NHO

Det er ikke helt klart hvilket problem forslaget er ment å løse. Departementet mener at "informasjonen oppleves lite tilgjengelig" for blant annet "mulige kontraktsparter, forbrukere, de som skal gjennomføre aktsomhetsvurderinger, pressen og andre". Det er likevel ikke vist til for eksempel at disse brukergruppene ikke har effektivt innsyn etter gjeldende regler. Langt på vei vil selskapene ikke ha incitament til å la være å gi opplysninger til dem som ber om det, i en del tilfeller vil det være tvert om, for eksempel kan kontraktsmotparter stille som betingelse for forhandlinger eller avtaleinngåelse at de får opplysninger om aksjeeierforhold. Det er også vist til "en betydelig teknologisk utvikling" siden forskriften ble gitt i 1976, som åpenbart gjør det mer hensiktsmessig at utlevering kan gjøres digitalt.

Departementet viser til andre arbeider som skal gi økt åpenhet om blant annet aksjeeierforhold. Det er derfor spørsmål om forslaget i høringsnotatet ender som en midlertidig, og relativt komplisert, ordning, der det etter hvert blir nødvendig med nye regler for å bedre åpenhet.

Høringsnotatet legger opp til at man kan be om innsyn gjennom ulike "kanaler", som telefon, sosiale medier og epost. I realiteten stiller nok dette krav først og fremst til større selskaper om å ha et opplegg eller en administrasjon for å håndtere innsynskrav. Slike selskaper har gjerne en hel rekke måter å bli kontaktet på, avhengig av målgruppe. Det er for eksempel vanlig at selskaper har egne epostadresse for informasjonskrav etter åpenhetsloven, mediehenvendelser, kundersevice, investorinformasjon og mye annet. På den måten kan selskapet sørge for at henvendelser blir mottatt av rette vedkommende i selskapet. Hvis innsynskrav kan rettes gjennom alle tenkelige kanaler, herunder til hvem som helst av selskapets ansatte, vil det føre med seg administrative byrder som er både unødvendige og uhensiktsmessige. Vi mener selskapene bør kunne velge å opprette én kanal for krav om innsyn i aksjeeierboken. Uten en slik løsning vil særlig større selskaper ha behov for en lengre frist for å områ seg.

Loven § 4-6 og forskriftshjemmelen gir rett til innsyn i "opplysninger" i aksjeeierboken, mens forskriftsutkastet § 1-1 gjelder selve "aksjeeierboken". Dette gjenspeiles i måten innsyn etter forslaget skal gis på, nemlig ved at "en kopi av aksjeeierboken" skal sendes den som ber om det. Departementet skriver på side 18 om innsyn i form av oversendelse av "et bilde eller innskannet versjon".

Samtidig skriver departementet på side 20 om opplysninger som "må sladdes" før innsyn og på side 24 om "eventuell rensing for personnummer, historisk informasjon eller liknende". Det er altså forutsatt at aksjeeierboken kan inneholde opplysninger som ikke er omfattet av innsynsretten. Det er dessuten lovbestemt at digitale adresser, som skal inngå i aksjeeierboken, ikke er omfattet av innsynsretten, og forskriften kan ikke inkludere innsynsrett (annet enn for offentlige organer, se Prop. 112 L (2016-2017) punkt 4.3.5.1). Kravene til utarbeidelse og oppbevaring etter asl. § 1-6 går ifølge Prop. 112 L (2016-2017) ut på at dokumentasjon skal sikres mot "urettmessig endring". Hvis det er nødvendig å fjerne opplysninger i aksjeeierboken, forutsetter det i praksis et krav til utskrift, som ifølge forarbeidene uttrykkelig ikke er et krav etter asl. § 1-6.

Av forskriftsutkastet § 1-2 siste ledd går det frem at selskapet i stedet for å sende "kopi av aksjeeierboken", kan henvise til innsynsløsning forutsatt at selskapet fører aksjeeierboken hos en "tjenesteleverandør" og innsynsløsningen er "søkbar". Selskaper som fører aksjeeierboken digitalt, men ikke hos en tjenesteleverandør, må derfor ha en ordning der det er mulig å lage "en kopi" som kan sendes ut.

Når aksjeeierboken kan inneholde andre opplysninger enn dem loven krever, når det ikke er innsynsrett i digital adresse og når det kan være nødvendig å skrive ut en aksjeeierbok som må sladdes, bør innsynsretten ikke gjelde selve aksjeeierboken, men i stedet de opplysningene innsynsretten etter loven gjelder. Dette vil også hjelpe særlig mindre selskaper, som "ikke har et eget opplegg eller administrasjon for å håndtere krav om innsyn", jf. de ulempene høringsnotatet omtaler på side 21.

