Til ny §14-1b:
I høringsnotatet side 6 leser vi at det ved helhetsvurderingen av reaksjons-spørsmålet (om det skal stilles krav til tilleggstid i stedet for utvisning), vil være anledning til også å se hen til den aktuelle forelderens integreringsnivå, der det sentrale utgangspunktet vil være om forelderen har levd i et langvarig familieliv i Norge, om graden av integrering i arbeidslivet, utdanning, norskkunnskaper m.m. Her må det tas hensyn til at utlendingen har i kortere eller lengre tidsperioder blitt fratatt muligheter til jobb, utdanning og tilegnelse av norskkunnskaper der sistnevnte ofte følger av de to første. Det viktige her er å få en ny start med stabilitet, arbeid/utdanning og et forutsigbart familieliv til gode for familien. Det vil ikke minst være til gunst for barna.
I høringsnotatet skriver Justis- og beredskapsdepartementet at det til helhetsvurderingen knyttes disse to betingelser:
Ifølge Grunnlovens § 98 skal intet menneske utsettes for usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling. Det er ingen plikt for norske foreldre å ha utøvd et langvarig familieliv for å ha samvær med barna sine, men barnet har like fullt krav på samvær med begge. Det er heller ikke et krav i Norge at foreldre i fremtiden skal bo fast sammen med barnet for å ha rett til samvær.
Norsk lov skal utøves uten usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling. Mennesker i limbo Oslo ser derfor disse to betingelsene (a og b) som overflødige, irrelevante og ulovlige i henhold til Grunnlovens § 98. Disse betingelsene må derfor etter vårt syn falle bort i helhetsvurderingen.
Mennesker i limbo Oslo er bekymret for at de skjønnsmessige unntakene i instruksen overlates til forvaltningen, basert på vage formuleringer og uklare definisjoner av unntakene. Vi frykter at disse kan forårsake uforutsigbare og urimelige avgjørelser som medfører en vaklende praksis og svekkelse av rettssikkerheten.
I de tilfellene det legges til grunn at «utlendingen uansett ikke vil bli gitt oppholdstillatelse etter lovens rettighets- eller skjønnsbestemmelser og utvisning anses som et nødvendig tiltak for å holde utlendingen ute av riket» (side 7 i høringsnotatet 28 mai 2024), må utlendingsloven § 38 iverksettes, - altså oppholdstillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket. Dette av hensyn til barnet som er beskyttet av landets høyest rangerte lov samt de nevnte internasjonale konvensjoner og lover. Dette mener vi er i tråd med intensjonen til forskriftsendringen – å styrke barnets rettigheter og minske skadevirkningene av familiesplittelse.
Mennesker i limbo Oslo er glad for utvidet rett til fritt rettsråd i saker om utvisning grunnet brudd på utlendingsloven når utlendingen har mindreårige barn i Norge. Vi ønsker forskriftsregel om nemndsmøte ved utvisning knyttet til tilbakekall av statsborgerskap og rett til personlig fremmøte i slike saker velkommen. Ikke minst er vi glad for instruksen til UDI om at det kan fremmes søknad om familiegjenforening inntil seks mnd. før innreiseforbudet utløper når utlendingen har barn i Norge. Hensikten med dette er åpenbart at tiden før familiegjenforening skal bli forkortet. Vi vil minne om at hensikten kun oppnås dersom behandlingstiden ikke forlenges grunnet større press på forvaltningen som følge av økt tilstrømming av flyktninger. Det er statens ansvar å sørge for ressurser som står i forhold til arbeidsmengden slik at ikke barna igjen må lide ved forsinket gjenforening som skyldes lang behandlingstid grunnet stor arbeidsmengde i forvaltningen.
I høringsnotatet skriver Justis- og beredskapsdepartementet at det til helhetsvurderingen knyttes disse to betingelser:
Ifølge Grunnlovens § 98 skal intet menneske utsettes for usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling. Det er ingen plikt for norske foreldre å ha utøvd et langvarig familieliv for å ha samvær med barna sine, men barnet har like fullt krav på samvær med begge. Det er heller ikke et krav i Norge at foreldre i fremtiden skal bo fast sammen med barnet for å ha rett til samvær.
Norsk lov skal utøves uten usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling. Mennesker i limbo Oslo ser derfor disse to betingelsene (a og b) som overflødige, irrelevante og ulovlige i henhold til Grunnlovens § 98. Disse betingelsene må derfor etter vårt syn falle bort i helhetsvurderingen.
Mennesker i limbo Oslo er bekymret for at de skjønnsmessige unntakene i instruksen overlates til forvaltningen, basert på vage formuleringer og uklare definisjoner av unntakene. Vi frykter at disse kan forårsake uforutsigbare og urimelige avgjørelser som medfører en vaklende praksis og svekkelse av rettssikkerheten.
I de tilfellene det legges til grunn at «utlendingen uansett ikke vil bli gitt oppholdstillatelse etter lovens rettighets- eller skjønnsbestemmelser og utvisning anses som et nødvendig tiltak for å holde utlendingen ute av riket» (side 7 i høringsnotatet 28 mai 2024), må utlendingsloven § 38 iverksettes, - altså oppholdstillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket. Dette av hensyn til barnet som er beskyttet av landets høyest rangerte lov samt de nevnte internasjonale konvensjoner og lover. Dette mener vi er i tråd med intensjonen til forskriftsendringen – å styrke barnets rettigheter og minske skadevirkningene av familiesplittelse.
Mennesker i limbo Oslo er glad for utvidet rett til fritt rettsråd i saker om utvisning grunnet brudd på utlendingsloven når utlendingen har mindreårige barn i Norge. Vi ønsker forskriftsregel om nemndsmøte ved utvisning knyttet til tilbakekall av statsborgerskap og rett til personlig fremmøte i slike saker velkommen. Ikke minst er vi glad for instruksen til UDI om at det kan fremmes søknad om familiegjenforening inntil seks mnd. før innreiseforbudet utløper når utlendingen har barn i Norge. Hensikten med dette er åpenbart at tiden før familiegjenforening skal bli forkortet. Vi vil minne om at hensikten kun oppnås dersom behandlingstiden ikke forlenges grunnet større press på forvaltningen som følge av økt tilstrømming av flyktninger. Det er statens ansvar å sørge for ressurser som står i forhold til arbeidsmengden slik at ikke barna igjen må lide ved forsinket gjenforening som skyldes lang behandlingstid grunnet stor arbeidsmengde i forvaltningen.
Konklusjon:
Mennesker i limbo Oslo er i hovedsak positiv til forskriftsendringene, men ber om at barna i større grad blir tatt hensyn til. En plutselig og uforståelig adskillelse fra mor eller far, kan opplagt gi traumer for barna både på kort og lang sikt. Vi ber derfor om at våre anførsler blir innarbeidet i forskriftsendringene i overensstemmelse med intensjonen i Baumann-utvalgets rapport og barnets beste som foreskrevet i gjeldende lovverk og konvensjoner.
For styret i Mennesker i Limbo, Oslo
For styret i Mennesker i Limbo, Oslo