Lørenskog Barnevernstjeneste

Vi støtter forslagene i kapittel 6.

Angående forslaget om å lovfeste at barnevernstjenesten skal kompensere frikjøpte fosterforeldre for manglende opptjening av tjenestepensjon, mener vi at kommunene fullt ut må kompenseres for dette.

Når det gjelder forslaget om ny hjemmel for barnevernsleder til å treffe akuttvedtak om stans av samvær, bør det utformes retningslinjer for skjønnsutøvelsen av dette.

Vi støtter alle tiltak som kan gi fosterforeldre økt fleksibilitet og normalitet rundt sitt foreldreskap for barna – og det som kan oppleves som trygt, forutsigbart og normaliserende for barna. Vi er allikevel usikre på om ordningen med overføring av foreldreansvar er hensiktsmessig. Vi mener det er mulig å få til samme effekt av en fosterhjemsordning der barnevernet har overført fullmakter og i stor grad delegert omsorgsansvaret. Fordelen med dette er blant annet at det er kort vei til hjelp dersom noe skulle oppstå.

Vi er usikre på om en slik hybrid som foreslås – mellom fosterhjem og adopsjon – er en klok og nødvendig ordning å innføre. En av utfordringene er at det kan være uklart hva som er kriteriene for den ene eller den andre ordningen, og at det kan skape mer forvirring enn klarhet i hva et slik ansvar innebærer for de fosterforeldrene og foreldrene som går inn i dette. Vi lurer også på om dette ytterligere kan vanskeliggjøre rekruttering av fosterhjem, da ordningen også innebærer at kontakten med barnevernet avsluttes.

Vi vil anbefale at en søker å finne andre ordninger innenfor fosterhjemsinstituttet fremfor denne løsningen. Vi mener at løsningen med at barnevernstjenesten gir flere fullmakter og delegasjon til fosterforeldre er viktig. Når det er barn som har bodd lenge i fosterhjem, som er en del av familien på en god måte og som har lite behov for oppfølging, og relasjonen til egen familie er avklart, kan delegasjon fra barnevernstjenesten gi fosterforeldre nødvendig handlingsrom og stabilitet og normalitet for barnet. Basert på samtykke fra barnet og foreldre kan en også redusere barnevernets inntreden i barnets liv gjennom å redusere oppfølgingsbesøk fra barnevernstjenesteneller besøk fra tilsynsfører.

Videre anbefaler vi at en må finne en løsning på at de som har omsorgsansvaret for et barn kan få til tilgang til plattformen Helsenorge. I dag er dette kun forbeholdt de med foreldreansvar.

Vi støtter forslagene i dette kapitlet. Det er viktig for barn som bor i institusjon at det er voksne der som kan operere i foreldres sted med tanke på både omsorg og beskyttelse. Vi vurderer at innretningen departementet nå legger an på dette spørsmålet kan gjøre det enklere for de ansatte i institusjon å ivareta det enkelte barn på gode måter. Det vil også gjøre det mer forutsigbart for foreldre og barnevernstjenesten å vite hva en kan forvente når barn eller ungdom trenger å oppholde seg i barnevernsinstitusjoner.

Vi vurderer det ikke som hensiktsmessig å endre begreper i barnevernsloven. Departementet sier selv at de ikke mener det skal medføre endringer i bruksområdet eller de materielle vilkårene i bestemmelsene. Et hvert begrep vil med tid og stunder bli stilt spørsmål ved. En av kritikkene til for eksempel begrepet «atferd» er at det kan oppfattes som det er ungdommen som er ansvarlig og er problemet, mens det i virkeligheten er de omsorgs- og livsbetingelser som barnet har som fører til uønsket eller negativ atferd. Begrepet «utsetter sin utvikling for alvorlig fare» kan forstås på samme måte. Et annet begrep er «rømming». Vi vurderer at alternativene som fremmes ikke bidrar til klarspråk i særlig grad.

Vi ser det heller ikke nødvendig at en tar inn et minste inngreps prinsipp innledningsvis i barnevernsloven § 6-2 første ledd, da dette ligger i barnevernslovens § 1-5.

Vi vurderer at det kunne vært hensiktsmessig om Bufetat kunne drevet slike botiltak som beskrives, i de ulike kommunene i tråd med behovene i kommunene. Dette med bakgrunn i at dette er en oppgave som noen kommuner vil være godt rustet for å ivareta, mens andre kommuner ikke vil kunne klare dette selv. Vi registrerer at det åpnes for å engasjere private aktører som tilbydere, og vi er bekymret for at dette kan bli et område som vil bli vanskelig å regulere, der kommunene vil få veldig ulike tilbud til sine innbyggere.

