Oslo tingrett

Etter endringene i rettshjelploven § 11 andre ledd og § 16 andre ledd knyttes det økonomiske vilkåret for behovsprøvd rettshjelp til den som har en betalingsevne som ikke overstiger fem ganger folketrygdens grunnbeløp.

I forslaget til ny rettshjelpsforskrift § 1 og § 2 foreslår departementet en formel for beregning av betalingsevnen til henholdsvis en enslig søker og en søker som er gift/lever sammen med andre med felles økonomi. Betalingsevnen er her definert som bruttoinntekt + en andel av nettoformue delt på folketrygdens grunnbeløp. I § 3 og § 4 er det definert hva som inngår i henholdsvis bruttoinntekt og netto formue. Dersom søker har forsørgeransvar for barn, skal det gjøres et visst fradrag ved fastsettelsen av betalingsevnen, jf. § 6.

Oslo tingrett har følgende bemerkninger til forslaget:

Etter § 7 første ledd skal «egenandelen [..] være mellom 1 og 99 prosent av utgiftene til advokatens salær og godtgjøring for advokatens nødvendige reiseutgifter og reisefravær. Prosentsatsen fastsettes ut fra søkerens betalingsevne på søknadstidspunktet, og beregnes etter følgende formel: Prosentsats for egenandel = 100 ∗ [0,01 + 0,0125(betalingsevnen − 1)2 + 0,0125(betalingsevnen − 1)3]»

I andre ledd er det tatt høyde for en ny beregning dersom rettshjelpsmottakerens betalingsevne er redusert med 20 prosent.

Vi gjør gjeldende de samme innvendingene om reglenes kompleksitet som i pkt. 1.1. Vi oppfatter at departementet langt på vei erkjenner kompleksiteten, men henviser til at den digitale løsningen vil avhjelpe dette i praksis. Som innvilgende myndighet, bør vi imidlertid forstå beregningsmåten og kunne kontrollere at grunnlaget for utregningen er riktig. Vi ber derfor departementet vurdere en enklere metode for beregning av egenandelen.

Vi er naturligvis positive til at det utvikles en digital løsning for søknadsprosessen og beregningene av betalingsevne og egenandel.

Vi forutsetter at reglene ikke innføres før denne er på plass. I motsatt fall må det tilføres ressurser og kompetanse for å kunne behandle søknader etter det nye regelverket.

Vi har sett behovet for en klargjøring av salærforskriften § 8. Det er derfor svært positivt at departementet forslår å gjøre presiseringer.

Vi slutter oss til presiseringen som tydeliggjør at godtgjøring som gis for «reisetid» og for «annet fravær» er to ulike godtgjørelser som skal vurderes hver for seg.

Vi er også enige i at den naturlige språklige forståelsen av «reisetid» er at det kun er tiden som faktisk brukes til reise som omfattes. Dette innebærer at reisetiden opphører når man har ankommet inngangen til lokalet der oppdraget skal holdes. For å sikre lik praksis er det positivt at dette presiseres nærmere. Departementets forslag om å endre ordlyden til «tid brukt på reise» bidrar til dette, men vi mener det i tillegg bør tilføyes «til man ankommer inngangen til lokalet der oppdraget skal holdes», «fra bygning til bygning» eller lignende.

Reisetiden må være rimelig og nødvendig. Vi slutter oss til at hjemmelen for dette klargjøres ved at det tas inn i § 8 første ledd. Vi slutter oss også til presiseringen om at det er den salærberettigede aktørens sats som skal benyttes.

Vi har ingen innvendinger til presiseringen i siste ledd om at utgifter honoreres etter statens reiseregulativ.

Også i § 11 foreslår departementet å presisere i bestemmelsen at det er den salærberettigede aktørens sats som skal benyttes. En slik presisering vil sikre lik praksis. Vi slutter oss derfor til forslaget.

Ut over dette er det ikke foreslått materielle endringer. Det er vi overrasket over. Bestemmelsen er moden for en større revisjon. Vi vil peke på følgende:

Forslagene til endring av tvangsfullbyrdelsesloven og enkelte andre forskrifter har vi ikke kommentarer til.