Selskapet bør dermed kunne besvare en forespørsel med å sende de opplysningene som er og skal være i aksjeeierboken, i stedet for å sende selve aksjeeierboken for eksempel med sladdede opplysninger.

Selskaper bør dessuten kunne vise til nettside hvis (opplysningene i) aksjeeierboken er tilgjengelig der. Det er liten grunn til at selskapene skal bruke ressurser på å sende ut opplysninger som allerede er enkelt tilgjengelig. En slik ordning vil være i tråd med det som gjelder for årsregnskap mv. i regnskapsloven § 8-1 siste ledd siste punktum. Særlig praktisk kan dette være for konserner, der selskapene typisk har én felles nettside, og mange av selskapene vil ha samme aksjeeier. Departementets oversikt viser at over 60 pst. av selskapene har bare én aksjeeier, og det tyder på at mange av dem er i konsern. Det er kompliserende og byråkratisk om selskapene må ha systemer for å sende "kopi av aksjeeierboken" når opplysningene allerede er åpent tilgjengelige. En løsning der opplysninger kan gis på nettsider, vil gjøre at det blir enklere for både dem som ønsker opplysninger, som kan lete først på nettsidene, og selskapene som skal gi opplysninger.

I utkastet § 1-2 siste ledd er det uklart hva som menes med "søkbart". Den som ber om det, skal ha tilgang til opplysningene i aksjeeierboken, men det er ikke klart hvordan det skal være søkbarhet.

Høringsnotatet gjelder ikke lovens krav til opplysninger i aksjeeierboken. Det er derfor ikke drøftet hvilke opplysninger det bør være åpenhet om. Høringsnotatet angir åpenhet om hvem som er aksjeeiere som det sentrale hensyn. Aksjeeierboken inneholder imidlertid opplysninger utover dette, jf. §§ 4-5 og 4-8. Innsynsretten gjelder for eksempel ikke aksjeeiernes digitale adresse.

Den foreslåtte innsynsordningen skal gi bedre og mer effektivt innsyn i opplysninger om hvem som er aksjeeiere i norske selskaper. Dette tilsier at åpenhet rundt hver enkelt opplysning burde bli vurdert nærmere. Det kan være grunner til at ikke alle opplysninger i aksjeeierboken bør være åpne for enhver, slik departementet nevner på side 7.

Vurderingene ovenfor gjelder enda mer for personopplysninger. Selv om opplysningene i dag er tilgjengelige, er det klart at den enklere tilgangen det legges opp til, gjør at personopplysninger blir mer tilgjengelige. I Prop. 112 L (2016-2017) punkt 4.3.5.1 skrev departementet at "Dagens innsynsregler og hvilke opplysninger man får tilgang til reiser flere problemstillinger, herunder personvernproblematikk". Høringsnotatet nevner, men vurderer likevel knapt hensyn til personvern når det gjelder fysiske aksjeeiere eller panthavere. For aksjeeierregisterets del er det gjort vurderinger i Prop. 136 LS (2020-2021), men dette var før EU-domstolens avgjørelse i C-37/20 og 601/20, som er beskrevet blant annet i Prop. 74 LS (2023-2024) punkt 7.1.2. Der skriver Finansdepartementet at EU-domstolen blant annet mente at et åpenhetsprinsipp ikke i seg selv var et formål som kunne rettferdiggjøre den innsynsretten AML-direktivet pålegger.

"Arbeidsgruppen for større åpenhet om aksjeeiere" skriver på sin side blant annet at:

"Opplysninger om personlig økonomi i form av eierskap til aksjer er personopplysninger. Hensynet til personvern vil derfor måtte avveies grundig når det skal utvikles et rammeverk for en ny løsning. Særlig for privatpersoner eller aksjeeiere med små porteføljer kan det være opplysninger man ikke ønsker at skal eksponeres. I tillegg stiller personvernreglement krav om at større åpenhet også må vurderes opp mot både nasjonal personvernlovgivning, internasjonale og grunnlovfestede krav til vern om privatliv og EØS-rett. I lys av den store spredningen en digital løsning vil kunne åpne for, vil det være behov for å avveie om det er grunnlag for å holde noen opplysninger utenfor en åpen løsning, eventuelt ved innlogging eller differensierte tilganger.

Personopplysninger er beskyttet av grunnleggende demokratiske prinsipper som skal verne om privatlivets fred og den enkeltes personlige integritet. Større åpenhet og mulighet for deling kommer ikke nødvendigvis på tvers av retten til personvern. De grunnleggende prinsippene og kravene for behandling av personopplysninger, herunder kravene etter EUs generelle personvernforordning, må imidlertid ivaretas. Dette innebærer at man må være bevisst på om måten opplysninger deles på eller omfanget av delingen, kan være i strid med den enkeltes friheter og rettigheter".

