Dato: 08.09.2024 Svartype: Med merknad Forum for menn og omsorg Asker den 08.09.2024 Høringsuttalelse til Høringsnotat fra Barne- og familiedepartementet datert 18.06.2024: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/horing-ny-barnelov-likestilt-foreldreskap-og-felles-omsorg-for-barn-etter-samlivsbrudd/id3045729/?expand=horingssvar&lastvisited= Frist for uttalelse: 08.09.2024 1. Innledning 2. Samværshindring og samværets status 3. Mekling og familievernets rolle, svekket foreldreautoritet som politikk 4. Språk, logikk og begreper 5. Avslutning Forum for menn og omsorg (heretter FMO) leverte en 30 siders uttalelse datert 01.05.2021 til NOU 2020:14. Vi viser til denne hvor det er kommentert både med konkrete referanser til paragrafer/nye lovbestemmelser og dessuten kommentert flere forhold ved lovrevisjoner; teori og praksis og begrepers egnethet og lovlogikk for den del. I denne høringsuttalelsen bruker FMO vekselvis uttrykkene «høringsnotatet» (heretter forkortet HN og BFD (forkortelse for deparetmentet) for synspunkter fra vår side som henholdsvis viser til og beskriver hva notatet konkret uttrykker, og for strategier Departementet og dets anonyme utredere gjennom flere tiår/lang tid har prestert. Fra vårt synspunkt: til ugunst både for barn og foreldre; for en fornuftig og forstandig barnelov, og for regulering av tvister i retten, samt for tilliten til både styringsverk og familiepolitikk. Svekkelse av samværsretten er en av flere effekter. FMOs kommentarer vil her begrense seg til noen få diskurser, dels med konkrete referanser til Høringsnotatet, dels med referanser til NOU 2020:14, dels til vår høringsuttalelse til NOUen, og til noen grunnleggende temaer som barnelovrevisjoner før eller senere må reflektere. Helst før. En slik diskurs er «barnets beste» (BB) som ikke er innholdsbestemt, eller definert (les avgrenset) mot temaer/innhold som rettsapparatet og andre myndighetsområder må si klart fra om hvor hører hjemme Det som mangler er kriterier for å kunne tegne opp demarkasjonslinjer for hva som er innafor og motsvarende hva som er utafor BB. Høringsnotatet er et egnet eksempel på at uttrykksmåten BB brukes i hytt og pine uten at det gir mening. Denne høringen kommer i forlengelsen av en tidligere høring til NOU 2020:14 og anmodningsvedtak som har avkrevd nye undersøkelser, et slags utvidet kunnskapsgrunnlag. Dertil kommer at denne barnelovrevisjonen er tenkt i sammenheng med en ny lov om Familievern, jf NOU 2019 med etterfølgende. For de som følger enkeltsaker, dvs konkrete saker med konkrete problemstillinger som blir underkommunisert i såvel rett som forvaltning og familievern, er tendensen til å ville tilbakeføre foreldretvister til familievernkontorene uttrykk for en forfeilet strategi. Sakene blir ikke nødvendigvis løst/regulert; konfliktnivået blir ikke nødvendigvis redusert, eller om man vil: Barnets beste blir ikke virkeliggjort, verken som mål eller middel. Høringsnotatet lanserer noen nye uttrykk/begreper. Dise vil bli kommentert avslutningsvis. FMO tar forbehold for at tematiseringer antydet under inndelingen 1-5 er delvis overlappende. 2. Samværshindring mv FMOs uttalelse i denne runden tar utgangspunkt i HN del 6 (fra side 47) om Manglende oppfølging av fastsatt bosted og samvær (samværshindring). 