Generell tilbakemelding på utredningen:
Et mål med revidering av Krisesenterlova er å styrke krisesentertilbudet, herunder å gi individuelt tilpasset og et likeverdig krisesentertilbud.
Vi ser at dere skriver i utredningen at det ikke legges opp til å endre finansieringsrammene for tilbudet. Vi vil påstå at dagens finansieringsordning av tilbudet er med på å øke forskjeller i tilbudet, og kan gi uforholdsmessig byrde for voldsutsatte i distriktene. Kommunes sitt selvstyre og rommet for lokalt tilpassede løsninger kan medføre ulempe for voldsutsatte i distriktene.
I Nord-Norge finnes en rekke små krisesentre med lave budsjett, slik dere skriver i utredningen: «Av 13 sentre der kommuner har en samlet kostand til krisesenter på under 6 mill. kr., ligger 10 senter i Nord- Norge. Fem av disse har et budsjett på under 4 millioner» (s.9). I Nord-Norge er det lange avstander med spredt befolkning. Det finnes også en rekke små kommuner med under 5000 innbyggere. Over tid har vi sett at kommunene i vår region har vanskelig økonomi. Pr. dagens dato er 13 av 22 kommuner på ROBEK- lista nordnorske kommuner. Dette påvirker kommunenes prioritering og ressursbruk. Slik dagens finansieringsordning for krisesentertilbudet er, er det opp til kommunene å selv prioritere tilbudet. Gjennom lav kommuneøkonomi, kan det se ut som mange kommuner derfor setter pris foran f.eks. avstand og kvalitet i tilbudet. Sentre med lave budsjett, få ansatte, få ansatte med høyere utdanning og lave boutgifter kan ofte gi et rimeligere tilbud enn sentre med flere ansatte, ansatte med høyere utdanning, nye og mer tilpassede bygg. Dette medfører at voldsutsatte kan få veldig lang reisevei til krisesentertilbudet. Andre forhold som et dårlig utbygd kollektivtilbud, kollektivtilbud som ikke passer med den voldsutsattes behov for sikkerhet, kostander ved å ta taxi i flere timer, barn som ikke kan fortsette på skole eller barnehage er forhold som også spiller inn at mange voldsutsatte i distriktene kan velge bort krisesenter. Som igjen fører til at det ikke er et lavterskel og likeverdig krisesentertilbud i distriktene. GREVIO har også pekt på ujevn geografisk dekning, særlig i distriktene. Andre rapporter som «Kommunens krisesentertilbud- en kunnskapsoversikt» 2019 viser også at de små krisesentrene i nord har utfordringer på flere områder.
Flere krisesenter i region nord har så lave budsjett at de vanskelig klarer å få en turnus til å gå opp, tilby et døgnåpent tilbud, og ha kontinuitet med fast ansatte med fagkompetanse på jobb. Noen sentre har eldre bygningsmasse som ikke er tilpasset et fullverdig og godt krisesentertilbud. Marginale budsjett gjør at mange sentre i nord driftes med kun en ansatt på jobb til enhver tid. Det gjør at de ikke kan prioritere samarbeid på systemnivå, og dermed blir mindre synlig overfor både øvrig hjelpeapparat og innbyggerne. Dette kan også gi uheldige utslag i oppfølging og samarbeid på systemnivå med samarbeidskommuner som ligger langt unna senteret. Det kan også gå utover mulighet til å gi et godt dagtilbud til brukere som ikke bor på senteret.
Kommunene har mange lovpålagte oppgaver. Å kun endre lovtekst, uten å endre finansieringsordning, vil i verste fall ikke føre til noen reell praksisforbedring i kommunes krisesentertilbud. Her bør departementet se på en bedre finansieringsordning for små distriktskommuner. Mulighet til å søke særskilt tilskudd eller likende for å utjevne forskjeller i tilbudet.
Krisesentertilbudet er en kommunal lovpålagt oppgave. Vi savner en utredning og føring på organiseringsform for krisesentertilbudet. Vår erfaring er at sentre som har blitt overtatt av kommunen, og blir en kommunal virksomhet, ofte får bedre vilkår for krisesenterdriften.
