Statsforvalteren i Innlandet

Vi er enig med departementet i at fradraget for barn bør være noe avtagende med antall barn, og tiltrer de ulike momenter i begrunnelsen for dette.

Det er foreslått at fradraget ikke omfatter barn som søkers samboende har forsørgeransvar for. Vi kan ikke se at dette er grunngitt nærmere og mener dette forslaget ikke helt samsvarer med den identifikasjon som skal gjøres mellom samboere ift. betalingsevnen, jf. pkt. 1.2.3. i notatet. Et forsørgelsesansvar for samboer må jo antas å påvirke husstandens samlede økonomiske situasjon?

Departementet foreslår her at egenandelene skal starte på 1 prosent for de med lavest betalingsevne, og øke til 99 prosent for de med en betalingsevne inntil fem ganger folketrygdens grunnbeløp. Vi forstår departementets begrunnelse for endringen fra Rettshjelputvalgets forslag (mellom 5 og 75 prosent av de samlede rettshjelputgiftene), men mener man i denne vurderingen også må se hen til administrasjonskostnader ved innkreving av egenandel. Også egenandelens størrelse i kroner bør ha betydning for om det kan kreves en ny vurdering etter § 7 andre ledd.

Vi er opptatt av at det utvikles digitale løsninger som er brukervennlige og effektive for saksbehandlere. Det utvikles nå en felles søknadsportal/rettshjelpapplikasjon basert på eksisterende løsninger. Etter det vi erfarer vil den nye løsningen fortsatt innebære at Statsforvalteren må benytte andre fagsystemer i sin oppgaveløsning. Dette gjelder økonomiapplikasjonen (UNIT4) ved utbetaling av salær/godtgjøring, og arkiv- og saksbehandlingssystemet (Elements) ved klageoversendelse og ved svar på evt. søknader som sendes utenfor applikasjonen. Dette bør på sikt kunne forenkles.

Vi mener muligheten for å kunne søke utenfor den digitale løsningen bør være meget snever. De aller fleste vil kunne få nødvendig hjelp av andre nærstående, av advokat eller veiledning av forvaltningen/domstolen. At «søkeren ikke er kjent med løsningen», er åpenbart ikke tilstrekkelig.

Vi stiller også spørsmål ved vurderingen om at den som søker på vegne av en mindreårig, skal være fritatt fra å søke gjennom den digitale løsningen. Det er her vist til personvernforordningens fortalepunkt 71 om at avgjørelser som gjelder barn ikke bør være gjenstand for automatisert behandling. Departementet argumentasjon ellers er jo bl.a. knyttet til at «den automatiserte behovsprøvingen kun er ment som en beslutningsstøtte, og at den endelige avgjørelsen gjøres av organet som har saken til behandling.»

Vi mener dagens ordning med en tidsubegrenset mulighet for å søke etterbevilling er kompliserende og støtter fullt ut forslaget om en søknadsfrist på 3 måneder fra advokatens arbeid i saken er avsluttet. Dette samsvarer også med dagens frist for innsending av salæroppgaver, jf. salærforskriften § 5. Departementet bør evt. tydeliggjøre virkningen av en fristoversittelse.