Samlokalisering som innsparingstiltak?
Kvinner på krisesenter er i krise. De trenger trygghet fra vold og press og ro til å finne sin egen vei videre. Menn på krisesenter betyr risiko for uønskede hendelser og vold, og slikt har allerede forekommet der dette er forsøkt.
Menn på krisesenter vil gjøre terskelen høyere for å dra dit for alle kvinner. Vi må heller arbeide for at terskelen senkes.
For minoritetskvinner med bakgrunn fra land hvor en ikke har kommet så langt som i Norge, vil det å dra til et krisesenter bli enda mer kulturfremmed. Det vil også øke stigmaet fra familie og andre: Krisesenteret vil regnes som et tilbud som er usømmelig, siden det er menn og kvinner under samme tak. Kvinner som drar til et felles senter vil kunne regnes som ikke ærbare.
Voldelige menn generelt, uavhenig av kulturbakgrunn, vil også kunne bli mer provosert over at kvinnen"hans" bor med menn, og vil kunne hevne seg på dette i ettertid.
Krisesenterne må være trygge rom for kvinner.
Det hevdes at kvinner kan ha godt av å møte menn som ikke er voldelige, men i samme situasjon, på krisesenteret. Men hvem kan garantere ikke-voldeligheten? Hvordan skal voldsutsatte kvinner, mange voldsutsatt flere ganger i livet, kunne stole på en slik vurdering? Og bør de det?
Ut over voldsrisikoen vil vi også påpeke at kvinner må lære å stå på egne bein på sentrene. Hun må nyorientere seg i sitt liv. I rusomsorgen er det kjent at kvinner tar ansvar for menn de er på behandling sammen med, mens de skyver seg selv i andre rekke. Nettopp slike prosesser vil vi ikke at kvinner skal inn i- de må trene på å stå i første rekke i sitt liv. Menn vil virke forstyrrende på prosessen.
Vi ønsker at det vurderes om økende bruk av omvendt voldsalarm kan gjøre at færre vil trenge å flytte hjemmefra og at bruken av krisesenter på døgnbasis dermed kan gå ned, og at familien kan få mindre belastninger mens belastningen flyttes der den hører hjemme: hos voldsutøveren.
Vi viser videre til Mira-senteret sitt høringsinnspill i saken og tilslutter oss dette.
For Norges kvinnnelobby
Menn på krisesenter vil gjøre terskelen høyere for å dra dit for alle kvinner. Vi må heller arbeide for at terskelen senkes.
For minoritetskvinner med bakgrunn fra land hvor en ikke har kommet så langt som i Norge, vil det å dra til et krisesenter bli enda mer kulturfremmed. Det vil også øke stigmaet fra familie og andre: Krisesenteret vil regnes som et tilbud som er usømmelig, siden det er menn og kvinner under samme tak. Kvinner som drar til et felles senter vil kunne regnes som ikke ærbare.
Voldelige menn generelt, uavhenig av kulturbakgrunn, vil også kunne bli mer provosert over at kvinnen"hans" bor med menn, og vil kunne hevne seg på dette i ettertid.
Krisesenterne må være trygge rom for kvinner.
Det hevdes at kvinner kan ha godt av å møte menn som ikke er voldelige, men i samme situasjon, på krisesenteret. Men hvem kan garantere ikke-voldeligheten? Hvordan skal voldsutsatte kvinner, mange voldsutsatt flere ganger i livet, kunne stole på en slik vurdering? Og bør de det?
Ut over voldsrisikoen vil vi også påpeke at kvinner må lære å stå på egne bein på sentrene. Hun må nyorientere seg i sitt liv. I rusomsorgen er det kjent at kvinner tar ansvar for menn de er på behandling sammen med, mens de skyver seg selv i andre rekke. Nettopp slike prosesser vil vi ikke at kvinner skal inn i- de må trene på å stå i første rekke i sitt liv. Menn vil virke forstyrrende på prosessen.
Vi ønsker at det vurderes om økende bruk av omvendt voldsalarm kan gjøre at færre vil trenge å flytte hjemmefra og at bruken av krisesenter på døgnbasis dermed kan gå ned, og at familien kan få mindre belastninger mens belastningen flyttes der den hører hjemme: hos voldsutøveren.
Vi viser videre til Mira-senteret sitt høringsinnspill i saken og tilslutter oss dette.
For Norges kvinnnelobby