Styrk krisesentrene !
Krisesentrene i Norge er en sentral aktør i kampen mot vold generelt og særlig den vold som rammer kvinner og barn. Et sentralt spørsmål i forhold til revidering av krisesenterloven, er spørsmålet om økonomi.
Det var kvinnebevegelsen i Norge som satte fokus på det store samfunnsproblemet som vold mot kvinner og barn representerer. Fram til syttitallet var dette ikke regnet som et politisk problem i det hele tatt. Over hele landet ble det på denne tiden organisert frivillige grupper som startet med krisesenter og krisetelefon for voldsutsatte kvinner og barn. Tidlig på åttitallet var en statlig finansieringsordning for krisesenter og krisetelefoner på plass.
I dag finansieres krisesentrene over det kommunale budsjettet og støtten fra staten er ikke øremerket, men inngår som del av kommunens budsjett. Vold mot kvinner og barn er del av en tabukultur, sier Inga Marthe Thorkildsen, i boka «Du ser det ikke før du tror det.» Vi ser ikke, vi hører ikke og vi tror ikke.
På Helgeland opplever vi at tilbudet for kvinner og barn som utsettes for vold i nære relasjoner, går tilbake. Vi har tidligere hatt krisesenter i alle regionsentrene på Helgeland, det vil si Mo i Rana, Sandnessjøen, Mosjøen og Brønnøysund. Sandnessjøen er tidligere lagt ned, og når det nå planlegges å legge ned Krisesenteret i Brønnøysund, vil vi bare ha et tilbud i Mosjøen og i Mo i Rana.
Skal Norge kunne innfri sine internasjonale forpliktelser i forhold til Istanbulkonvensjonen, Den Europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) og FN’s kvinnekonvensjon, er det nødvendig at Staten tar det økonomiske ansvaret og sørger for statlige overføringer til kommunene som er øremerket krisesentrene. Rødt Leirfjord vil derfor sende inn høring til departementet om at krisesenterloven bør endres slik at det statlige ansvaret for finansiering av krisesentrene blir stadfestet.
Torill Pauline Walla, leder.
Det var kvinnebevegelsen i Norge som satte fokus på det store samfunnsproblemet som vold mot kvinner og barn representerer. Fram til syttitallet var dette ikke regnet som et politisk problem i det hele tatt. Over hele landet ble det på denne tiden organisert frivillige grupper som startet med krisesenter og krisetelefon for voldsutsatte kvinner og barn. Tidlig på åttitallet var en statlig finansieringsordning for krisesenter og krisetelefoner på plass.
I dag finansieres krisesentrene over det kommunale budsjettet og støtten fra staten er ikke øremerket, men inngår som del av kommunens budsjett. Vold mot kvinner og barn er del av en tabukultur, sier Inga Marthe Thorkildsen, i boka «Du ser det ikke før du tror det.» Vi ser ikke, vi hører ikke og vi tror ikke.
På Helgeland opplever vi at tilbudet for kvinner og barn som utsettes for vold i nære relasjoner, går tilbake. Vi har tidligere hatt krisesenter i alle regionsentrene på Helgeland, det vil si Mo i Rana, Sandnessjøen, Mosjøen og Brønnøysund. Sandnessjøen er tidligere lagt ned, og når det nå planlegges å legge ned Krisesenteret i Brønnøysund, vil vi bare ha et tilbud i Mosjøen og i Mo i Rana.
Skal Norge kunne innfri sine internasjonale forpliktelser i forhold til Istanbulkonvensjonen, Den Europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) og FN’s kvinnekonvensjon, er det nødvendig at Staten tar det økonomiske ansvaret og sørger for statlige overføringer til kommunene som er øremerket krisesentrene. Rødt Leirfjord vil derfor sende inn høring til departementet om at krisesenterloven bør endres slik at det statlige ansvaret for finansiering av krisesentrene blir stadfestet.
Torill Pauline Walla, leder.