Tvilsom gevinst av EØS (kapittel 10)
EØS-utredningen erkjenner at «effektene er vanskelige å anslå presist» (side 179), men skriver at Norges deltagelse i EUs indre marked har gitt høyere velstand og «en økning i handelen på mellom 35 og 65 prosent» (side 210).
I de studiene det vises til, varierer økt BNP betydelig, fra over 20 prosent til under 4 prosent. Beregningene gjelder EUs indre marked generelt, og viser stor usikkerhet. Det ser ut til at offentlig sektor er uinteressant i regnestykkene. Likeledes begrensningene i mulighetene for å drive en aktiv statlig næringspolitikk, for eksempel med støttemidler eller prosjekttildeling. Det er påfallende at de sentrale studiene det vises til ikke omhandler de siste ti-tolv årene. For eksempel er både Bertelsmann-Stiftung og Kommerskollegiums undersøkelser av det indre marked tidsavgrenset til perioden 1992-2012. Oppdraget til EØS-utredningen var primært å dokumentere erfaringer etter 2012.
Anslagene for økonomisk gevinst samsvarer dessuten dårlig med den faktiske økonomiske utviklingen. EUs økonomi var litt større enn USAs frem til finanskrisen i 2008. Nå er derimot EUs samlede økonomi to tredeler av USA. Kina har også passert EU i størrelse. Slik sett har EUs indre marked vært preget av økonomisk stagnasjon sammenlignet med andre deler av verden. Vi viser i denne sammenheng til mindretallets merknad på side 211.
EØS-utredningen belyser ikke den negative utviklingen for handelen med varer fra fastlandsnæringene. Her har Norge gjennom årene med EØS-avtalen fått et økende underskudd overfor EU, de siste ti årene mellom 120 og 160 milliarder kroner årlig.
EØS-utredningen klargjør ikke hva som er nullalternativet det sammenlignes med når det anføres at handelen har økt kraftig på grunn av EØS. Uten EØS-avtalen har Norge uansett tollfrihet for industrivarer til EU (og vice versa) på basis av handelsavtalen fra 1973, og tollen for fersk eller kjølt laks vil også være uendret. Eksporten av olje og gass vil opplagt heller ikke bli berørt. Det er svært lite troverdig at handelen skulle bli redusert med en tredel uten EØS-avtalen. EØS-utredningen gir ikke noen forklaring på hvordan det skulle skje.
Den differensierte arbeidsgiveravgiften har flere ganger blitt brått endret, og ble en periode helt avviklet, på grunn av EØS-avtalen. Dette har skapt uforutsigbarhet for næringslivet i distriktene. Utredningen har en rimelig balansert fremstilling av historikken (side 224-226), men dette usikkerhetsmomentet forsvinner i konklusjonene. Vi mener utredningen underdriver den usikkerheten som fortsatt er knyttet til videreføring av ordningen med differensierte arbeidsgiveravgift når EU reviderer sitt støtteregime. Uten noen egentlig drøfting, gjentar utredningen flere ganger at EØS-avtalens fortrinn er forutsigbarhet.
EUs felles landbrukspolitikk er utenfor EØS-avtalen. Norge skulle i utgangspunktet ha samme tollbeskyttelse på import av matvarer fra EU som på import fra andre deler av verden, men dette prinsippet uthules av EØS-avtalens artikkel 19, som sier at det annet hvert år skal være en gjennomgang «med sikte på en gradvis liberalisering av handelen med landbruksvarer» mellom Norge og EU. Avtalen sier den økte handelen med mat skal være til gjensidig fordel. Men forhandlingene har ført til at importen av mat fra EU er mangedobla, mens den norske eksporten av mat til EU har økt langt mindre. I 2023 importerte Norge landbruksvarer fra EU for 68,6 milliarder, mens den norske eksporten til EU var 10,4 milliarder kroner. Importverdien var altså 6,6 ganger større enn eksporten. Dette er en utvikling som er negativ for norsk landbruksnæring, og som EØS-utredningen burde ha omtalt. Jeg mener den grove ubalansen er i strid med EØS-avtalens forutsetninger og gir grunnlag for en reforhandling som begrenser EUs tollfrie landbrukskvoter.
