Voksne for Barn

Det vises til Justis- og beredskapsdepartementets høringsbrev av 28.05.2024.

Voksne for Barn er en ideell bruker- og medlemsorganisasjon som jobber for at alle barn og unge skal ha en god psykisk helse og en god og trygg oppvekst. Vi jobber for å bedre barns psykiske helse og oppvekstsvilkår blant annet gjennom våre skoleprogrammer for psykisk helse og livsmestring, gjennom tiltak for barn som pårørende og for barn i barnevernet, og gjennom arbeid rettet mot foreldre og andre omsorgspersoner som arbeider med og for barn. Vi bidrar til at barn og unges stemme blir hørt, blant annet gjennom våre tiltak Ungt nettverk og Ungdomspanelet.

Innledningsvis ønsker vi å gi vår tilslutning til høringsuttalelsen fra NOAS. Vår uttalelse knytter i stor grad an til deres uttalelse. I likhet med NOAS håper vi at departementet vil revidere flere av forslagene og foreta en tydeligere prioritering av hensynet til barnas beste, heller enn fortsatt å plassere så vidt mye av fokuset på den voksne som vurderes utvist.

Det er ingen tvil om at brudd på utlendingsloven må møtes med egnede reaksjoner. Hvis brudd på utlendingsloven skulle være henimot konsekvensløse, ville det åpenbart være uheldig for gjennomføringen av lovens bestemmelser.

Samtidig har det lenge vært et alvorlig problem at en betydelig del av konsekvensene har blitt båret av mange barn, som uten noe ansvar for sine foreldres valg har fått sin oppvekst, sin livskvalitet og sin psykiske helse skadet av en utvisningspraksis som i liten grad har hensyntatt dem. All den tid disse barna er hjemmehørende i det norske samfunnet og vil ha sin framtid her, er dette heller ikke en tilnærming samfunnet er tjent med.

Vi er derfor glade for at utviklingen nå går i retning av å tillegge hensynet til barnets beste større vekt. Dette bør samtidig gjøres på et vis som framstår som konsekvent og forutsigbar. Som utgangspunkt hitsetter vi fra oppsummeringen av Baumann-utvalgets rapport:

Flertallets anbefaling er at det som utgangspunkt bare bør velges utvisning i de ekstraordinære tilfellene, og ikke i det hele tatt dersom barnet har sterke interesser i at forelderen får bli i landet. Det vises til at små barn som adskilles fra foreldre vil være særlig sårbare for negative konsekvenser ved en slik adskillelse.

Vi deler dette synet, og anser at det i større grad burde ha være styrende for utformingen av de nye forskriftsbestemmelsene. I likhet med NOAS er vi bekymret for det nokså store skjønnsmessige rommet som synes å etterlates av flere av de foreslåtte bestemmelsene, kombinert med vage formuleringer og manglende klare definisjoner av unntakene, og for at departementet ikke går langt nok i å gjennomføre Baumann-utvalgets forslag.

I likhet med NOAS er vi kritiske til det foreslåtte kravet om at forelderen må bo fast sammen med barnet for å unngå utvisning. Vi anbefaler at det også skal gjøres unntak der forelderen har samvær med barnet.

Med tanke på at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i disse sakene, kan heller ikke vi se gode grunner for at barn som skal ha samvær med en forelder skal stilles svakere enn et barn som skal bo fast sammen med forelderen. Et samlivsbrudd vil i mange tilfeller ha dramatiske emosjonelle og psykiske konsekvenser for et barn, jf. vår rapport Vanlig, men vanskelig. Barn og foreldres opplevelse av samlivsbrudd fra mars i år. For disse barna vil de emosjonelle og psykiske konsekvensene forverres, eventuelt i betydelig grad, hvis samlivsbruddet i realiteten også medfører at den fysiske kontakten med den ene forelderen i det alt vesentlige opphører for en lengre periode.

Disse barna befinner seg i en særlig sårbar situasjon hvor stadig, nær kontakt er av stor betydning for psykisk helse, livskvalitet og utvikling, og hvor fravær av slik kontakt kan være skadelig for den psykiske helsen både på kort og lang sikt. Vi kan dermed ikke se at departementet med sitt forslag vektlegger hensynet til barnets beste i den grad man bør kunne forutsette, og håper departementet vil revidere forslaget.

