Høringsnotat og forslag til endringer i krisesenterloven
Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) takker for muligheten til å komme med et høringssvar til høringsnotat og forslag til endringer i krisesenterloven.
NKVTS gir tilslutning til de endringer i krisesenterloven som foreslås av Barne- og familiedepartementet. Vi er særlig fornøyde med forslaget om at det skal komme tydeligere frem i loven at krisesentertilbudet skal omfatte reetableringsfasen, altså den mer langsiktige oppfølgingen av voldsutsatte, i samarbeid mellom krisesentrene og andre deler av tjenesteapparatet. NKVTS og NORCE har utforsket hvordan kommunene følger opp forpliktelser som ligger i krisesenterlovgivningen, og da særlig i reetableringsfasen. [1] Vi har undersøkt hvordan voldsutsatte voksne og barn opplever at deres behov og livssituasjon blir ivaretatt etter krisesenteropphold, og vi har satt søkelys på hvordan samarbeidet og samordningen fungerer mellom tjenestene, inklusive krisesentrene. Vår forskning viser tydelig at tjenesteapparatets forpliktelser gjennom krisesenterloven bør tydeliggjøres i handlingsplaner og annet strategiarbeid i kommunene. De kommunale tjenestene må jobbe målrettet mot virkningsfulle tiltak og ivaretakelse av voldsutsatte i reetableringsfasen. I dag er det krisesentrene som i stor grad er pådrivere i reetableringsarbeidet, også om det er kommunenes ansvar å samordne tjenestetilbudet.
Vi slutter oss også til forslaget fra departementet om å revidere krisesenterloven med mål om å gi et bedre krisesentertilbud til voldsutsatte samiske kvinner, menn og barn. Forskning, blant annet ved NKVTS, har vist at det er behov for en styrket innsats for å sikre et likeverdig hjelpetilbud til den samiske befolkningen. Dette innebærer tiltak som fremmer samisk språk- og kulturkompetanse, men også tiltak som kan bidra til å forbedre tilliten mellom samer og norske myndigheter og tjenesteytere.
Departementet ønsker innspill fra høringsinstansene på en rekke områder der det ikke foreslås konkrete endringer i krisesenterloven. Vi kommenterer noen av disse spørsmålene.
Et helhetlig og individuelt tilpasset tilbud «så langt råd er»?
Departementet ber høringsinstansene vurdere formuleringen i krisesenterloven om at kommunene skal se til at krisesentertilbudet «så langt råd er» blir lagt til rette for å imøtekomme de individuelle behovene til brukerne, og om en slik formulering kan resultere i at en del av kommunene nedprioriterer tilrettelagte tilbud til enkelte grupper. Det er en utfordring å få alle kommunene til å følge opp sitt ansvar og de forpliktelser som følger av lovverket, og NKVTS støtter bekymringen for at formulering kan resultere i en nedprioritering. Flere brukergrupper har fremdeles et krisesentertilbud som ikke er fullverdig (f.eks. for voldsutsatte med tilleggsproblematikk som rus, psykiske vansker eller nedsatt funksjonsevne, voldsutsatte fedre med barn og minoriteter i sårbare livssituasjoner), og det er store variasjoner mellom krisesentre og kommuner i kvaliteten på tilbudet. For å sikre et likeverdig og helhetlig krisesentertilbud til voksne, barn og grupper med særlige behov er det behov for forutsigbare og langsiktige satsinger og finansieringsordninger.
Refusjonsordning for reiser fra og til krisesenteret
Departementet ber om innspill fra høringsinstansene om en eventuell refusjonsordning for utgifter til reise til og fra krisesenteret. I Norge fins i dag 43 krisesentertilbud. Lange avstand til nærmeste krisesenter er en utfordring for mange voldsutsatte, og særlig i en del rurale regioner i Nord-Norge. NKVTS støtter at en slik refusjonsordning innføres, eksempelvis etter modell fra spesialisthelsetjenestens refusjonsordning forvaltet av Pasientreiser.
