelder økonomi, bemanning, kompetanse, bygningsmasse og reiseavstand til tilbudet. Som påpekt i notatet, skiller Nord-Norge seg ut, med større andel krisesenter med lave budsjetter og store reiseavstander. Vi ser det som problematisk om ikke finansieringsrammen til kommunene skal endres i tråd med forslag til endringer i krisesenterloven. Både en hjemmel i forskrift om fysisk utforming, eventuell forskrift om krav til utdanning/kompetanse og bestemmelse om at det ikke kan kreves egenandel vil medføre en betydelig merkostnad for kommunene, noe som også kan gi utslag i et dårligere tilbud til krisesentrenes brukere. For krisesentrene i Nord-Norge vil en slik omprioritering i dagens ramme bli særlig økonomisk krevende, og vi oppfordrer departementet til å se på om det kan vurderes utjevnende tiltak rettet mot de minste sentrene. Dette kan for eksempel være en refusjonsordning som kan dekke reise, særskilte behov osv for særlig ressurskrevende brukere (se under).
Et krisesentertilbud for alle?
Når det gjelder ivaretakelse av brukere av alle kjønn, understreker vi behovet for videreutvikling av tjenestene for å sikre reell tilgang på tjenesten for menn, barn som kommer i følge med brukere (og da særlig menn), personer som bryter med kjønns- og seksualitetsnormer og personer med rus og/eller tilleggsproblematikk. Det bør settes av midler til kompetanseheving på disse områdene for ansatte i krisesentrene og deres vertskommuner.
For å gi et mer likeverdig tilbud støtter vi forslaget om å innføre et felles krisesentertilbud for kvinner og menn, med forskrift til fysisk utforming, og å spesifisere at tilbudet skal ha mulighet til å tilby skjermete enheter for brukere som har behov for det, enten det er på grunn av kjønn eller andre årsaker. Dette vil gi en fleksibilitet som styrker muligheten for å tilby tjenester til flere grupper av særlig sårbare brukere, uten å båndlegge ressurser som vil kunne komme flertallet av brukere av sentrene til gode når det ikke er brukere med særlige behov. Ordningen med skjermede enheter er under utprøving og vi regner med at evalueringene av disse vil kunne gi gode innspill til en forskrift om utforming.
Vi ser at det å åpne opp krisesentrene for mannlige brukere vil kunne øke barrierene for voldsutsatte kvinner som av ulike årsaker ikke ønsker å omgås menn. Dette vil også gi behov for en tydelig kommunikasjon ut til befolkningen fra krisesentrenes, kommunenes og fra departementets/bufdirs side, for å bidra til å bryte ned barrierer for å oppsøke krisesentrene. Evalueringer fra prøveprosjektet i Romerrike krisesenter og andre krisesentre som har prøvd ut felles løsninger, bør ligge til grunn for endringer som gjøres i lovteksten.
For å gi et mer likeverdig tilbud støtter vi forslaget om å innføre et felles krisesentertilbud for kvinner og menn, med forskrift til fysisk utforming, og å spesifisere at tilbudet skal ha mulighet til å tilby skjermete enheter for brukere som har behov for det, enten det er på grunn av kjønn eller andre årsaker. Dette vil gi en fleksibilitet som styrker muligheten for å tilby tjenester til flere grupper av særlig sårbare brukere, uten å båndlegge ressurser som vil kunne komme flertallet av brukere av sentrene til gode når det ikke er brukere med særlige behov. Ordningen med skjermede enheter er under utprøving og vi regner med at evalueringene av disse vil kunne gi gode innspill til en forskrift om utforming.
Vi ser at det å åpne opp krisesentrene for mannlige brukere vil kunne øke barrierene for voldsutsatte kvinner som av ulike årsaker ikke ønsker å omgås menn. Dette vil også gi behov for en tydelig kommunikasjon ut til befolkningen fra krisesentrenes, kommunenes og fra departementets/bufdirs side, for å bidra til å bryte ned barrierer for å oppsøke krisesentrene. Evalueringer fra prøveprosjektet i Romerrike krisesenter og andre krisesentre som har prøvd ut felles løsninger, bør ligge til grunn for endringer som gjøres i lovteksten.
Samisk krisesentertilbud
KUN støtter også forslaget om å gjenopprette et krisesentertilbud til den samiske befolkninga. Vi vet fra forskning at den samiske befolkningen har større grad av voldserfaring enn majoriteten, og det er et klart behov for krisesentertjenester særlig rettet mot den samiske befolkningen. Samisk språkområde er også kjennetegnet av store avstander, med de tilgjengelighetsutfordringene som ligger her.
Samiske brukeres tilbud var del av undersøkelsen KUN gjorde sammen med Nordlandsforskning i 2019, og der ble det påpekt at deres behov kunne sees som todelt. Voldsutsatte trenger tjenester som har kompetanse om vold på generelt nivå, samt at tjenestene er kompetente på særlige utfordringer knyttet til samiske forhold, både kulturelt og språklig.
En mulig løsning kan være å knytte krisesentrene enda sterkere til kompetansesentrene, særlig i samisk område, og ha forskriftsfestet pålegg om etablerte samarbeid med aktører som NASAK og SANKS om kompetanseheving for de ansatte. Her kan det også innhentes direkte tjenester knyttet til enkeltbrukere, slik at de i reetableringsfase evt kan fortsette denne kontakten der det er aktuelt. Slik teksten står i dag blir det for lite spesifikt at “Dei særskilte rettane til samiske brukarar skal ivaretakast i krisesentertilbodet”, dette vil ofte forsvinne i en hektisk og ressurspresset arbeidshverdag, og ikke alle brukere vil ha kunnskap nok om tilbudet til å etterspørre sine rettigheter.
Samiske brukeres tilbud var del av undersøkelsen KUN gjorde sammen med Nordlandsforskning i 2019, og der ble det påpekt at deres behov kunne sees som todelt. Voldsutsatte trenger tjenester som har kompetanse om vold på generelt nivå, samt at tjenestene er kompetente på særlige utfordringer knyttet til samiske forhold, både kulturelt og språklig.
En mulig løsning kan være å knytte krisesentrene enda sterkere til kompetansesentrene, særlig i samisk område, og ha forskriftsfestet pålegg om etablerte samarbeid med aktører som NASAK og SANKS om kompetanseheving for de ansatte. Her kan det også innhentes direkte tjenester knyttet til enkeltbrukere, slik at de i reetableringsfase evt kan fortsette denne kontakten der det er aktuelt. Slik teksten står i dag blir det for lite spesifikt at “Dei særskilte rettane til samiske brukarar skal ivaretakast i krisesentertilbodet”, dette vil ofte forsvinne i en hektisk og ressurspresset arbeidshverdag, og ikke alle brukere vil ha kunnskap nok om tilbudet til å etterspørre sine rettigheter.