Vi er, i likhet med NOAS, derimot enig i utvalgets bemerkning om at det vil «være forskjell på å utvise en omsorgsperson barnet alltid har bodd sammen med, og å utvise en person barnet kun har et distansert forhold til». Det er derfor naturlig at det stilles noen krav til omfanget av kontakten mellom foreldre og barn. Så lenge samværet er på et normalt nivå, eksempelvis slik det er beskrevet i utlendingsforskriften § 9-3 ("en ettermiddag i uken, annenhver helg, fjorten dager i sommerferien, samt jul eller påske"), mener vi utvisning normalt bør være uaktuelt.

Samtidig er det viktig at et slikt krav til omfang av samvær ikke tolkes for rigid. Det avgjørende må være hvorvidt samværet er av et slikt omfang at det må antas å ha reell betydning for barnets livskvalitet, psykiske helse og opplevelse av emosjonell trygghet; dette vil åpenbart kunne være tilfelle også med samvær av mindre omfang enn det som er angitt i § 9-3.

I likhet med NOAS savner vi departementets vurdering av tilfeller hvor barn er under barnevernets omsorg, og hvor en utenlandsk forelder har samvær med barnet. Utgangspunktet må etter vårt syn igjen være en prioritering av hensynet til barns beste. Avhengig av bakgrunnen for at barna er under barnevernets omsorg, vil en utvisning av en forelder kunne være en betydelig og potensielt svært skadelig tilleggsbelastning for disse barna, på toppen av en situasjon som allerede er preget av betydelig sårbarhet.

Vi ser videre en risiko for at en praksis med utvisninger vil krenke barnets og forelderens rett til familieliv, jf. EMK artikkel 8, herunder med tanke på rettspraksis knyttet til retten til å ha samvær med barna etter omsorgsovertagelse.

I likhet med NOAS etterlyser vi en klarere definisjon og anvendelse av begrepet "uoverstigelige hindringer" for å videreføre familielivet i hjemlandet. "Uoverstigelige hindringer" vil ifølge departementet anses å foreligge om barnet kan bli utsatt for forfølgelse ved retur til hjemlandet, om gjenværende forelder har flyktningstatus og ikke kan returnere til hjemlandet, og når det er praktiske hindringer av absolutt karakter som hindrer familien å følge med.

Vi støtter forslaget fra NOAS om at det må være en klar hovedregel at en person som har blitt innvilget beskyttelse mot retur til sitt tidligere hjemland, ikke kan henvises til å utøve familieliv i det landet, selv om vedkommende senere er innvilget norsk statsborgerskap og dermed ikke lenger har flyktningstatus, all den tid det i utgangspunktet bør legges til grunn at beskyttelsesbehovet stadig består. Alternativt må det etter vårt syn foretas en ny vurdering av beskyttelsesbehovet på det aktuelle tidspunktet. Alternativt henviser man både forelderen, og eventuelt barnet, til mulig fare.

Vi deler også NOAS’ syn om at tilsvarende må gjelde hvis oppholdstillatelse er gitt på grunnlag av alvorlige helseproblemer, eller at retur av andre grunner anses uforsvarlig uten at dette er direkte relatert til et spørsmål om beskyttelse. Dette er tilfeller hvor også barnas livssituasjon i betydelig grad vil bli påvirket av foreldrenes problemer ved en retur. En forelder som eksempelvis er innvilget oppholdstillatelse i Norge grunnet alvorlige helseproblemer, har gjerne fått oppholdstillatelse nettopp fordi det er snakk om helseproblemer som vedkommende kan regne med å få (svært) utilstrekkelig hjelp for i hjemlandet, slik at en retur risikerer å dramatisk redusere forelderens omsorgsevne, eller til og med forelderens evne til å ivareta barnets mest grunnleggende fysiske behov. På tilsvarende vis bør det regnes som en uoverstigelig hindring hvis barnet har opphold etter utlendingsloven § 38 av tilsvarende grunner.

Vi er kritiske til forslaget om unntak fra hovedregelen om utvisning ved "alvorlig misbruk" av asylsystemet, eksempelvis hvis forelderen har framsatt et sterkt feilaktig grunnlag for sin asylsøknad eller aktivt har holdt seg skjult. Forslagene gjenfinnes ikke hos Baumann-utvalget. Selv om det ikke kan være noen aksept for slikt misbruk og det normalt bør utløse reaksjoner, anser vi at hensynet til barnets beste må veie tyngst i valget av reaksjoner. I alle fall som den klare hovedregel bør det reageres overfor forelderen på vis som ikke rammer barna.