Om Storbritannias utmelding av EU, skriver EØS-utredningen: «Eksemplet brexit indikerer at effekten av å tre ut av det indre markedet vil være merkbart negativ» (side 210). Etter en nedgang i pandemiårene 2020 og 2021, var eksportverdien for britene i 2022 igjen høyere enn i 2019 – både til EU og land utenfor EU. I oppsummeringen Brexit 4th Anniversary fra den britiske regjeringen, publisert i januar 2024 (https://www.gov.uk/government/publications/brexit-4th-anniversary-update ) , fremgår det at eksporten av tjenester fra Storbritannia aldri har vært større. Siden folkeavstemningen om brexit i 2016 har Storbritannia hatt en høyere vekst enn de store EU-landene Tyskland og Italia, og en tilsvarende vekst som Frankrike.
I de studiene det vises til, varierer økt BNP betydelig, fra over 20 prosent til under 4 prosent. Beregningene gjelder EUs indre marked generelt, og viser stor usikkerhet. Det ser ut til at offentlig sektor er uinteressant i regnestykkene. Likeledes begrensningene i mulighetene for å drive en aktiv statlig næringspolitikk, for eksempel med støttemidler eller prosjekttildeling. Det er påfallende at de sentrale studiene det vises til ikke omhandler de siste ti-tolv årene. For eksempel er både Bertelsmann-Stiftung og Kommerskollegiums undersøkelser av det indre marked tidsavgrenset til perioden 1992-2012. Oppdraget til EØS-utredningen var primært å dokumentere erfaringer etter 2012.
Anslagene for økonomisk gevinst samsvarer dessuten dårlig med den faktiske økonomiske utviklingen. EUs økonomi var litt større enn USAs frem til finanskrisen i 2008. Nå er derimot EUs samlede økonomi to tredeler av USA. Kina har også passert EU i størrelse. Slik sett har EUs indre marked vært preget av økonomisk stagnasjon sammenlignet med andre deler av verden. Vi viser i denne sammenheng til mindretallets merknad på side 211.
EØS-utredningen belyser ikke den negative utviklingen for handelen med varer fra fastlandsnæringene. Her har Norge gjennom årene med EØS-avtalen fått et økende underskudd overfor EU, de siste ti årene mellom 120 og 160 milliarder kroner årlig.
EØS-utredningen klargjør ikke hva som er nullalternativet det sammenlignes med når det anføres at handelen har økt kraftig på grunn av EØS. Uten EØS-avtalen har Norge uansett tollfrihet for industrivarer til EU (og vice versa) på basis av handelsavtalen fra 1973, og tollen for fersk eller kjølt laks vil også være uendret. Eksporten av olje og gass vil opplagt heller ikke bli berørt. Det er svært lite troverdig at handelen skulle bli redusert med en tredel uten EØS-avtalen. EØS-utredningen gir ikke noen forklaring på hvordan det skulle skje.
Den differensierte arbeidsgiveravgiften har flere ganger blitt brått endret, og ble en periode helt avviklet, på grunn av EØS-avtalen. Dette har skapt uforutsigbarhet for næringslivet i distriktene. Utredningen har en rimelig balansert fremstilling av historikken (side 224-226), men dette usikkerhetsmomentet forsvinner i konklusjonene. Vi mener utredningen underdriver den usikkerheten som fortsatt er knyttet til videreføring av ordningen med differensierte arbeidsgiveravgift når EU reviderer sitt støtteregime. Uten noen egentlig drøfting, gjentar utredningen flere ganger at EØS-avtalens fortrinn er forutsigbarhet.