6.2 Problembeskrivelse (s50) angir samværshindring som et problem, men faller for fristelsen til å føye til «der samvær ville være til barnets beste». Dette illustrerer meningsløsheten ved BB også i det avsnittet som sogar angir problemet som alvorlig. BFD legger til grunn en språkforståelse som ikke nødvendigvis stemmer, jf at begrepet samværshindring har festet seg over tid. Det begrepet som faktisk er avgrenset fra andre typer av brudd i samvær, samværssabotasje, vil ikke BLD ta inn over seg. Et generelt uttrykk samværshindring kan derfor være misvisende og tildekkende. Det er som om BFD i sitt HN vil signalisere at joda, samværshindring er alvorlig det, men det er da også legitimt for det meste, jf valgte eksempler i problembeskrivelse. BFD nevner ikke eksempler på skadelige konsekvenser i form av Foreldrefiendtliggjøring (Parental Alienation, forkortet PA). Det er som om dette fenomen med tilhørende beskrivelse ikke eksisterer. HN benevner samværshindring alvorlig men vil ikke ta fenomenet på alvor. Dette viser seg i fortsettelsen med nettopp intetsigende og generelle fraser som at « samtidig kan det være krevende å sette inn tiltak mot helt eller delvis stans i samværet (s50). Og videre i del 6.3 hvor det forsøksvis er listet opp noen typetilfeller (men ikke de vanligste som de som kan avsløre hvordan og hvorfor samværshindring/sabotasje oppstår). De eksemplene som er valgt er ikke ledsaget av refleksjoner (se side 52 spesielt). En sekvens fra Bufdir angir tendensen, eller slagsiden om man vil. Hvor representative er de forholdene som beskrives av Bufdir? BFD underkommuniserer innkomne beskrivelser fra bl.a FMO. Det som mangler er eksempler på vidløftige og strategisk motiverte påstander om vold og overgrep. Dette er hovedinnholdet i mange av de sakene som når rettsapparatet, og hvor instansene (de som BUFdir har «hatt dialog med» ?) hvitvasker de tvilsomt motiverte påstandene om f.eks «seksuelt grenseoverskridene adferd» (en relativt ny variant passe diffust formulert), vold mot mor, og ikke sjelden med barnet som vitne. Oftest uten at det fremkommer beviser eller kvalifiserte sannsynliggjøringer i sivilrettslig forstand hva angår selve bevisvurderingen. Ikke sjelden innløper bekymringsmeldinger som ikke er rett hjemlet fra offentlige instanser, hvor barnevernet surrer det enda mer til. Slik går tiden og «høyt konfliktnivå» (HK) tar over. Det er påfallende at BFD og HN i liten grad kvalifiserer hva konflikt reelt sett består i utover uenighet foreldrene imellom om samværsmengde og eventuelt vilkår som tilsyn. Hvis mor etter å ha vært på krisesenteret og forhørt seg (etter råd fra ikke bare sin advokat men også Barnevern, Helsestasjon, NAV mv) kan mor trygt stanse samværet samtidig som «instansene» melder om sine bekymringer. Disse trenger ikke knytte seg til vold konkret, men like gjerne til det som er blitt et mantra, navnlig «høyt konfliktnivå» (HK). HK settes lik omsorgssvikt, uten kvalifisering. Dette dogmet stilles det ingen spørsmål ved. Falske beskyldninger kan erstattes av stans i samvær utfra «vurderinger» av at HK er skadelig for barna, og retten foretar sjelden eller aldri selvstendig vurdering av premissene for denne strategien som kan kalles «forskyvningsstrategi» (vårt uttrykk for å betegne dynamikken i vanlige sakstypetilfeller kalt høykonfliktsaker/HK saker). Opprinnelige falske påstander forsvinner dermed i rettspleien når de har gjort nytten for å etablere samværsstans, og årsakene tildekkes. Her er vi ved en vesentlig svikt i HN. At det sies og gjentas flere steder i HN at man ikke vet årsakene til samværshindring er i seg selv en så stor svikt at BFD burde få en solid skramme. Samværshindring/sabotasje er ikke nytt, det har eksistert i alle år og BFD har nødvendigvis kjent til problemstillingen gjennom flere tiår uten å ta den på alvor. «What took you so long?» I 2004 la et interdepartementalt utvalg (BFD og Justis) til grunn at « samværsretten står for sterkt rettslig og politisk » <sic> (ref. Tiltak for å beskytte barn mot overgrep, rapport fra