Vi ser at dere skriver i utredningen at det ikke legges opp til å endre finansieringsrammene for tilbudet. Vi vil påstå at dagens finansieringsordning av tilbudet er med på å øke forskjeller i tilbudet, og kan gi uforholdsmessig byrde for voldsutsatte i distriktene. Kommunes sitt selvstyre og rommet for lokalt tilpassede løsninger kan medføre ulempe for voldsutsatte i distriktene.
I Nord-Norge finnes en rekke små krisesentre med lave budsjett, slik dere skriver i utredningen: «Av 13 sentre der kommuner har en samlet kostand til krisesenter på under 6 mill. kr., ligger 10 senter i Nord- Norge. Fem av disse har et budsjett på under 4 millioner» (s.9). I Nord-Norge er det lange avstander med spredt befolkning. Det finnes også en rekke små kommuner med under 5000 innbyggere. Over tid har vi sett at kommunene i vår region har vanskelig økonomi. Pr. dagens dato er 13 av 22 kommuner på ROBEK- lista nordnorske kommuner. Dette påvirker kommunenes prioritering og ressursbruk. Slik dagens finansieringsordning for krisesentertilbudet er, er det opp til kommunene å selv prioritere tilbudet. Gjennom lav kommuneøkonomi, kan det se ut som mange kommuner derfor setter pris foran f.eks. avstand og kvalitet i tilbudet. Sentre med lave budsjett, få ansatte, få ansatte med høyere utdanning og lave boutgifter kan ofte gi et rimeligere tilbud enn sentre med flere ansatte, ansatte med høyere utdanning, nye og mer tilpassede bygg. Dette medfører at voldsutsatte kan få veldig lang reisevei til krisesentertilbudet. Andre forhold som et dårlig utbygd kollektivtilbud, kollektivtilbud som ikke passer med den voldsutsattes behov for sikkerhet, kostander ved å ta taxi i flere timer, barn som ikke kan fortsette på skole eller barnehage er forhold som også spiller inn at mange voldsutsatte i distriktene kan velge bort krisesenter. Som igjen fører til at det ikke er et lavterskel og likeverdig krisesentertilbud i distriktene. GREVIO har også pekt på ujevn geografisk dekning, særlig i distriktene. Andre rapporter som «Kommunens krisesentertilbud- en kunnskapsoversikt» 2019 viser også at de små krisesentrene i nord har utfordringer på flere områder.
Flere krisesenter i region nord har så lave budsjett at de vanskelig klarer å få en turnus til å gå opp, tilby et døgnåpent tilbud, og ha kontinuitet med fast ansatte med fagkompetanse på jobb. Noen sentre har eldre bygningsmasse som ikke er tilpasset et fullverdig og godt krisesentertilbud. Marginale budsjett gjør at mange sentre i nord driftes med kun en ansatt på jobb til enhver tid. Det gjør at de ikke kan prioritere samarbeid på systemnivå, og dermed blir mindre synlig overfor både øvrig hjelpeapparat og innbyggerne. Dette kan også gi uheldige utslag i oppfølging og samarbeid på systemnivå med samarbeidskommuner som ligger langt unna senteret. Det kan også gå utover mulighet til å gi et godt dagtilbud til brukere som ikke bor på senteret.
Kommunene har mange lovpålagte oppgaver. Å kun endre lovtekst, uten å endre finansieringsordning, vil i verste fall ikke føre til noen reell praksisforbedring i kommunes krisesentertilbud. Her bør departementet se på en bedre finansieringsordning for små distriktskommuner. Mulighet til å søke særskilt tilskudd eller likende for å utjevne forskjeller i tilbudet.
Krisesentertilbudet er en kommunal lovpålagt oppgave. Vi savner en utredning og føring på organiseringsform for krisesentertilbudet. Vår erfaring er at sentre som har blitt overtatt av kommunen, og blir en kommunal virksomhet, ofte får bedre vilkår for krisesenterdriften.