EUs felles landbrukspolitikk er utenfor EØS-avtalen. Norge skulle i utgangspunktet ha samme tollbeskyttelse på import av matvarer fra EU som på import fra andre deler av verden, men dette prinsippet uthules av EØS-avtalens artikkel 19, som sier at det annet hvert år skal være en gjennomgang «med sikte på en gradvis liberalisering av handelen med landbruksvarer» mellom Norge og EU. Avtalen sier den økte handelen med mat skal være til gjensidig fordel. Men forhandlingene har ført til at importen av mat fra EU er mangedobla, mens den norske eksporten av mat til EU har økt langt mindre. I 2023 importerte Norge landbruksvarer fra EU for 68,6 milliarder, mens den norske eksporten til EU var 10,4 milliarder kroner. Importverdien var altså 6,6 ganger større enn eksporten. Dette er en utvikling som er negativ for norsk landbruksnæring, og som EØS-utredningen burde ha omtalt. Jeg mener den grove ubalansen er i strid med EØS-avtalens forutsetninger og gir grunnlag for en reforhandling som begrenser EUs tollfrie landbrukskvoter.
Om Storbritannias utmelding av EU, skriver EØS-utredningen: «Eksemplet brexit indikerer at effekten av å tre ut av det indre markedet vil være merkbart negativ» (side 210). Etter en nedgang i pandemiårene 2020 og 2021, var eksportverdien for britene i 2022 igjen høyere enn i 2019 – både til EU og land utenfor EU. I oppsummeringen Brexit 4th Anniversary fra den britiske regjeringen, publisert i januar 2024 (https://www.gov.uk/government/publications/brexit-4th-anniversary-update ) , fremgår det at eksporten av tjenester fra Storbritannia aldri har vært større. Siden folkeavstemningen om brexit i 2016 har Storbritannia hatt en høyere vekst enn de store EU-landene Tyskland og Italia, og en tilsvarende vekst som Frankrike.
Arbeidsliv (kapittel 12)
EØS-avtalen har forandret norsk arbeidsliv dramatisk. Norske lover og regler for arbeidslivet har blitt endret som indirekte og direkte følger av EØS-avtalen. Utvalget skriver: «Den norske arbeidslivsmodellen er bygd på et velfungerende samarbeid mellom partene i arbeidslivet, små forskjeller og høy produktivitet. Utvalget vil understreke betydningen av å ivareta denne modellen innenfor det indre markedet, med fri bevegelighet av arbeidstakere og tjenesteytere. Dette er avgjørende i årene framover. Ikke bare for å sikre EØS-avtalens legitimitet i befolkningen, men også fordi dette er kjernen i den norske arbeidslivsmodellen, som har bidratt til et produktivt og konkurransedyktig næringsliv.» (Side 22.) Nei til EU er enig i viktighet av å bevare den norske arbeidslivsmodellen, men vi er bekymret for at EØS-avtalen nettopp svekker denne modellen.
De siste årenes konflikt rundt innleieforbundet viser hvordan EØS-regler begrenser norske regler for et ryddig arbeidsliv. I etterkant av regjeringens forbud mot å leie inn fra bemanningsforetak på byggeplasseri Oslo, Viken og Vestfold, sendte ESA et kritisk brev til regjeringen om at forbudet trolig var i strid med EØS-avtalen og EUs vikarbyrådirektiv. ESA besluttet i juli 2023 å åpne formell sak mot Norge. Utvalget anbefaler at regjeringen skal fortsette å arbeide for: «Tiltak for å sikre et organisert arbeidsliv og bekjempe arbeidslivskriminalitet og sosial dumping, må videreføres og styrkes der det er nødvendig.» (Side 268.) Samtidig ser vi stor motstand fra EU når regjeringen med for eksempel innleieforbudet har forsøkt å sikre et organisert arbeidsliv.
De siste årenes konflikt rundt innleieforbundet viser hvordan EØS-regler begrenser norske regler for et ryddig arbeidsliv. I etterkant av regjeringens forbud mot å leie inn fra bemanningsforetak på byggeplasseri Oslo, Viken og Vestfold, sendte ESA et kritisk brev til regjeringen om at forbudet trolig var i strid med EØS-avtalen og EUs vikarbyrådirektiv. ESA besluttet i juli 2023 å åpne formell sak mot Norge. Utvalget anbefaler at regjeringen skal fortsette å arbeide for: «Tiltak for å sikre et organisert arbeidsliv og bekjempe arbeidslivskriminalitet og sosial dumping, må videreføres og styrkes der det er nødvendig.» (Side 268.) Samtidig ser vi stor motstand fra EU når regjeringen med for eksempel innleieforbudet har forsøkt å sikre et organisert arbeidsliv.
