Dato: 30.06.2024 Svartype: Med merknad Høringsuttalelse til høringsnotat fra BFD av 8. april 2024 – forslag til endringer i barnevernsloven mv. (kvalitetsreform). Nasjonal faggruppe for barnerett i domstolene består av én dommer fra hver av landets tingretter og lagmannsretter og ledes av tingrettsdommer Rikke Lassen sammen med lagdommer Lisa Vogt-Lorentzen og tingrettsdommer/avdelingsleder Kirsti Strømstad. Om høringsnotatet og vårt høringssvar generelt Det er avgitt et omfattende og innholdsrikt høringsnotat, som kommenterer en rekke utredninger, rapporter og forslag som er fremmet på barnevernsfeltet de senere årene, både før og etter vedtakelsen av ny barnevernslov. Noen av forslagene som fremmes nå, var også fremmet under lovforarbeidet, mens andre er nye. Fra domstolshold er vi generelt opptatt av, og gir vår tilslutning til, formålet om å øke rettssikkerheten for barn og foreldre. Samtidig gir vi vår tilslutning til formålet om å bedre forutsetningene for at barnevernstjenesten skal kunne utføre sine viktige og krevende oppgaver. Av både rollemessige og kapasitetsmessige hensyn begrenser vi oss i det videre til å kommentere de forslagene vi mener har særlig relevans for domstolene, og hvor vi mener domstolenes innspill må ha særlig relevans for departementet. Det ligger som en premiss at barnevernssakene behandles av de ordinære domstolene etter at de har vært i barnevernsnemndene. De alminnelige domstolene består av juridiske dommere som er generalister, selv om retten settes med en fagkyndig og en alminnelig meddommer i alle barnevernssakene. Vi mener det er heldig for prøvingen av sakene om barnevern at de ikke behandles videre i et særdomstolsspor etter nemndsbehandlingen. Vi mener fordelene ved behandling i generalistdomstoler er større enn ulempene for barnevernssakene. Dette premisset presiseres selv om spørsmål om domstolenes innretning ikke er aktuelle nå, fordi vi i det videre også vil komme til å påpeke noen svakheter som følger av generalistmodellen. Bemerkninger til forslag i kapittel 5 5.2. Om barns prosessuelle rettigheter Spørsmål om partsrettigheter for barn ned til 12 år har vært på høring tidligere, og det er innkommet omfattede høringssvar som departementet har presentert og bearbeidet i de alternative forslagene, om enten partsrettigheter med muligheter for begrensninger, eller en rett til egen advokat for alle som har fylt 12 år, uten medfølgende partsrettigheter. Bedret medvirkning for barn er vesentlig med tanke på barnets egne grunnleggende menneskerettigheter, og av stor betydning for en god saksopplysning. Samtidig er rettsprosessen innrettet mot voksne, og det er begrenset hvilke tilpasninger som kan gjøres for barn før prosessen mister sin reelle funksjon. Vi vil påpeke at domstolene har satset mye på å bedre muligheten for at barn kan gjøre nytte av sin rett til medvirkning de senere årene. Det er bedre tilrettelagt og tilpasset for at barn skal motta informasjon og gis anledning til å uttale seg, og det er bedre tilrettelagt for at barn over 15 år med egne partsrettigheter kan delta, typisk delvis og med digitale hjelpemidler, for å minske belastningen for barnet. Samtidig er det fortsatt slik at rettsprosessen ikke er barnevennlig, at fagdommeren ikke er barnefaglig utdannet, og at det er svært ulikt hvilke forutsetninger advokatene som bistår barna, har. Vi vil også påpeke at retten til medvirkning, herunder å få uttale seg, også gir en reell mulighet til å påvirke sakens utfall, særlig for eldre barn. Vi mener ulempene vil være større enn fordelene dersom det skal være en hovedregel om fulle partsrettigheter for barn ned til 12 år, med tilhørende konkrete vurderinger som eventuelt skal frata barnet disse rettighetene etter et konkret skjønn. I denne sammenhengen peker vi på at i de større domstolene vil den