Departementet skriver (s. 14 i høringsnotatet) at det ikke har vært mulig å få barn som bor eller har bodd på krisesenter å stille opp som informanter. Dette er beklagelig. Vi mener at det hadde vært svært viktig å fange opp barnas egne stemmer. NKVTS har god erfaring med å inkludere barn, også yngre barn, som informanter, og vi mener det er fullt mulig å tilpasse samtalene og intervjuene etter barnets alder.
Departementet ønsker innspill om hvordan det bedre kan legges til rette for at de barn på krisesenter, som har rett til barnehageplass, faktisk får gå i barnehage. Vi understreker at det er viktig at kommuner og andre myndigheter formidler tydelig til ledere og ansatte på krisesentrene at de forventes å jobbe like mye med å få barn å gå på barnehage som på skole, også om det kun er skolen som er obligatorisk. De barn som bor på krisesenter har stort behov for lek, blant annet for å kunne bearbeide traumatiske erfaringer, men også for å utvikle sitt språk og sosial kompetanse.
Vi ønsker også å påpeke, at krisesentrene er i dag i altfor liten grad tilpasset for de eldre barna, som ofte er de som blir de igjen hos den andre forelderen. Dette kan utgjøre en sikkerhetsrisiko for barna. Krisesentrene trenger ressurser for å kunne utvikle tilbud også til de eldre barna.
Et annet spørsmål som departementet ønsker innspill på, er om barn på krisesenter skal ha samvær med den andre forelderen, og hvilken rolle krisesenteret skal ha når det gjelder å vurdere om barnet skal ha samvær. NKVTS har alltid fremhevet at samvær ikke skal fastsettes dersom det ikke er til barnets beste, for eksempel i saker med risiko for vold og overgrep. Krisesenteransatte har god kompetanse i spørsmål som gjelder samvær med den andre forelderen når barnet er på krisesenter. Departementet viser til en ny lov i Danmark som tar utgangspunkt i at det er best for barn på krisesenter ikke å ha samvær, dersom det kan dokumenteres at det har vært vold eller trusler om vold i familien. Det er viktig for Norge å følge med implementeringen av loven i nabolandet og vurdere om liknende lovbestemmelser kan innføres her.
Felles eller separat botilbud for kvinner og menn?
Departementet ønsker innspill fra høringsinstansene om krisesenterloven skal fortsette med kravet om fysisk adskilte botilbud til kvinner og menn, eller innføre bistand til alle kjønn i samme lokaler. Departementet gir en utførlig og velbalansert redegjørelse om fordeler og ulemper med begge alternativene, men har ikke kommet med en konklusjon eller gitt en anbefaling.
Dette er et komplisert og komplekst spørsmål, som det råder ulike meninger om blant krisesentre, fagpersoner, forskere og politikere. Det er beklagelig at den følgeevaluering av forsøket ved Romerike krisesenter om et integrert krisesentertilbud, og som har vært planlagt ferdigstilt før revideringen av krisesenterloven, ikke har vært tilgjengelig når høringsinstansene utarbeider sine høringssvar. Samtidig vil vi understreke at det er nødvendig også med annen forskning enn en følgeevaluering av en prøveordning for å kunne ta en beslutning i et så viktig spørsmål. Når forskningsbasert dokumentasjon og brukermedvirkning mangler, er det vanskelig å utvikle tiltak vi er sikre på at fungerer og ikke fører til at de aller mest sårbare gruppene ikke vil oppsøke eller nyttiggjøre seg tilbudene uten at vi har god nok kunnskap om hvilke gevinster dette i så fall vil kunne gi. Prinsippet om brukermedvirkning bør ivaretas i videre utvikling av krisesentertilbudet, også i spørsmålet om felles eller separat botilbud for kvinner, menn og deres barn. Det er også viktig å se på erfaringer med kjønnsdelte og -integrerte tilbud for eksempel på asylmottak, i rusomsorgen og i våre nordiske naboland.
[1] Økland Jahnsen, S., Sivertsen, K., Kårtveit, B.H., Rindal Lundeberg, I. (NORCE); Bergman, S., Selvik, S., Sandmoe, A., & Øverlien, C. (NKVTS). Krisesenter – kommunenes arbeid og oppfølging i reetableringsfasen . Rapport nr. 20-2022, NORCE Helse og samfunn.