Arbeidsgruppe 16.02.2004). Rapporten hadde ingen referanser til verken rettslige eller politiske kilder som kunne understøtte postulatet. Men svekkelse av samværsretten, relativt og absolutt, var det liten tvil om. FMO leverte en 13 siders omfattende uttalelse til rapporten : <ref> https://www.krisesenter.org/docs/horingsuttalelse_agr.htm Samværsretten er blitt svekket systematisk over lang tid. Vi har fått nye kategorier for tilsyn, såkalt beskyttet og støttende respektive. Disse tilsynstypene praktiseres mye i retten, men fungerer ikke nødvendigvis, verken for selve gjennomføringen av samværsutøvelsen, eller lovens intensjoner om man vil: hensikten med å bygge opp en samværsrelasjon (støttende) på sikt. Kunnskapen om disse sakene er mangelfull. I NOU 2020:14 er vist til to undersøkelser (om støttende tilsyn) som BUFdir innhentet på anbud, men BUFdir har ikke vært behjelpelig med å la disse bli alment tilgjengelige. FMO måtte gå veien om BFD som hadde vist til disse og fikk etterhvert tilsendt rapportene som imidlertid ikke inneholdt noe vesentlig om vilkårene for samværskategoriene og hvordan de blir praktisert. Den ene rapporten (Blandhoel og Køhler Olsen) viste til at retten synes å ha problemer med å skille mellom de to typene av tilsyn. Denne forvirringen er kjent for FMO som følger mange saker på nært hold. Særlig gjelder det sakkyndige som er gitt mye makt, men som ikke alltid er på høyden faglig. Også juristene blant de profesjonelle aktørene surrer endel. Lovens vilkår for når tilsyn gis for flere år følges ikke, samvær følges ikke opp. BFD vil ikke ta i disse sakene. En annen kategori som er blitt mer og mer vanlig brukt i retten er hvor det ikke blir samvær i det hele tatt. Dette er en trigger, forsåvidt som det helt unødvendig ble innført en bestemmelse i barneloven hvor det het at «når det ikke er til beste for barnet skal det ikke dømmes samvær». Igjen en bestemmelse og uttrykksmåte hvor BB brukes meningsløst. Som om man trenger en egen bestemmelse til å finne ut dette. I praksis virker dette som en oppfordring til både parter, aktører og rettens egne sakkyndige og dommere til å legge listen lavt for å fradømme samvær overhode. I vår høringsuttalelse fra 01.05.2021 påpekte vi også det unødvendige triggeraktige i den bestemmelsen som omhandlet bruk av sakkyndige i saker hvor det fremkommer «påstander om vold og overgrep mv». Dette er å innby til vidløftigheter og falske anklager for å fjerne samværsforelderen fra barnets liv. At ikke BFD tar dette perspektivet inn over seg er påfallende. 3. Familievernkontorenes rolle og status Slike forhold som FMO nevner her har vært med å svekke samværsrettens status over tid, i særlig grad de siste 20 årene hvor man har hatt rik anledning til å finne ut av årsaker til samværshindring. Hvis man har villet. Det har ikke BFD. Istedet har man invitert psykonomfagfolk (les: sosionomer, barnevernpedagoger og psykologer) inn i departementets korridorer og i utvalget som laget NOU 2020:14. Resultatet er blant annet at legaldefinisjonen på normalsamvær foreslås fjernet fra lovteksten. Dette er en gammel «kampsak» fra bl.a FO (som organiserer sosionomer mv) og ikke minst Psykologforeningen. FMO har smugtittet på Psykologforeningens hørutt allerede avgitt til nærværende HN og ser der ikke overraskende at man ikke liker betegnelsen «samværshindring». Sannheten er vel like godt (eller like dårlig) at psykologer ikke liker samvær, at de ikke liker at de foreldrene barna ikke bor fast sammen med skal ha en stabil og forutsigbar kontakt med barna. Og andre veien: at barna ikke skal ha en stabil og forutsigbar kontakt med de foreldrene de ikke bor fast sammen med. Psykonomenes