Kapittel 5.3.1 Tilbudet til barn
Kommunens ansvar for å ivareta barns særskilte behov og rettigheter på krisesenter er lite synlig i lovteksten i dag. Med forslaget om å ta inn et eget ledd i krisesenterloven § 3 om samiske brukeres rettigheter (som isolert sett er positivt), forsterkes dette. Statsforvalteren i Innlandet ber departementet vurdere å ta inn en egen lovbestemmelse om barn på krisesenter. Dette for å synliggjøre kommunenes særskilte ansvar overfor denne gruppen. I en ny bestemmelse kan det vises til konkrete rettigheter som må sikres etter annet regelverk, for eksempel rett til skolegang, barnehage, skoleskyss og rett til helsehjelp. Dette kan være et lovteknisk grep som øker kommunenes oppmerksomhet rundt dette ansvaret, og som kan bidra til bedre etterlevelse.
Kapittel 5.3.1 Krav til tilpasning
Statsforvalteren i Innlandet stiller seg positiv til å fjerne forbeholdet «så langt råd er» i krisesenterloven § 3. Vi vil samtidig oppfordre departementet til å se nærmere på de bakenforliggende årsakene til at tilbudet ikke tilrettelegges godt nok i dag. Etter vår vurdering har manglende tilrettelegging gjerne sammenheng med forhold som økonomi, ressursbruk, lokaler og kompetanse etc., snarere enn lovens formulering.
Kapittel 6 Tilbudet til menn og barna deres
Der forutsetningene ligger til rette for det, med egnede lokaler, nok bemanning og gode sikkerhetstiltak, stiller Statsforvalteren i Innlandet seg positiv til et felles krisesentertilbud.
En risiko ved å åpne for at kommunene selv kan velge om krisesentertilbudet skal være felles eller atskilt, er at økonomiske hensyn tillegges vekt. Vi er også bekymret for at det å fjerne kravet til atskilte botilbud kan bidra til at flere ikke oppsøker krisesenter. Vi ser på det som en helt nødvendig forutsetning at det stilles klare og tydelige krav til botilbudet dersom det skal åpnes for alle. Særlig viktig vil det være med separat bad og toalett og mulighet for skjermede enheter.
En alternativ løsning kan være at de kommunene som ønsker et felles botilbud, må søke om dispensasjon for dette hos Bufdir. I en søknad må det dokumenteres at utvalgte kriterier er på plass, slik at tilbudet blir trygt og forsvarlig for alle. Bufdir vil så kunne foreta en kvalifisert vurdering av søknaden.
En risiko ved å åpne for at kommunene selv kan velge om krisesentertilbudet skal være felles eller atskilt, er at økonomiske hensyn tillegges vekt. Vi er også bekymret for at det å fjerne kravet til atskilte botilbud kan bidra til at flere ikke oppsøker krisesenter. Vi ser på det som en helt nødvendig forutsetning at det stilles klare og tydelige krav til botilbudet dersom det skal åpnes for alle. Særlig viktig vil det være med separat bad og toalett og mulighet for skjermede enheter.
En alternativ løsning kan være at de kommunene som ønsker et felles botilbud, må søke om dispensasjon for dette hos Bufdir. I en søknad må det dokumenteres at utvalgte kriterier er på plass, slik at tilbudet blir trygt og forsvarlig for alle. Bufdir vil så kunne foreta en kvalifisert vurdering av søknaden.
Kapittel 7 Samvær for barn når forelder er på krisesenter
Statsforvalteren i Innlandet er positiv at det lages en norsk variant av den danske modellen. I disse sakene er det en risiko for at barn kan bli skadelidende dersom det gjennomføres samvær. Etter vårt syn bør samværet som utgangspunkt stilles i bero inntil retten har fattet en midlertidig avgjørelse. Det er svært viktig at saken blir godt opplyst, at barnets beste og rett til beskyttelse blir godt utredet og vurdert, og at rettssikkerheten til alle parter ivaretas. Det skjer best dersom saken tas inn for retten. Vi stiller oss også positive til departementets forslag i ny barneloven § 11-9 om foreløpige avgjørelser, som vil senke terskelen for at også disse sakene tas inn for retten og samtidig gi få hurtigere avklaring.
Vi vurderer også at krisesentrene kun bør ha en veilederrolle på området. Det er viktig at ansatte på krisesenter er kjent med de faglige anbefalingene til Bufdir på området, men vi ser ikke behov for noen ytterligere lovregulering.
Vi vurderer også at krisesentrene kun bør ha en veilederrolle på området. Det er viktig at ansatte på krisesenter er kjent med de faglige anbefalingene til Bufdir på området, men vi ser ikke behov for noen ytterligere lovregulering.