Beredskap og sikkerhet (kapittel 13 og 14)
Sikkerhet er mer enn militær forsvarsevne. Det handler også om beredskap. Uten trygghet for matforsyning, transport, energi, medisiner og andre helt livsnødvendige tjenester, er vi som et lite land svært utsatt i dagens urolige verden. Sikkerhet og beredskap er for viktig til å overlates til markedet, det krever langsiktig, nasjonal styring.
Tilknytning til EU må ikke bli et mål i seg selv, det som er viktig er at vi styrker den nasjonale beredskapen. Mange av behovene innenfor beredskap og sikkerhet går langt utenfor EUs grenser. «Utvalget registrerer at en viktig motivasjon for norske myndigheters ønske om å knytte seg til EUs ordninger for beredskap og krisehåndtering, er at Norge blir sårbar ved å stå alene.» (Side 23.) Selv om Nei til EU er enig i at vi trenger internasjonalt samarbeid, må vi samtidig ha ordentlige diskusjoner rundt hvor langt et slikt samarbeid bør gå, hvor grensene bør settes, og i hvilke situasjoner samarbeidet kan komme i strid med nasjonal suverenitet og prinsippene for folkestyre.
Jeg vil understreke at et helsesamarbeid ikke må gå på bekostning av offentlige løsninger fremfor markedsretting, kontroll på persondata og styrket nasjonal helseberedskap. En tilknytning til helseberedskaps- og tiltaksmyndighet HERA gir dessuten demokratiske utfordringer, da Norge i så fall vil bli forpliktet til en enhet i EU-kommisjonen.
Samarbeid med EU på sikkerhet kan komme i konflikt med annet sikkerhetspolitisk arbeid. Jeg støtter utvalgsmedlem Smedshaugs dissens på side 316, hvor han går mot anbefalingen om at Norge bør «… foreta et taktskifte i vårt samarbeid med EU for å trygge vår sikkerhet gjennom ytterligere å forsterke båndene til våre europeiske allierte og naboer.»
Tilknytning til EU må ikke bli et mål i seg selv, det som er viktig er at vi styrker den nasjonale beredskapen. Mange av behovene innenfor beredskap og sikkerhet går langt utenfor EUs grenser. «Utvalget registrerer at en viktig motivasjon for norske myndigheters ønske om å knytte seg til EUs ordninger for beredskap og krisehåndtering, er at Norge blir sårbar ved å stå alene.» (Side 23.) Selv om Nei til EU er enig i at vi trenger internasjonalt samarbeid, må vi samtidig ha ordentlige diskusjoner rundt hvor langt et slikt samarbeid bør gå, hvor grensene bør settes, og i hvilke situasjoner samarbeidet kan komme i strid med nasjonal suverenitet og prinsippene for folkestyre.
Jeg vil understreke at et helsesamarbeid ikke må gå på bekostning av offentlige løsninger fremfor markedsretting, kontroll på persondata og styrket nasjonal helseberedskap. En tilknytning til helseberedskaps- og tiltaksmyndighet HERA gir dessuten demokratiske utfordringer, da Norge i så fall vil bli forpliktet til en enhet i EU-kommisjonen.
Samarbeid med EU på sikkerhet kan komme i konflikt med annet sikkerhetspolitisk arbeid. Jeg støtter utvalgsmedlem Smedshaugs dissens på side 316, hvor han går mot anbefalingen om at Norge bør «… foreta et taktskifte i vårt samarbeid med EU for å trygge vår sikkerhet gjennom ytterligere å forsterke båndene til våre europeiske allierte og naboer.»
Tilrådinger fra Eldring-utvalget som jeg slutter meg til
Jeg slutter meg til noen av tilrådningene i NOU 2024:7.
Utvalget anbefaler at EØS-regler i større grad blir gjenstand for ordinær lovbehandling i Stortinget, og at det raskere må foreligge en offisiell norsk oversettelse av EØS-regelverket (side 127). Jeg mener det er opplagt at regelverk tidlig må oversettes til norsk av hensyn til innsyn og åpen debatt om konsekvensene.