holdning til delt bosted/delt omsorg, eller «likestilt foreldreskap» for den del, er vel kjent og dokumentert gjennom lang tid. Dette er en annen dimensjon av BB, med muligheter for å skjule agendaer (markedsandeler og statushensyn) til faggrupper. Med færre problemer for foreldre og barn, færre konflikter og belastninger, blir det mindre bruk for allerede overdimensjonerte bransjer som barnevern og familievern. Disse trenger status og det får de delvis ved at de etterspørres og legitimeres av myndigheter som kan mistenkes for å være tilbøyelige til å undergrave foreldreskapet gjennom å bidra til foreldreusikkerhetsindustrien. Disse instansene har imidlertid ingenting å vise til når det gjelder konfliktregulering. Snarere tvertimot. Det er derfor et feilspor å skulle satse på å bortadministrere saker fra retten til familievernkontorene slik både NOU 2020 og HN samt felles strategi med referanse til NOU 2019, er ment som. Dette fins det ikke dekning for å tro at kan løse eller regulere potensielle og reelle uenigheter/konflikter foreldre imellom. HN skriver side 13 (del 2.3 overordnet om kunnskap og forskning) at: « Antall foreldretvistsaker for domstolene har vært stabilt rundt 2500 nye saker de siste årene. Gjennomsnittlig saksbehandlingstid i foreldretvistsakene var rett ober 8 måneder i 2023. At det er færre sakeer for domstolene, enn høykonfliktsaker i mekling, betyr at en god del familier med konflikt får hjelp til å løse denne ved mekling eller på annen måte, blant annet gjennom tilbud i familievernet » Hvilket pensum i vitenskapsteori og metode trekker BFDs anonyme skribent på her? Hvordan kan man restløst (siterte sekvens må leses i en kontekst med avsnittet foran som refererer til Bufdirs årsrapport for 2023 med tilhørende kliniske selvforsikringer) slutte fra sammenholdelse av to tallestimater at det ene alternativet for konfliktregulering (familievernkontor) er bedre egnet enn det andre (retten)? Og hvordan vet man at resultat (se sitat foran) virkelig er og var så vellykket som man sikkert ønsker i BFD? Svarene er at man vet ikke. Men BFD velger å postulere dette og satser nok på å slippe unna med sine feilpremisser og etterfølgende slutninger. Man slutter fra kvantitative størrelser til kvalitative. Uten kvalifisering av årsakssammenheng. Hvor har BFDs anonyme skribenter lært om krav til fremstilling av elementære logiske rasjonaler? FMO har i årenes løp, og spesielt de siste 5-10 årene, sett på nært hold hvordan dette fungerer i praksis. Retten abdiserer og overlater til eksterne instanser å forme premissene (som ofte blir null samvær), men uten at det foregår med alminnelige rettstatsgarantier i form av rettssikkerhet vi kjenner som bl.a imøtegåelse/kontradiksjon, eller faglig belegg utover henvisning til frasen om «barnets beste». Med advokater som kun fakturerer og ikke argumenterer mot feilpremissene. Psykonominstansene mangler kultur for åpenhet og kommunikasjon om hva slags premisser de bygger på. Psykonomene er hovedsakelig kvinner i 40-50-60 årene som ikke er i stand til å se hvordan forholdet mellom far og barn er viktig å ivareta. Disse kvinnelige psykonomene favoriserer kvinner/mødre og dekker over hverandres sviktende åpenhet og kommunikasjon og logiske feilslutninger. Disse fagpersonene anser ikke samvær mellom far og barn som viktig. Iallfall ikke viktig nok til å motivere/irettesette en vrangvillig mor. Snakke med barn har de heller ikke lært seg. FMO tar et visst forbehold her da vi også har sett mange nok eksempler på at mødre som kommer dårlig ut blir (minst) like dårlig behandlet som fedre. Dette har gitt oss muligheten til å differensiere noe på årsaker til at