Vi mener det er nødvendig å vurdere nødvendigheten og forholdsmessigheten av å effektivisere innsyn i personopplysninger på den måten det er foreslått i høringsnotatet. Hjemlene i asl./asal. som ble vurdert i Prop. 136 LS (2020-2021), gjaldt "hvem som eier aksjer", men ikke de øvrige personopplysningene. Vurderingen den gang gjaldt hjemmelen til å gi forskrift, men ikke den materielle åpenheten som er foreslått nå. Vi understreker at innsynsrett for alle i hele verden ikke er forbudt, men at det er nødvendig med grundige vurderinger av personvernet.

Ved krav om innsyn i aksjeeierregisteret skal aksjeeierregisteret sendes ut "innen én virkedag", det vil si dagen etter at krav er fremsatt. Dette vil være en utfordring særlig for selskaper som ikke benytter Euronexts eller andres løsninger. I disse selskapene, vanligvis med aksjer som ikke omsettes regelmessig, bør det være en lengre frist.

For øvrig viser vil til kommentarene om innsyn i aksjeeierboken.

Departementet mener (punkt 4.2.5) at det er "lite som tilsier at det vil komme en stor økning i antallet innsynsbegjæringer". Departementet drøfter imidlertid ikke om det er aktører som kan tenkes å ha løsninger der de tilbyr omverdenen oppdaterte aksjeeieropplysninger i norske selskaper. I prinsippet kan dette føre til daglige forespørsler til selskapene fra disse aktørene. Slike forespørsler vil være fullt ut legitime. Likevel vil arbeidsmengden for selskapene i så fall være betydelig større enn den departementet ser for seg. Det er uklart om slike innsynskrav kan utgjøre "saklig grunn" etter § 1-1 til å avslå forespørsler.

Innsynsbegjæringer kan være anonyme. Det er derfor ikke mulig å vite om mange begjæringer kommer fra "samme person" (forskriftsutkastet § 1-5 annet ledd) eller hvem som skal faktureres.

Departementets gjennomgåelse viser at selskapene er prisgitt forvalteres/formidleres oppfyllelse av forpliktelsene til å gi opplysninger om aksjeeiere. Gjennomgåelsen viser også at oppfyllelsen, av ulike grunner, varierer. Det er spørsmål om de ordningene som SDR II og gjennomføringsforordningen oppstiller, i det hele tatt ivaretar den åpenheten aksjeloven § 4-5 nye annet ledd forutsetter.

Det er foreslått at selskapet skal gi opplysningene til den som har krevet innsyn, innen fire uker etter at selskapet mottok bekreftelse. Denne fristen er det ikke alltid mulig å overholde, uten at det er selskapets skyld. For flere selskaper vil det være ganske mange forvaltere som må kontaktes, blant dem er også forvaltere som har bare få aksjer registrert. Av Prop 136 LS (2020-2021) går det frem at det den gang var 222 godkjente forvaltere. En frist bør derfor heller knyttes til selskapets mottak av de opplysningene henter inn. Det er åpenbart en del arbeid å skaffe til veie opplysninger fra forvaltere.

Forslaget går videre ut på at utleveringsplikten gjelder en "sammenstilt oversikt" over hvem som er eiere av de forvalterregistrerte aksjene mv. I hvert selskap vil det være ulike forvaltere, til dels mange, se rett ovenfor. Beskrivelsen i høringsnotatet viser at selskapene vil kunne få svar fra forvaltere på ulike tidspunkter og ikke nødvendigvis innen de fristene forskriftsutkastet forutsetter. Det er uklart om forskriftsutkastet forutsetter at selskapene skal vente med å utlevere aksjeeieropplysningene til de har fått inn alle opplysningene som gjør dem i stand til å lage en "sammenstilt oversikt".

Vi er enig i at det ikke kan stilles detaljerte krav til formatet på de opplysningene som skal utleveres. Loven vil, når den trer i kraft, gjelde innsyn i "hvem som er eiere av forvalterregistrerte aksjer i selskapet, og hvor mange aksjer hver enkelt eier". Dette er en tilstrekkelig spesifikasjon av de opplysningene selskapet skal gi.

Forvalterregistrerte aksjer kan skifte eiere flere ganger daglig, og med de gjeldende ordninger for forvalteres identifisering av aksjeeiere er det ikke mulig for selskapene å ha oversikt over aksjeeiere til enhver tid. Selskapene er uansett avhengig av de opplysningene de får fra forvalterne. Vi er derfor enig i at selskapene skal oppgi det tidspunktet oversikten gjelder for.

Vi er enig i at det ikke er rimelig at selskapene må bære kostnadene ved å få gjennomført innsyn, i alle fall med de ordningene som gjelder i dag.