enkelte dommer ikke behandle mange saker etter barnevernsloven hvert år. Vurderingen som det legges opp til utfra momentlisten, vil også kreve relativt inngående kjennskap til saken på et tidlig tidspunkt, noe forberedende dommer eller hoved-/ankeforhandlingsdommer ofte ikke har. Vi har imidlertid sett stor effekt av undervisning for nye dommere om hvordan barns rett til medvirkning bør ivaretas, og kan konstatere at dette har medført en gradvis og etter hvert stor kulturendring, hvor barneperspektivet er blitt langt mer framtredende i dommerens planlegging av prosessen. Vi tror barn helt ned til 12 år i liten grad vil ha nytte av fulle partsrettigheter, og at barnet vil kunne utsettes for press og bli forvirret. Om dette vil være tilsvarende for både 13- og 14-åringer, er ikke vi de rette til å vurdere. Vi peker imidlertid på at dagens lov åpner for å gi partsrettigheter også til yngre barn enn 15 år, hvilket er vårt inntrykk at brukes en del for 14-åringer. Dette gir en god fleksibilitet i regelverket, slik vi ser det. Vi vil også igjen bemerke at å bli hørt som part ikke i seg selv øker sannsynligheten for at barnets standpunkt blir styrende for rettens avgjørelse. Retten skal vurdere barnets uttalelse enten denne kommer fra et barn som er part, eller fra et barn som ikke er part. Vi mener også det er et moment mot å gi barn fulle partsrettigheter ned til 12 års alder, at det kan gå ut over sakens opplysning. Vi begrunner det med at fulle partsrettigheter vil gi barnet rett til innsyn i alle opplysninger i saken og til å delta i hovedforhandlingen, dersom barnet selv ønsker det. En barnevernssak inneholder imidlertid ofte mange detaljerte og belastende opplysninger om foreldrene, som det ikke nødvendigvis er til barnets beste å få full innsikt i før det er modent nok til å forstå rekkevidden av opplysningene. Dersom barnet skal følge hele hovedforhandlingen er det en reell fare for at dokumentasjon og spørsmål om vanskelige og belastende forhold blir tonet ned, f.eks. om helse, rus, psykiatri eller vold/andre straffbare forhold. Vi har erfaring for at det i noen tilfeller skjer selv om det bare er voksne parter til stede, og risikoen vil være desto større hvis barn helt ned i 12 års alder skal være til stede. Det er en viktig del av rettens ansvar for sakens opplysning å sørge for at alle relevante opplysninger kommer fram, men hensynet til barnets beste kan gjøre det vanskelig. Etter vårt syn kan forslaget derved føre til at et godt formål om barnets rett til medvirkning og medbestemmelse i eget liv kommer i konflikt med andre viktige rettsprinsipp, som "muntlighets-prinsippet" og hensynet til kontradiksjon. Det har igjen betydning for partenes rettssikkerhet og hensynet til at retten treffer materielt riktige avgjørelser. Vi er også skeptiske til det alternative forslaget om at barn som ikke har partsrettigheter, skal ha egen advokat når de har fylt 12 år. Barnet vil i stor grad være prisgitt en advokat hvis rolle og mandat ikke er klare, og heller ikke lette å forstå for et barn. Det gjelder ingen krav om at advokaten må ha adekvate forutsetninger for å kommunisere med barn, eller ha særlig bevissthet og forståelse omkring et oppdrag for en umoden klient som i stor grad mangler rettslig handleevne, og som kan være under press av nærstående og stå i ekstreme lojalitetskonflikter. Disse betraktningene har relevans for begge de alternative forslagene. Vi viser i denne forbindelsen til barnevernsloven § 14-7 tredje ledd som gir departementet hjemmel til å gi forskrift om oppretting av utvalg av advokater for private parter i barnevernssaker. I motsetning til den tidligere bestemmelsen i barnevernloven § 9-8 som bare gjaldt akuttvedtak, gjelder den nye bestemmelsen generelt, jf. Prop 133L (2020-2021) punkt 20.6.4. Hjemmelen for å opprette advokatutvalg