Dato: 06.09.2024 Svartype: Med merknad Dommerforeningens fagutvalg for privatrett Barne- og familiedepartementet 6. september 2024 Deres ref: 24-2344- Høring – Ny barnelov – Likestilt foreldreskap og felles omsorg for barn etter samlivsbrudd Vi viser til departementets høringsbrev 18. juni 2024. Høringsfristen er 8. september 2024. I Dommerforeningen er saken behandlet av foreningens fagutvalg for privatrett. Dette består av høyesterettsdommer Arne Ringnes, Norges Høyesterett (leder), lagdommer Vibeke Irene Løvold, Borgarting lagmannsrett, tingrettsdommer Tove Merete Voldbæk, Oslo tingrett, tingrettsdommer Per Kaare Nerdrum, Oslo tingrett og tingrettsdommer Silje Karine Nordtveit, Hordaland tingrett. Dommerforeningen begrenser sin uttalelse i hovedsak til spørsmål som angår domstolsbehandling og har særlig merknader til forslaget til regler om foreløpig avgjørelse og innføring av begrepet «foreldrefullmakt». Kapittel 7. Foreldrefullmakt I forslaget § 7-1 innføres det nye begrepet «foreldrefullmakt», i tillegg til foreldreansvar og samvær, og det innarbeidede begrepet «fast bosted» tas ut. Den som har «foreldrefullmakt», har beslutningsmyndigheten i viktige avgjørelser som ikke ligger til foreldreansvaret. Lovforslaget innebærer at foreldrefullmakten som hovedregel skal være delt mellom foreldrene. Foreldre som ikke bor sammen kan avtale at de skal ha foreldrefullmakt sammen eller at en av dem skal ha foreldrefullmakt alene. Ved uenighet kan spørsmålet bringes inn for retten. Det vil fortsatt være hensynet til barnets beste som er styrende for rettens avgjørelse, etter barneloven § 48. Dommerforeningen antar at samværsomfanget etter omstendighetene vil kunne få betydning i denne vurderingen. Dommerforeningen er positiv til at det klargjøres at det som i dag kalles fast bosted ikke nødvendigvis har noen sammenheng med hvor mye tid barnet tilbringer hos hver av foreldrene (samvær), herunder at delt fast bosted ikke nødvendigvis innebærer at barnet skal bo halvparten av tiden hos hver av foreldrene. Dommerforeningen støtter også at någjeldende barnelov § 36, som i realiteten innebærer at det skal en del til for å avsi dom på delt bosted når foreldrene er uenige om bosted, ikke videreføres. Dette innebærer at hensynet til barnets beste blir avgjørende, slik at det er tilstrekkelig for å avsi dom for felles foreldrefullmakt at dette er til barnets beste, uten at det kreves særlige grunner utover dette. Dommerforeningen er videre enig med departementet i at regelverket bør utformes slik at foreldre i størst mulig grad kan ta avgjørelser på bakgrunn av det de mener vil være til det beste for barnet. Dommerforeningen er imidlertid usikker på om betegnelsen «foreldrefullmakt» er egnet til å oppnå dette formålet. Dommerforeningen er enig i at for å klargjøre at beslutningsmyndigheten ikke nødvendigvis har sammenheng med hvor mye tid man tilbringer hos hver av foreldrene, må begrepet «fast bosted» erstattes med noe annet som ikke intuitivt knyttes til faktisk bosted. Sett i sammenheng med den foreslåtte definisjonen av samvær i § 8-1, er det et godt grep å erstatte uttrykket «fast bosted» med noe annet. Hovedproblemet med betegnelsen «foreldrefullmakt» er at det er for likt «foreldreansvar». Departementet har drøftet fordeler og ulemper med ulike betegnelser i pkt. 5.6.2 i høringsnotatet. Etter Dommerforeningens syn vil begrepet «avgjørelsesrett», eventuelt «alminnelig avgjørelsesrett», være å foretrekke. Det gir riktige assosiasjoner om innholdet i begrepet, det er relativt likt på nynorsk og bokmål (avgjørelsesrett / avgjerdsrett), og det oppfattes verken uklart eller formelt, i motsetning til departementets alternativ «beslutningsmyndighet». Dommerforeningen mener videre at det, uavhengig av hvilken betegnelse som benyttes, er avgjørende å skape klarhet også omkring grensene mellom foreldreansvar, foreldrefullmakt (eller alternativt annen betegnelse) og den beslutningsmyndighet en forelder har ved samvær med barnet. Ordlyden «dei viktigaste avgjerdane» gir i liten grad veiledning om hva som omfattes av foreldrefullmakten, og høringsuttalelsens henvisning til at dette må løses ved en tolkning av ordlyden, gir liten veiledning. For at det skal være mulig for foreldre å bli enige om hvem som skal ha foreldrefullmakt midt i et samlivsbrudd, må det i det minste være enkelt å finne ut hva foreldrefullmakt innebærer. Dommerforeningen mener at grensedragningen bør klargjøres i forarbeidene utover de eksemplene som er nevnt i høringsnotatet. Det bør vurderes særskilt om det skal tas inn eksempler i lovteksten. Slik høringsnotatet er formulert, kan det for øvrig fremstå uklart om departementet mener at det må foreligge enighet mellom foreldre som har delt foreldrefullmakt for at barnet ikke skal gå i barnehage. Dette bør klargjøres. Etter Dommerforeningens syn er det også uheldig at uttrykket «legitimering» benyttes i høringsnotatet. Dette uttrykket gir assosiasjoner til avtaleretten, der man kan være legitimert uten å ha fullmakt, med konsekvenser for avtalebindingen. Dommerforeningen legger til grunn at departementet ikke har ment at en forelder som ikke har nødvendig fullmakt eller avgjørelsesrett skal kunne binde barnet eller den andre forelderen gjennom å fremstå legitimert. Da bør uttrykket «legitimert» heller ikke benyttes i forarbeidene. Dommerforeningen mener at det av lovtekniske og pedagogiske grunner bør henvises til § 11-2 i § 7-2 sjette ledd. Slik forslaget er formulert, gir det inntrykk av at retten av eget tiltak kan avgjøre hvem som skal ha foreldrefullmakt. Dommerforeningen foreslår følgende formulering: Er foreldra usamde om foreldrefullmakt etter denne paragrafen, kan det reisast sak om dette etter reglane i § 11-2. Dommerforeningen støtter for øvrig de foreslåtte endringene i kapittel 7, herunder § 7-4 om flytting innenlands. Kapittel 11. Behandling av foreldretvister i retten Dommerforeningen støtter i hovedsak lovforslaget kapittel 11, men har noen merknader, særlig til forslaget til § 11-6 og § 11-9. I § 11-6 annet ledd er det foreslått at det kreves samtykke fra barnet for at retten skal kunne innhente meklerens referat fra samtale med barnet. Dommerforeningen mener at det ikke bør stilles et slikt krav om samtykke. Barnet velger selv om det vil snakke med mekleren, og bør i den forbindelse orienteres om at et referat kan bli delt med retten og foreldrene. Det bør ikke i tillegg stilles krav om samtykke fra barnet når retten senere skal innhente dokumenter. I dag har barnet gjerne samtaler med barneverntjenesten, for eksempel, og det skrives referater fra samtalene som ofte oversendes til retten som en del av de dokumentene som innhentes fra barneverntjenesten. Det er vanskelig å se hvorfor det skal gjelde et særskilt samtykkekrav for samtaler med mekler. Dommerforeningen mener at Barnelovutvalgets forslag i § 10-3 annet ledd, tredje og fjerde punktum var et bedre forslag. Forslaget lød slik: Meklaren skal opplyse barnet om at referatet frå samtalen blir oversendt til retten dersom ein av foreldra reiser sak. Meklar kan i særlege høve la vere å oversende heile eller delar av referatet av omsyn til barnet. Dersom man holder fast ved et samtykkekrav, bør det i det minste klargjøres i loven eller i forarbeidene når og hvordan dette samtykket skal innhentes, og om det er retten eller mekleren som skal innhente det. Dommerforeningen støtter forslaget om at retten skal ha plikt til å fatte foreløpig avgjørelse i de sakene som er nevnt i lovforslaget § 11-9 annet ledd, det vil si når det er fare for at barnet kan bli utsatt for vold eller annet som det kan ta fysisk eller psykisk skade av, eller det er en vesentlig reduksjon i samværet sammenlignet med det som er avtalt, fastsatt eller praktisert. Dommerforeningen mener videre at det er positivt at forslaget om plikt til å fatte midlertidig avgjørelser innen fire uker i alle saker der dette begjæres, slik Barnelovutvalget foreslo, ikke er fulgt opp. Forslaget innebærer