Jeg støtter videre årlige stortingsmeldinger om politikkutviklingen i EU samt aktuelle og kommende saker i EØS (side 127). Likeledes at EØS-notatbasen blir modernisert og forenklet, og holdes oppdatert (side 127). En styrking av kunnskap om EU og EØS i pensum på ungdomsskolen og videregående skole (side 127) slutter jeg meg også til.
Utvalget påpeker at avståelsen av suverenitet i en del EØS-saker har reist konstitusjonelle problemer, og at det fortsatt etter Høyesteretts dom i ACER-saken er behov for en nærmere avklaring. Jeg mener det er viktig ikke å svekke mindretallsvernet som ligger i ordlyden til Grunnloven § 115. Praktiseringen av grunnlovsprosedyrene for samtykke i Stortinget ved myndighetsoverføring til ESA eller EU-byråer bør utredes (jf. tilrådingen side 127).
Utvalget har som en annen av sine tilrådinger: «For EØS-relevante EU-byråer med myndighet til å treffe bindende vedtak, bør det fortrinnsvis etableres løsninger som legger denne myndigheten til ESA, i tråd med EØS-avtalens topilarstruktur.» (Side 76.) Jeg mener myndighetsoverføring til EU-byråer, enten direkte eller indirekte, må avvises av hensyn til folkestyre og suverenitet. Hvis det likevel skal vedtas myndighetsoverføring, må det være en forutsetning at dette skjer i tråd med topilarstrukturen.
Jeg støtter tilrådingen om at «regjeringen bør legge til rette for sterkere involvering av berørte parter i tidlig fase av EØS-arbeidet» (side 101). Vi støtter også at «Norge bør styrke kunnskapen om hvordan andre land gjennomfører EU-reglene, og vurdere å innføre en ordning med systematisk nabosjekk tilsvarende Danmark» (side 101).
Utvalget anbefaler at EØS-regler i større grad blir gjenstand for ordinær lovbehandling i Stortinget, og at det raskere må foreligge en offisiell norsk oversettelse av EØS-regelverket (side 127). Jeg mener det er opplagt at regelverk tidlig må oversettes til norsk av hensyn til innsyn og åpen debatt om konsekvensene.
Jeg støtter videre årlige stortingsmeldinger om politikkutviklingen i EU samt aktuelle og kommende saker i EØS (side 127). Likeledes at EØS-notatbasen blir modernisert og forenklet, og holdes oppdatert (side 127). En styrking av kunnskap om EU og EØS i pensum på ungdomsskolen og videregående skole (side 127) slutter jeg meg også til.
Utvalget påpeker at avståelsen av suverenitet i en del EØS-saker har reist konstitusjonelle problemer, og at det fortsatt etter Høyesteretts dom i ACER-saken er behov for en nærmere avklaring. Jeg mener det er viktig ikke å svekke mindretallsvernet som ligger i ordlyden til Grunnloven § 115. Praktiseringen av grunnlovsprosedyrene for samtykke i Stortinget ved myndighetsoverføring til ESA eller EU-byråer bør utredes (jf. tilrådingen side 127).
Utvalget har som en annen av sine tilrådinger: «For EØS-relevante EU-byråer med myndighet til å treffe bindende vedtak, bør det fortrinnsvis etableres løsninger som legger denne myndigheten til ESA, i tråd med EØS-avtalens topilarstruktur.» (Side 76.) Jeg mener myndighetsoverføring til EU-byråer, enten direkte eller indirekte, må avvises av hensyn til folkestyre og suverenitet. Hvis det likevel skal vedtas myndighetsoverføring, må det være en forutsetning at dette skjer i tråd med topilarstrukturen.
Jeg støtter tilrådingen om at «regjeringen bør legge til rette for sterkere involvering av berørte parter i tidlig fase av EØS-arbeidet» (side 101). Vi støtter også at «Norge bør styrke kunnskapen om hvordan andre land gjennomfører EU-reglene, og vurdere å innføre en ordning med systematisk nabosjekk tilsvarende Danmark» (side 101).