Kapittel 9 Oppfølging i reetableringsfasen – med kommentarer om internkontroll
Statsforvalteren mener at et styrket tilsyn med kommunenes ansvar etter krisesenterloven, inkludert oppfølging i reetablingsfasen, kan bidra til betre etterlevelse av regelverket. Dette er et virkemiddel som departementet oppfordres til å ha mer fokus på fremover.
Statsforvalteren i Innlandet har i 2023 og 2024 ført tilsyn med kommunene tilknyttet henholdsvis Gjøvik krisesenter og Hamar interkommunale krisesenter, totalt 14 kommuner. Vi har ført tilsyn med barns ivaretakelse på krisesenter etter krisesenterloven § 3 (2) og oppfølging i reetableringsfasen etter krisesenterloven § 4. Vårt fokus har vært kommunens internkontroll med disse bestemmelsene. Vi har gjennomført et egenvurderingstilsyn, som vil si at hver kommune beskriver egen praksis og styringssystem og selv vurderer om dette tilfredsstiller kravene i krisesenterloven. Der kommunen har påpekt lovbrudd eller forbedringsområder, har vi fulgt opp kommunen. I enkelte tilfeller har vi også selv konstatert lovbrudd. Oppfølgingen skjer ved at kommunen utarbeider en tiltaksplan over forbedringsarbeid, med frister og ansvarlig. Vi har hittil mottatt gode tilbakemeldinger på denne måten å føre tilsyn på, både fra kommuner og krisesentre. Ved å bruke egenvurderingstilsyn opplever vi at kommunene får et større eierskap til regelverket og forbedringsarbeidet. I tillegg er dette en effektiv måte å nå mange kommuner på. Kopi av alle tilsynsrapporter er oversendt Bufdir. Vi planlegger å videreføre denne måten å føre tilsyn på i 2025.
I tilsynet har vi blant annet etterspurt om kommunene har samarbeidsavtaler med sitt krisesenter og relevante rutiner, om det er utarbeidet en ROS-vurdering for krisesenterområdet, om krisesenteroppfølgingen omfattes av avvikssystemet i kommunen, og om det faktisk føres avvik, om krisesenteret har egne kontaktpersoner i kommunen, om det gjennomføres jevnlige møter mellom kommunen og krisesenteret, om relevante ansatte i kommunen har opplæring og kompetanse innen vold og om kommunen gir informasjon om krisesentertilbudet til sine innbyggere. Dette er for å vurdere om kommunen har et system som er egnet til å følge opp når voldsutsatte tar kontakt med kommunen, eller krisesenteret gjør det på deres vegne. Internkontrollen må kunne avdekke svikt og sikre nødvendige forbedringer.
Gjennom tilsynet ser vi at internkontrollen med oppfølgingen av krisesentertilbudet ikke er tilstrekkelig formalisert i en del kommuner. Mange kommuner forsøker å finne løsninger fra sak til sak, og de har ikke nødvendigvis oversikt over hvor mange som har henvendt seg til kommunen de siste årene. Dette gjør at de heller ikke får tatt lærdom av tidligere saker. En erfaring er også at ansatte på krisesenteret savner mer involvering fra kommunene i reetablingsfasen.
Under Bufdirs fagmøte med statsforvalterne 21. mars 2024 om tilsyn etter krisesenterloven kom det frem at statsforvalterne fører tilsyn på svært ulike måter med kommunene. Veilederen om Fylkesmannens tilsyn med krisesentertilbudet fra 2010 er utdatert. Vi vil oppfordre departementet til å arbeide for å samordne statsforvalternes tilsyn etter krisesenterloven. Dette kan eksempelvis gjøres gjennom å oppdatere departementets veileder. Statsforvalterne er vant til å føre tilsyn innen alle velferdsområdene etter føringer fra Helsetilsynet. Kommunene er også godt kjent med disse. Det vil være en fordel om tilsynet med krisesenterloven bygger videre på veilederne som statsforvalterne og kommunen benytter på de andre velferdsområdene.
Vi vil også oppfordre departementet til å tydeliggjøre internkontrollkravet på krisesenterområdet. Vår erfaring fra tilsynet med kommunene er at de har varierende grad av kvalitet på internkontrollen på dette område. I mange kommuner virker oppfølgingen av krisesenterloven lite styrt. Noen kommuner tror de har oppfylt lovens krav ved å inngå en avtale med et krisesenter. Kommunen har i dag en plikt til å føre internkontroll etter kommuneloven § 25-1. Av pedagogiske årsaker mener vi det likevel er viktig at kravet til internkontroll synliggjøres i krisesenterloven i form av en henvisningsbestemmelse. En henvisningsbestemmelse, i kombinasjon med hensiktsmessig veiledning om internkontrollansvaret, vil kunne bidra til at regelverket er mer tilgjengelig for kommunen. En slik løsning er for eksempel valgt i barnevernsloven § 15-2 fjerde ledd og i sosialtjenesteloven § 5.