NKVTS gir tilslutning til de endringer i krisesenterloven som foreslås av Barne- og familiedepartementet. Vi er særlig fornøyde med forslaget om at det skal komme tydeligere frem i loven at krisesentertilbudet skal omfatte reetableringsfasen, altså den mer langsiktige oppfølgingen av voldsutsatte, i samarbeid mellom krisesentrene og andre deler av tjenesteapparatet. NKVTS og NORCE har utforsket hvordan kommunene følger opp forpliktelser som ligger i krisesenterlovgivningen, og da særlig i reetableringsfasen. [1] Vi har undersøkt hvordan voldsutsatte voksne og barn opplever at deres behov og livssituasjon blir ivaretatt etter krisesenteropphold, og vi har satt søkelys på hvordan samarbeidet og samordningen fungerer mellom tjenestene, inklusive krisesentrene. Vår forskning viser tydelig at tjenesteapparatets forpliktelser gjennom krisesenterloven bør tydeliggjøres i handlingsplaner og annet strategiarbeid i kommunene. De kommunale tjenestene må jobbe målrettet mot virkningsfulle tiltak og ivaretakelse av voldsutsatte i reetableringsfasen. I dag er det krisesentrene som i stor grad er pådrivere i reetableringsarbeidet, også om det er kommunenes ansvar å samordne tjenestetilbudet.
Vi slutter oss også til forslaget fra departementet om å revidere krisesenterloven med mål om å gi et bedre krisesentertilbud til voldsutsatte samiske kvinner, menn og barn. Forskning, blant annet ved NKVTS, har vist at det er behov for en styrket innsats for å sikre et likeverdig hjelpetilbud til den samiske befolkningen. Dette innebærer tiltak som fremmer samisk språk- og kulturkompetanse, men også tiltak som kan bidra til å forbedre tilliten mellom samer og norske myndigheter og tjenesteytere.
Departementet ønsker innspill fra høringsinstansene på en rekke områder der det ikke foreslås konkrete endringer i krisesenterloven. Vi kommenterer noen av disse spørsmålene.
Et helhetlig og individuelt tilpasset tilbud «så langt råd er»?
Departementet ber høringsinstansene vurdere formuleringen i krisesenterloven om at kommunene skal se til at krisesentertilbudet «så langt råd er» blir lagt til rette for å imøtekomme de individuelle behovene til brukerne, og om en slik formulering kan resultere i at en del av kommunene nedprioriterer tilrettelagte tilbud til enkelte grupper. Det er en utfordring å få alle kommunene til å følge opp sitt ansvar og de forpliktelser som følger av lovverket, og NKVTS støtter bekymringen for at formulering kan resultere i en nedprioritering. Flere brukergrupper har fremdeles et krisesentertilbud som ikke er fullverdig (f.eks. for voldsutsatte med tilleggsproblematikk som rus, psykiske vansker eller nedsatt funksjonsevne, voldsutsatte fedre med barn og minoriteter i sårbare livssituasjoner), og det er store variasjoner mellom krisesentre og kommuner i kvaliteten på tilbudet. For å sikre et likeverdig og helhetlig krisesentertilbud til voksne, barn og grupper med særlige behov er det behov for forutsigbare og langsiktige satsinger og finansieringsordninger.
Refusjonsordning for reiser fra og til krisesenteret
Departementet ber om innspill fra høringsinstansene om en eventuell refusjonsordning for utgifter til reise til og fra krisesenteret. I Norge fins i dag 43 krisesentertilbud. Lange avstand til nærmeste krisesenter er en utfordring for mange voldsutsatte, og særlig i en del rurale regioner i Nord-Norge. NKVTS støtter at en slik refusjonsordning innføres, eksempelvis etter modell fra spesialisthelsetjenestens refusjonsordning forvaltet av Pasientreiser.