Vi har ikke noen særlig oppfatning av hvilken kostnadsbeløpsgrense som bør utløse noen form for varsling fra selskapets side. Det virker ganske klart at departementet ser for seg at kostnadene over tid vil synke. En tilknytning til grunnbeløpet virker uansett nokså tilfeldig. Forskriften må ta høyde for at selskapene ikke nødvendigvis har direkte kostnader ved hver enkelt forespørsel.

Hvis det kommer krav om innsyn etter at selskapet har startet arbeid med å innhente opplysninger på grunnlag av et tidligere innsynskrav, mener vi det ikke kan være opp til selskapet å fordele kostnadene på flere som har bedt om innsyn.

Selskapene bør ha anledning til å kreve innbetaling av kostnader på forskudd. Selskapene bør ikke ha risikoen for å måtte bruke ressurser på å drive inn ubetalte krav. Forskriften bør ta høyde for at den som krever innsyn, kan være en juridisk person. Antagelig vil det være det vanligste.

Det er i § 3-5 første ledd foreslått en utleveringsplikt for opplysninger selskapet allerede har. Dette er ikke mulig å vite hvor langt opplysningene faktisk er gjeldende. Det bør være en grense for hvor gammel en oversikt kan være, særlig der det er snakk om personopplysninger, før selskapene har utleveringsplikt.

Forskriftsreglene om innsyn tar utgangspunkt i den retten selskapene selv har til å be om opplysninger etter asal. § 4-10. Det er derfor ikke opplagt at selskapene kan kreve opplysninger fra forvaltere om "konkrete aksjeposter eller eierskap over en prosent" (høringsnotatet side 39). Uansett er det antagelig riktig som departementet skriver, at eventuelle begrensede innsynsbegjæringer knapt fører med seg lavere kostnader.

Vi er enig i at det ikke er behov for egne ordninger for håndheving.

Slik vi oppfatter departementet, er det nærmest valgfritt for selskapene å tillate forvalterregistrerte aksjer. Det er en lite treffende beskrivelse av realiteten for noterte selskapers del. Departementet viser til at 217 ASA har forvalterregistrerte aksjer, samtidig som det var registrert 232 ASA – 173 ASA var børsnoterte, mens andre hadde aksjer notert på andre markedsplasser. Det er av flere grunner temmelig urealistisk for disse selskapene å avslutte ordningene med forvalterregistrerte aksjer. Nesten like lite realistisk er at selskaper som ønsker notering, skal ekskludere aksjeeiere som er registrert gjennom forvalter.

Forskriftshjemmelen kan tilsi at selskaper med forvalterregistrerte aksjer i utgangspunktet bør ha en plikt til periodisk å offentliggjøre hvem aksjeeierne er. Det ser ut til at hjemmelen er begrunnet med behovet for å avhjelpe at det vil være kostbart for dem som ber om innsyn etter forskriftsutkastet kapittel 3. Det er likevel temmelig uklart hvilken informasjonsverdi og nytte disse opplysningene faktisk vil ha. Det tilsier at periodisk innhenting av opplysninger i første omgang blir begrenset, inntil man vet mer om nytten av den.

Vi er også enig i at selskapene informerer omverdenen om hvordan opplysningene kan fås utlevert.

Det er ikke klart hvilken risiko høringsnotatet sikter til i forbindelse med skjult eierskap. Aksjeeiere med forvalterregistrerte aksjer må forhåndsmelde seg for å delta på generalforsamling. Forvaltere kan ikke utøve andre rettigheter enn å motta utbytte mv. Forvalterregistrering er dermed mest attraktivt for aksjeeiere som ikke har tenkt å benytte sine organisatoriske rettigheter, som igjen gjør at deres innflytelse på selskapene er liten eller fraværende. I noterte selskaper vil aksjeeiere som, eventuelt aggregert, passerer ni eierskapsterskler ha flaggeplikt, med fem prosent som den laveste. Allerede disse reglene vil gi ganske godt innsyn i "eier- og maktforhold". Tilbudsplikt kan oppstå kontinuerlig ved erverv av én eller flere aksjer. Både selskapene og offentlige myndigheter har rett til å få opplysninger om forvalterregistrerte aksjer, og bruk av forvalterregistrering er derfor ikke særlig egnet til å "skjule" eierskap.

Selskapene skal allerede ha aksjeeierbok. Det nye for dem vil være formen for innsyn, med utsendelse av aksjeeierbok. Med ev. ikrafttredelse allerede 1. januar 2025 bør det i det minste i en overgangsperiode gis lengre frist enn det som er foreslått i § 1-3, se også kommentarer til punkt 4.2.6 ovenfor om gjentatte innsynskrav.

Vi er enig i at det ikke blir innført egne sanksjoner ved manglende etterlevelse av reglene, og i at håndhevelse av rettigheter gjøres på samme måte som for andre krav.