Statsforvalteren i Innlandet har i 2023 og 2024 ført tilsyn med kommunene tilknyttet henholdsvis Gjøvik krisesenter og Hamar interkommunale krisesenter, totalt 14 kommuner. Vi har ført tilsyn med barns ivaretakelse på krisesenter etter krisesenterloven § 3 (2) og oppfølging i reetableringsfasen etter krisesenterloven § 4. Vårt fokus har vært kommunens internkontroll med disse bestemmelsene. Vi har gjennomført et egenvurderingstilsyn, som vil si at hver kommune beskriver egen praksis og styringssystem og selv vurderer om dette tilfredsstiller kravene i krisesenterloven. Der kommunen har påpekt lovbrudd eller forbedringsområder, har vi fulgt opp kommunen. I enkelte tilfeller har vi også selv konstatert lovbrudd. Oppfølgingen skjer ved at kommunen utarbeider en tiltaksplan over forbedringsarbeid, med frister og ansvarlig. Vi har hittil mottatt gode tilbakemeldinger på denne måten å føre tilsyn på, både fra kommuner og krisesentre. Ved å bruke egenvurderingstilsyn opplever vi at kommunene får et større eierskap til regelverket og forbedringsarbeidet. I tillegg er dette en effektiv måte å nå mange kommuner på. Kopi av alle tilsynsrapporter er oversendt Bufdir. Vi planlegger å videreføre denne måten å føre tilsyn på i 2025.
I tilsynet har vi blant annet etterspurt om kommunene har samarbeidsavtaler med sitt krisesenter og relevante rutiner, om det er utarbeidet en ROS-vurdering for krisesenterområdet, om krisesenteroppfølgingen omfattes av avvikssystemet i kommunen, og om det faktisk føres avvik, om krisesenteret har egne kontaktpersoner i kommunen, om det gjennomføres jevnlige møter mellom kommunen og krisesenteret, om relevante ansatte i kommunen har opplæring og kompetanse innen vold og om kommunen gir informasjon om krisesentertilbudet til sine innbyggere. Dette er for å vurdere om kommunen har et system som er egnet til å følge opp når voldsutsatte tar kontakt med kommunen, eller krisesenteret gjør det på deres vegne. Internkontrollen må kunne avdekke svikt og sikre nødvendige forbedringer.
Gjennom tilsynet ser vi at internkontrollen med oppfølgingen av krisesentertilbudet ikke er tilstrekkelig formalisert i en del kommuner. Mange kommuner forsøker å finne løsninger fra sak til sak, og de har ikke nødvendigvis oversikt over hvor mange som har henvendt seg til kommunen de siste årene. Dette gjør at de heller ikke får tatt lærdom av tidligere saker. En erfaring er også at ansatte på krisesenteret savner mer involvering fra kommunene i reetablingsfasen.
Under Bufdirs fagmøte med statsforvalterne 21. mars 2024 om tilsyn etter krisesenterloven kom det frem at statsforvalterne fører tilsyn på svært ulike måter med kommunene. Veilederen om Fylkesmannens tilsyn med krisesentertilbudet fra 2010 er utdatert. Vi vil oppfordre departementet til å arbeide for å samordne statsforvalternes tilsyn etter krisesenterloven. Dette kan eksempelvis gjøres gjennom å oppdatere departementets veileder. Statsforvalterne er vant til å føre tilsyn innen alle velferdsområdene etter føringer fra Helsetilsynet. Kommunene er også godt kjent med disse. Det vil være en fordel om tilsynet med krisesenterloven bygger videre på veilederne som statsforvalterne og kommunen benytter på de andre velferdsområdene.
Vi vil også oppfordre departementet til å tydeliggjøre internkontrollkravet på krisesenterområdet. Vår erfaring fra tilsynet med kommunene er at de har varierende grad av kvalitet på internkontrollen på dette område. I mange kommuner virker oppfølgingen av krisesenterloven lite styrt. Noen kommuner tror de har oppfylt lovens krav ved å inngå en avtale med et krisesenter. Kommunen har i dag en plikt til å føre internkontroll etter kommuneloven § 25-1. Av pedagogiske årsaker mener vi det likevel er viktig at kravet til internkontroll synliggjøres i krisesenterloven i form av en henvisningsbestemmelse. En henvisningsbestemmelse, i kombinasjon med hensiktsmessig veiledning om internkontrollansvaret, vil kunne bidra til at regelverket er mer tilgjengelig for kommunen. En slik løsning er for eksempel valgt i barnevernsloven § 15-2 fjerde ledd og i sosialtjenesteloven § 5.