Departementet skriver (s. 14 i høringsnotatet) at det ikke har vært mulig å få barn som bor eller har bodd på krisesenter å stille opp som informanter. Dette er beklagelig. Vi mener at det hadde vært svært viktig å fange opp barnas egne stemmer. NKVTS har god erfaring med å inkludere barn, også yngre barn, som informanter, og vi mener det er fullt mulig å tilpasse samtalene og intervjuene etter barnets alder.
Departementet ønsker innspill om hvordan det bedre kan legges til rette for at de barn på krisesenter, som har rett til barnehageplass, faktisk får gå i barnehage. Vi understreker at det er viktig at kommuner og andre myndigheter formidler tydelig til ledere og ansatte på krisesentrene at de forventes å jobbe like mye med å få barn å gå på barnehage som på skole, også om det kun er skolen som er obligatorisk. De barn som bor på krisesenter har stort behov for lek, blant annet for å kunne bearbeide traumatiske erfaringer, men også for å utvikle sitt språk og sosial kompetanse.
Vi ønsker også å påpeke, at krisesentrene er i dag i altfor liten grad tilpasset for de eldre barna, som ofte er de som blir de igjen hos den andre forelderen. Dette kan utgjøre en sikkerhetsrisiko for barna. Krisesentrene trenger ressurser for å kunne utvikle tilbud også til de eldre barna.
Et annet spørsmål som departementet ønsker innspill på, er om barn på krisesenter skal ha samvær med den andre forelderen, og hvilken rolle krisesenteret skal ha når det gjelder å vurdere om barnet skal ha samvær. NKVTS har alltid fremhevet at samvær ikke skal fastsettes dersom det ikke er til barnets beste, for eksempel i saker med risiko for vold og overgrep. Krisesenteransatte har god kompetanse i spørsmål som gjelder samvær med den andre forelderen når barnet er på krisesenter. Departementet viser til en ny lov i Danmark som tar utgangspunkt i at det er best for barn på krisesenter ikke å ha samvær, dersom det kan dokumenteres at det har vært vold eller trusler om vold i familien. Det er viktig for Norge å følge med implementeringen av loven i nabolandet og vurdere om liknende lovbestemmelser kan innføres her.
Felles eller separat botilbud for kvinner og menn?
Departementet ønsker innspill fra høringsinstansene om krisesenterloven skal fortsette med kravet om fysisk adskilte botilbud til kvinner og menn, eller innføre bistand til alle kjønn i samme lokaler. Departementet gir en utførlig og velbalansert redegjørelse om fordeler og ulemper med begge alternativene, men har ikke kommet med en konklusjon eller gitt en anbefaling.
Dette er et komplisert og komplekst spørsmål, som det råder ulike meninger om blant krisesentre, fagpersoner, forskere og politikere. Det er beklagelig at den følgeevaluering av forsøket ved Romerike krisesenter om et integrert krisesentertilbud, og som har vært planlagt ferdigstilt før revideringen av krisesenterloven, ikke har vært tilgjengelig når høringsinstansene utarbeider sine høringssvar. Samtidig vil vi understreke at det er nødvendig også med annen forskning enn en følgeevaluering av en prøveordning for å kunne ta en beslutning i et så viktig spørsmål. Når forskningsbasert dokumentasjon og brukermedvirkning mangler, er det vanskelig å utvikle tiltak vi er sikre på at fungerer og ikke fører til at de aller mest sårbare gruppene ikke vil oppsøke eller nyttiggjøre seg tilbudene uten at vi har god nok kunnskap om hvilke gevinster dette i så fall vil kunne gi. Prinsippet om brukermedvirkning bør ivaretas i videre utvikling av krisesentertilbudet, også i spørsmålet om felles eller separat botilbud for kvinner, menn og deres barn. Det er også viktig å se på erfaringer med kjønnsdelte og -integrerte tilbud for eksempel på asylmottak, i rusomsorgen og i våre nordiske naboland.
[1] Økland Jahnsen, S., Sivertsen, K., Kårtveit, B.H., Rindal Lundeberg, I. (NORCE); Bergman, S., Selvik, S., Sandmoe, A., & Øverlien, C. (NKVTS). Krisesenter – kommunenes arbeid og oppfølging i reetableringsfasen . Rapport nr. 20-2022, NORCE Helse og samfunn.