psykonominstansene behandler samværsforeldre dårlig utfra kjønn. Fellesnevneren er dels et oppheng på «eneforeldertenkningen» hos psykonomene, eller også påstått men ikke kvalifisert «manglende veiledbarhet». Noen foreldre uttrykker selvstendighet hvor de (her har vi ikke registrert kjønnsforskjeller) ikke uten videre trenger/ønsker hjelp fra fagfolk. Dette blir psykonomene ikke sjelden fornærmet over og tar igjen med maktmisbruk. Man er veldig ivrig på å hevde at man er ønskelig og til hjelp. Når det motsatte kommer til uttrykk, svares med repressiv intoleranse, gjerne diagnosen «ikke veiledbar» som finner veien videre inn i sakkyndigrapporter og i rettsavgjørelser. I den nyere omforente forståelse av omsorgssvikt er ikke bare såkalt HK (uten nærmere kvalifisering) men også veiledbarhet blitt en del av kriterietilfanget. FMO mener å kunne se at det over tid er en tendens til å svekke foreldreautoriteten, både den naturlige og den kulturlige, i mange av psykonominstansene og i familiepolitikken som har vært ført de siste tiårene. Å uthule foreldreansvaret og svekke samværsretten er deler av dette bildet. At foreldre må renne avgårde til en psykolog og familierådgiver for den minste ting. Samtidig er HN og tilsvarende skriv fulle av velmentheter om hvor viktig det er å samarbeide. Men spør du en psykolog eller sosionom på et familievernkontor om vilkår og kriterier for foreledresamarbeide, f.eks likeverd som har blitt en honnørord men lite å se i det praktiske psykonomliv, blir disse tause. Eller de henviser til «barnets beste». Der er vi i dag, etter mange år med en barnelov som ikke fungerer. At barn skal med i meklingen er et feilspor. At de skal kunne uttale seg til mekler og andre, men uten at foreldrene skal vite hva barna deres sier, er å undergrave forelderfunksjoner. Det styrker sikkert psykonomenes viktighet og status og følelse av makt, men det forteller også barna at foreldrene deres ikke er så viktig å høre på eller informere. Hva slags voksne skal disse barna bli, når de eventuelt selv får barn? Det er fristende å spørre, noe ironisk kanskje: Kan dette virkelig være til «barnets beste»? Barn må ikke utsettes for mer press en det de til daglig har ved å måtte forholde seg til sine foreldre. Fagpersoner er ikke uten videre skikket til å være sensitive overfor barnas behov. Fagpersoner kan tenkes å ha sine egne agendaer. Til slutt i denne sammenheng. En i flere år (fra 1998 av) innanonsert suksess med utvidet og fleksibel sakkyndigrolle (Follomodellen, også kalt «fra konflikt til forsoning») ser nå ut til å være skrotet, jf NOU 2020 som imidlertid ikke nevner hvorfor. Meklingen i rettsapparatet har visst ikke fungert, eller hur? Den fleksible sakkyndigrollen ble innført uten at det forelå noensomhelst faglige referanser pr 2003 med ikrafttreden 1.1.2004. sammen med senking av aldersgrensen for høring av barn fra 12 til 7 år. Også den lovendringen uten faglig belegg. Spørsmålet FMO stiller her er: Når meklingen ikke fungerte i retten, hva var det som ikke gikk bra? Har man lærdommer å trekke veksler på? Når mange nok saker kommer til retten etter å ha vært innom familievernkontorene må noe ha sviktet, eller? Spørsmålet er hva? Er det bare foreldrene det er galt med? Og hvis en «suksesshistorie» som Follo-modellen delvis blir avviklet. Er det flere sider av denne som har gått skeis? Og for hvem? FMO summerer opp kommentarene så langt, med utgangspunkt i at samværsretten er blitt motarbeidet i lang tid fra bl.a de instansene som nå skal enda mer inn i foreldretvistene, eller også forebygge slike. Dette henger ikke sammen med den forventning BFD synes å forutsette til løsning på laveste nivå, jf ideologien fra NOU 2020:14. For ordens skyld avviser FMO BFDs forslag. 