en frist på fire uker for å avsi foreløpig avgjørelse i de saker der retten har plikt til å fatte slik avgjørelse. Dommerforeningen er enig i at det er nødvendig å behandle slike saker så hurtig som mulig. Kravet til hurtig avgjørelse må imidlertid ikke gå på bekostning av kravene til et forsvarlig avgjørelsesgrunnlag. Det vil være et større rettssikkerhetsproblem for både barn og foreldre om det fattes en uriktig avgjørelse innen fire uker, enn om man bruker noe lengre tid på å fatte en riktig avgjørelse som bygger på et tilfredsstillende avgjørelsesgrunnlag. Departementet fremhever i høringsnotatet pkt 6.6.2: Saker hvor det har oppstått samværshindring eller begrensninger i samvær, er ofte komplekse og sammensatte og årsaken kan være uklar. Domstolen har andre virkemidler enn familievernet. Domstolens mulighet til å innhente opplysninger, oppnevne sakkyndig og avsi kjennelse om støttet tilsyn, gjør at de er en egnet instans for slike saker. Før domstolen treffer en midlertidig avgjørelse, må saken være forsvarlig belyst. Det betyr blant annet at motparten har krav på å bli hørt. Det kan oppnevnes en sakkyndig til å uttale seg om ett eller flere spørsmål i saken. Barnet skal også få anledning til å uttale seg i saken, jf. barneloven § 31. Det er likevel ikke noe krav om muntlig forhandling før en midlertidig avgjørelse, men det er mulig. Etter Dommerforeningens syn er det vanskelig å se hvordan det som her fremgår om kompleksiteten i saker om samværshindring lar seg forene med en fireukersfrist. Dette gjelder særlig i tingretten, der det ofte begjæres midlertidig avgjørelse samtidig som stevning sendes inn. Saken er da helt ukjent for domstolen. Det er behov for å innhente motpartens syn (kontradiksjon), informasjon fra ulike instanser og barnets syn på saken. I tillegg kan det være behov for å oppnevne sakkyndig og eventuelt avholde muntlig forhandling. Som departementet viser til, blir begjæringer om midlertidig avgjørelse i praksis prioritert i dag, og det er uklart hvilke problemer man vil løse gjennom å innføre en fireukersfrist. Lovforslaget inneholder riktignok reservasjonen «så vidt mogleg». Dommerforeningen forstår dette slik at dersom det er behov for mer enn fire uker for å få et forsvarlig avgjørelsesgrunnlag, så vil det heller ikke være mulig å avsi kjennelse innen fristen. Dette kan med fordel klargjøres i forarbeidene. Det har likevel liten hensikt å lovfeste en saksbehandlingsfrist som skal overholdes «så vidt mulig», dersom det er sannsynlig at det i de fleste saker som omfattes av fristen, ikke vil være mulig å overholde den. Dommerforeningen mener at det ikke bør lovfestes en frist, eventuelt at det lovfestes at krav om foreløpig avgjørelse i disse sakene skal behandles så snart som mulig. Et annet alternativ kan være en frist på 6-8 uker. Dersom man går videre med forslaget om en frist, bør det klargjøres om fristen også skal gjelde for lagmannsrettens ankebehandling, og når fristen i så fall begynner å løpe. Slike avgjørelser kan gjennomføres så snart de er avsagt, og behovet for hurtig overprøving er dermed like presserende som en hurtig avgjørelse i tingretten. Dommerforeningen støtter forslaget om å lovfeste en plikt for dommere til å vurdere å sende saken tilbake til mekling. Dommerforeningen vil likevel påpeke at det i dag er en utfordring at familievernkontorene har begrensede ressurser til å følge opp sakene med tilstrekkelig hurtighet og grundighet. Dersom flere saker skal henvises til familievernkontorene, må dette følges opp med nødvendige ressurser og nødvendig kompetanse til familievernkontorene. Dommerforeningen støtter forslaget til § 11-11. Det er positivt at det klargjøres at partene kan henvises til rettsmekling. Dommerforeningen støtter forslaget om lovhjemmel for oversikt over sakkyndige (§ 11-13 a), og antar at en slik bestemmelse vil bidra til å styrke det formelle rammeverket rundt de sakkyndige. Barne- og familiedepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"