er ikke tatt bruk. Selv om aldersgrensen på 15 år opprettholdes, kan det være et godt alternativ å opprette utvalg for advokater som har særlige forutsetninger for å representere barn. I saker om plassering av barn i institusjon på grunn av alvorlige atferdsvansker etter barnevernsloven § 6-2 er det heller ikke aldersgrense for partsstatus. Vi mener rollen eller ansvaret med å ivareta barnets rett til medvirkning i forbindelse med domstolsprosessen først og fremst bør ligge på dommeren, som allerede har ansvar etter loven både for å sikre virkeliggjøring av medvirkningsretten, og for å sikre at resultatet er i tråd med hensynet til barnets beste. 5.3. Barnets rett til å klage på vedtak som innebærer at barnet må flytte Dette forslaget har relevans for domstolene i tilfeller der barn foreslås å få rett til, uavhengig av alder, å klage på flyttevedtak under omsorgsovertakelse (§ 5-5). Slike klager vil måtte behandles av nemnda og deretter eventuelt overprøves i domstolene. Det framstår åpenbart at barn som fratas opparbeidet stabilitet, eller som opplever nye flyttinger de ikke ønsker, er særlig sårbare og i stort for ivaretakelse av retten til medvirkning i eget liv. En nemndsbehandling vil belyse barnets aktuelle situasjon helhetlig og gi et godt grunnlag for å vurdere om lovens vilkår for flytting er oppfylt. I forslaget er det tatt inn en reservasjon for at barns klagerett ikke automatisk medfører partsrettigheter. Vi legger til grunn at barnets lovlige eller oppnevnte verge vil kunne utøve partsrettigheter på barnets vegne slik at man ikke avskjærer søksmålskompetanse for et barn som ikke har vunnet fram i nemnda med sin klage, og foreslår at dette presiseres. Vi støtter også at alle fosterforeldre som opplever en uønsket flytting etter § 5-5 gis en ubetinget klagerett til nemnda, jf. også forslagets punkt 6.4 som vi ikke kommenterer særskilt. 5.5. Nemnda tydeliggjør antatt varighet og foreldrenes utviklingsbehov i vedtaket om omsorgsovertakelse Vi gir vår tilslutning til forslaget som vi anser som en naturlig og god tilpasning til EMDs vurderinger av norsk praksis i barnevernssaker. Bemerkninger til forslag i kapittel 6 6.5. Barnevernstjenestens adgang til å stanse fastsatt samvær etter omsorgsovertakelse Vi gir vår tilslutning til forslaget, som innebærer at en ikke sjelden benyttet nødrettsadgang, som mangler klar rettslig innretning med vilkår, tidsfrister og lignende, erstattes av en klar hjemmel med overprøvingsmuligheter etter mal av andre akutte tvangsvedtak i loven. Bemerkninger til forslag i kapittel 7 7.3. Strengere sperrefrist der målet om gjenforening anses oppgitt Vi er positive til en strengere sperrefrist så lenge dette ikke kommer i konflikt med EMDs føringer. En strengere sperrefrist antas generelt i slike tilfeller å kunne skape bedre muligheter for stabilitet og trygghet i barnets omsorgssituasjon. 7.4. Vedtak om overføring av foreldreansvar Vi stiller spørsmål om det er behov for dette instituttet i tillegg til adgangen til å frata de biologiske foreldrene foreldreansvaret. Vi vil også peke på at forslaget innehar uklarheter med hensyn til rekkevidde og konsekvenser for barnet, både under oppveksten og i det barnet når myndighetsalder. Vi tror også det er en risiko for at fosterforeldre kan inngå i slike endrede rammer uten å overskue konsekvensene av å tre ut av et offentlig oppdrag som fosterhjem. Vi avstår fra å kommentere dette ytterligere, jf. innledningen. Bemerkninger til forslag i kapittel 12 12.6. Regulering av oversikt over sakkyndige Vi gir vår tilslutning til forslaget om lovregulering av denne oversikten. Vi gir også vår tilslutning til at oversikten bør forvaltes av departementet og at det gis forskriftshjemmel for nærmere regulering. Barne- og familiedepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"