I likhet med NOAS mener vi at en forelder som ikke blir utvist fordi utvisning anses som uforholdsmessig, som den klare hovedregel bør innvilges en oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38, fremfor å bli henvist til en prosess med å søke om familiegjenforening. Vi anser at det, spesielt av hensyn til barna, bør prioriteres å unngå en mer langvarig saksgang enn nødvendig, med den betydelige tilleggsbelastning denne usikkerheten ofte medfører. Vi bemerker at utvisningssaken allerede gjerne vil ha påført barna en betydelig emosjonell og psykologisk belastning. Det bør derfor ha høy prioritet å gjenetablere stabilitet og forutsigbarhet i barnets liv straks utvisningssaken er avsluttet, i stedet for at foreldre og barn straks henvises til en ny saksbehandlingsprosess.

I likhet med NOAS støtter vi Baumann-utvalgets forslag om unntak fra underholdskravet i tilfeller hvor utvisning anses som uforholdsmessig overfor barn. Vi støtter NOAS’ anbefaling om at forslaget fra utvalgets flertall inntas i forskriftens § 10-1. Som utvalget påpeker vil en slik bestemmelse kunne sikre kontinuitet i omsorgen, ved at en omsorgsperson kan fortsette å bo sammen med barnet i Norge etter at det er innvilget oppholdstillatelse.

Dersom en forelder ikke utvises fordi dette anses uforholdsmessig av hensyn til barnet beste, og heller ikke innvilges opphold etter utlendingsloven § 38, men henvises til å søke om familieinnvandring, mener vi at det bør gis anledning til å søke fra Norge, slik NOAS skriver. Et samlet Baumann-utvalg foreslo at det skulle tas inn en eksplisitt henvisning til denne gruppen i utlendingsforskriften § 10-1, som hjemler et unntak fra hovedregelen om at oppholdstillatelse må søkes før en kommer til riket.

Som NOAS påpeker vil det gi lite sammenheng i regelverket om en person som ikke blir utvist fordi det anses som uforholdsmessig overfor barnet, likevel skal skilles fra barnet i en lengre periode om vedkommende må reise til hjemlandet for å søke. Vi støtter derfor NOAS’ anbefaling om at det gjøres en endring i utlendingsforskriften § 10-1, slik et samlet utvalg har foreslått, for å kodifisere det vi forstår uansett er dagens praksis.

I forslaget til ny § 14-1b er det gitt anledning til å legge vekt på hvor integrert personen som vurderes utvist, er i det norske samfunnet, bla. gjennom deltakelse i arbeidslivet, utdanning, norskkunnskaper etc. I likhet med NOAS anser vi at forslaget ikke i tilstrekkelig grad vektlegger hensynet til barnets beste. Et barns behov for omsorg fra sine foreldre er ikke forbundet med grad av integrering. Vi kan generelt ikke se at hensynet til barnets beste berøres av dette forholdet i det hele tatt.

Med den foreslåtte bestemmelsen vil en del barn som er godt integrert i det norske samfunnet, kunne oppleve at foreldre som foreløpig ikke er like godt integrert, vil bli utvist delvis med bakgrunn i mangelfull integrering. Det kan være liten tvil om at dette, i tillegg til at utvisningen i seg selv vil utgjøre en betydelig belastning for barnet, vil oppleves som en urettferdighet som rammer nokså tilfeldig. Selv om det selvsagt er et ønske og et mål at alle foreldre integreres godt og raskt i det norske samfunnet, er det betydelige forskjeller i forutsetningene for å lykkes med dette. Grad av integrering påvirkes av alt fra utdannelsesnivå i opprinnelig hjemland til utfordringer med traumer/psykiske skader knyttet til forfølgelsen forelderen kan ha flyktet fra. Forslaget blir særlig problematisk når det kan være snakk om foreldre som har hatt liten tid til å lykkes med integreringen.

I sum vil dette forholdet slå ut for tilfeldig til å burde ha noen betydning i et spørsmål som er så sentralt for barnets velferd. Vi opplever i essens at forslaget åpner for en skjønnsmessig praksis som ofte vil framstå som urimelig.

Vi takker for anledningen til å gi våre synspunkter.