Høringssvar
1. Ivaretar utdanningen praksisfeltets kompetansebehov?
BFE er en fagetat under Byrådsavdeling for sosiale tjenester. Etaten har ansvar for barnevern, fosterhjem og avlastningstilbud for barn med funksjonsnedsettelser i Oslo. I tillegg har etaten ansvar for at tjenestene drives med forsvarlig kvalitet og at tjenestetilbudet er tilstrekkelig for behovet i kommunen. Når barneverntjenesten har kommet til at et barn har behov for å flytte utenfor hjemmet, skal etaten bistå med å finne det tiltaket barneverntjenesten mener er riktig.
Samlet sett kan det virke som om denne utdanningens formål og læringsutbytte på de definerte kompetanseområdene kan ivareta våre tjenesters kompetansebehov i stor grad. Det er spesielt positivt at barn og unges medvirkning og samarbeid/koordinering med andre tjenester den unge har behov for er definert.
Det er ifølge statistikk fra SSB (https://utdanning.no/utdanningsoversikt/videreutdanning_i_psykososialt_arbeid_med_barn_og_unge) en stor bredde i yrkesgrupper som tar denne videreutdanningen og BFE er ikke kjent med at denne utdanningen foreløpig er en mye brukt videreutdanning for ansatte i våre tjenester. Men, det ville absolutt vært ønskelig med mer av denne kompetansen i møte med våre sårbare barn og unge.
2. Vurdering av avgrensningen som er gjort.
BFE er enig i at videreutdanningen må ha en viss avgrensning. Videre tolker vi at når det refereres til «behandlingskompetanse» i teksten om avgrensning så menes kompetanse i poliklinisk samtalebehandling. Miljøterapi er også å regne som en behandlingsform (Amble og Dahl-Johansen 2016: https://www.universitetsforlaget.no/miljoterapi-som-behandling-ved-komplekse-traumer-hos-barn-og-unge-1) som blant annet fordrer kompetanse lik den som skisseres i kompetanseområdene til denne utdanningen.
Unge med milde til moderate psykiske lidelser nevnes også eksplisitt her som en gruppe som «havner mellom tjenester». Erfaringer fra våre tjenester tilsier at majoriteten av de unge som har opphold på barnevernsinstitusjon har en bakgrunn med utsatthet for neglekt og/eller ulike former av vold. I tillegg ser vi at de fleste har et lavt/svært lavt psykososialt funksjonsnivå og dermed komplekse utfordringer og behov. De står derfor også i stor risiko for å havne mellom tjenester.
3. Er det mulig å gjennomføre utdanningen slik den nå er foreslått innenfor rammen av 60 studiepoeng?
BFE har ikke spisskompetanse på utforming av ønsket læringsutbytte for ulike kompetanseområder og tilpasset undervisning for å oppnå disse, men det kan synes som om man kan ha nytte av å nyansere bruken av ordene «avansert» og «inngående» i teksten om læringsutbytte, slik at man ikke binder seg til noe uten å ha tid til å levere nok undervisning om temaet til å oppnå dette.
BFE synes for øvrig at det er positivt at denne videreutdanningen nå skal over i ordinær drift og anser at det kan være svært nyttig å ha ansatte med denne kompetansen til å arbeide med sårbare barn og unge som har behov for våre tjenester.
BFE er en fagetat under Byrådsavdeling for sosiale tjenester. Etaten har ansvar for barnevern, fosterhjem og avlastningstilbud for barn med funksjonsnedsettelser i Oslo. I tillegg har etaten ansvar for at tjenestene drives med forsvarlig kvalitet og at tjenestetilbudet er tilstrekkelig for behovet i kommunen. Når barneverntjenesten har kommet til at et barn har behov for å flytte utenfor hjemmet, skal etaten bistå med å finne det tiltaket barneverntjenesten mener er riktig.
Samlet sett kan det virke som om denne utdanningens formål og læringsutbytte på de definerte kompetanseområdene kan ivareta våre tjenesters kompetansebehov i stor grad. Det er spesielt positivt at barn og unges medvirkning og samarbeid/koordinering med andre tjenester den unge har behov for er definert.
Det er ifølge statistikk fra SSB (https://utdanning.no/utdanningsoversikt/videreutdanning_i_psykososialt_arbeid_med_barn_og_unge) en stor bredde i yrkesgrupper som tar denne videreutdanningen og BFE er ikke kjent med at denne utdanningen foreløpig er en mye brukt videreutdanning for ansatte i våre tjenester. Men, det ville absolutt vært ønskelig med mer av denne kompetansen i møte med våre sårbare barn og unge.
2. Vurdering av avgrensningen som er gjort.
BFE er enig i at videreutdanningen må ha en viss avgrensning. Videre tolker vi at når det refereres til «behandlingskompetanse» i teksten om avgrensning så menes kompetanse i poliklinisk samtalebehandling. Miljøterapi er også å regne som en behandlingsform (Amble og Dahl-Johansen 2016: https://www.universitetsforlaget.no/miljoterapi-som-behandling-ved-komplekse-traumer-hos-barn-og-unge-1) som blant annet fordrer kompetanse lik den som skisseres i kompetanseområdene til denne utdanningen.
Unge med milde til moderate psykiske lidelser nevnes også eksplisitt her som en gruppe som «havner mellom tjenester». Erfaringer fra våre tjenester tilsier at majoriteten av de unge som har opphold på barnevernsinstitusjon har en bakgrunn med utsatthet for neglekt og/eller ulike former av vold. I tillegg ser vi at de fleste har et lavt/svært lavt psykososialt funksjonsnivå og dermed komplekse utfordringer og behov. De står derfor også i stor risiko for å havne mellom tjenester.
3. Er det mulig å gjennomføre utdanningen slik den nå er foreslått innenfor rammen av 60 studiepoeng?
BFE har ikke spisskompetanse på utforming av ønsket læringsutbytte for ulike kompetanseområder og tilpasset undervisning for å oppnå disse, men det kan synes som om man kan ha nytte av å nyansere bruken av ordene «avansert» og «inngående» i teksten om læringsutbytte, slik at man ikke binder seg til noe uten å ha tid til å levere nok undervisning om temaet til å oppnå dette.
BFE synes for øvrig at det er positivt at denne videreutdanningen nå skal over i ordinær drift og anser at det kan være svært nyttig å ha ansatte med denne kompetansen til å arbeide med sårbare barn og unge som har behov for våre tjenester.