4. Språk, logikk og begreper FMO vil også avvise forslag til ny begrepsbruk som er mer egnet til å forvirre enn å klare opp. Forelderfullmakt til erstatning for bostedsmyndighet gir ingen mening. FMO minner om tidligere språklige finesser som BFDs anonyme utredere har kommet opp med og går tilbake til 1995, til Høringsnotat av 1. november 1995. Da skrotet man like godt uttrykket «daglig omsorg» til fordel for «bosted», begrunnelsen var at det var mer i tråd med folks naturlige språkoppfatning. Men ingen belegg der heller. Ingen sosiolingvistiske undersøkelser til støtte for begrepsendringen. Nå sier HN at «bosted» ikke er logisk, og at heller ikke bostedsmyndighet er hjemlet som legal størrelse. Det BFD gjorde i 1995 var å undergrave omsorgsdelen i Foreldreansvaret slik at bestemmelsesdelen ble gjort mer viktig. Dette svekket opplagt den ide om komplementaritet mellom ikke bare omsorgsplikten og bestemmelsesretten det nye begrepet Foreldreansvaret fikk fra 1977 (NOU 1977:35) og ved lovendring pr 1981, men også komplementariteten som en bærende ide i likestillingen av mor og far. Uansett sivilstandsregime. Barnelovutviklingen er et studium verdt. Det man ser nå er forsøk på å undergrave det man ellers sier skal være «likestilt foreldreskap». Ved en språklig endring vil ikke maktforholdet bli endret til mer likeverd, snarere vil det bli mer krangling om det BFD gjennom sitt HN kaller «foreldrefullmakt», et totalt uegnet begrep. Fullmakt fra hvem og til hva? Tidsbegrenset og til hvilke formål? Mer å krangle om og vanskelige å regulere. 5. Avslutning FMO følger flere saker på nært hold og registrerer at de referansene HN nevner opp som produkter av anmodningsvedtak bl.a ikke synes kjent i retten. De synes heller ikke kjent i de mange psykonominstansene som kommer inn i bildet når saker og ting ikke løser seg. Et vesentlig poeng som verken NOU eller HN tar opp og reflekterer over er slike størrelser som søksmåls- og bevis/argumentasjonsbyrde. Mange saker kommer til retten uten at det er klart hvorfor, og det heller ikke er klart hvorfor saksøker går til sak, og ikke saksøkte. Dette gjelder særlig i saker med samværshindring, hvor den som blir hindret, oftest må gå til sak. Til slutt noen ord om tvangsmidler og sanksjoner. Mange temaer berørt i NOU med etterfølgende høringsrunde er ikke nevnt i HN. Spørsmålet om tvangshenting ser ut til å være gjenstand for ytterligere behandling. FMOs holdning er klar: Skal samværsretten respekteres må det også følge med effektive sanksjoner mot hindring/sabotasje. Henting av barn til samvær er en måte å vise barna at hindring/sabotasje ikke er greitt. At det medfører ubehag er ikke til å unngå, men slik er livet. Konsekvensen av det motsatte, av unnfallenheten, ser vi nok eksempler på: fortsatt hindring og sabotasje med tilhørende foreldrefiendtliggjøring i mange tilfeller. FMO takker for anledningen til å komme med kommentarer og anmoder BFD om å få opp øynene for hvilken eller rettere hvilke virkeligheter de vil regulere ved lov. Mange saker er sammensatte, såkalt komplekse. Det bør ikke tjene som unnskyldning for å vike unna. Årsaker til samværshindring bør ikke lenger være så ukjent og uutforsket som BFD baserer seg på for ikke å ville innføre effektive sanksjoner. Problemene er gamle, dvs systemfeilene er gamle inntil det parodiske, f.eks umulighetskriteriet som er en sorts «begging the question», en tilrettelegger for sirkelresonnering når «barnets beste» (BB) skal anvendes. Asker den 08.09.2024 Forum for menn og omsorg Ole Texmo Barne- og familiedepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"