Når det er sagt, mener vi det er en fordel om en kan etablere botiltak lokalt. Vi mener disse bør kunne benyttes også for barn under omsorg. Dette kan øke fleksibiliteten i tiltakskjedene ute i kommunene, og sikre en større bredde i tiltakene.

Dersom det er knyttet statlig støtte til dette, kan flere kommuner tenkes å iverksette slike tiltak. Det må i så fall iverksettes ulike støtteordninger for opprettelse av slike tiltak. Vi mener uansett det må stilles barnevernsfaglige kompetansekrav til leder og nestledere i slike tiltak, dvs. master etter 2031.

Vi er enige i å presisere i barnevernsloven at barn som et ledd i barnevernstjenestens oppfølging kan tilbys ulike former for avlastning så lenge omsorgen ivaretas forsvarlig.

Som sagt støtter vi ikke at det lempes på kompetansekravet for kommunalt eller statlig barnevern. Vi er svært kritiske til at departementet mot alle faglige anbefalinger foreslår å redusere kompetansekravene. Det legges til grunn fra departementet side at kompetansekravene ikke er mulig å innfri, selv om det er 7 år til de inntrer. Vi tror svært få andre fagfelt ville akseptert en slik tilnærming, og fra vår side mener vi at barnevernsfeltet heller ikke skal akseptere en slik tilnærming.

Vi opplever en dobbeltkommunikasjon i høringsnotatet der en på den ene siden stadig stiller større krav til feltet, og på den andre siden svekker forutsetningene i feltet med forslagene om å lempe på kompetansekravene. Både bak oss og foran oss ligger sterk kritikk av barnevernet, gjennom tilsyn og andre forhold som stadig avdekkes gjennom media. Hvis vi ikke tar kompetansespørsmålet på alvor, for å møte kritikk og videreutvikle det som ikke fungerer, er vi redd for at det blir mindre og mindre attraktivt å jobbe i barnevernet, og barnevernets omdømme svekkes ytterligere.

Et eksempel på et forslag vi mener svekker forutsetningene for et faglig forsvarlig barnevern, er at det er et forslag om å sette lavere krav til kompetanse når det gjelder arbeid med hjelpetiltak. Dette vil gi et uhensiktsmessig skille innad i en barnevernstjeneste. I vår tjeneste er de som jobber mest intensivt med familier i hjemmet de som har høyest kompetanse. Dette er viktig fordi de jobber med barnevernsfaglig endringsarbeid som krever en barnevernsfaglig og terapeutisk dybdekompetanse. Å jobbe med veiledning og tiltaksarbeid i en barnevernsfaglig kontekst krever ikke mindre analytisk kompetanse enn i det øvrige arbeidet i barnevernet.

Vi syns også det er underlig at en begrunner forslagene med et ønske om å bevare erfaringskompetanse i barnevernet. Det er 7 år til kompetansekravet endelig inntreffer, og vi vurderer at departementet og stortinget heller bør styrke en reell innsats for at kommunene kan oppfylle kravet, heller enn å stoppe opp et positivt utviklingsarbeid som gir merverdi for feltet. Vår erfaring er at ansatte gjerne vil heve sin kompetanse når de har jobbet noen år i barnevernet. Det betyr at for å beholde ansatte, og dermed viktig erfaringskompetanse, må vi i større grad legge til rette for kompetanseutvikling, inkludert masterløp. Signalene som gis fra departementet med dette forslaget er at en ikke gis muligheter for kompetanseutvikling dersom en begynner å jobbe i barnevernet.

Vi mener at et kompetansekrav for barnevernet må reguleres gjennom barnevernsloven. Departementet argumenterer med at kommunenes selvråderett innebærer at de selv kan kunne definere krav til kompetanse så lenge det drives faglig forsvarlig. Vi mener derimot at etter at kompetansekravet ble fastsatt i lov, sammen med andre lovendringer som tydeliggjorde kommunens ansvar, så er det bedre betingelser for å drive barnevernstjenester i kommunene. Det er en risiko for at disse betingelsene svekkes ved at det lempes på kompetansekravene.

På den andre siden finner departementet det nødvendig med en detaljert styring av hvordan veiledning av ansatte skal organiseres og gjennomføres. Dette begrunnes med turnover hos nyutdannete. Vi støtter en slik forskrift, og syns det er en logisk oppfølging av kompetansekravet er fastsatt i lov. Vi mener derimot at forskriften bør utvides. Veiledning er helsefremmende og viktig for alle ansatte i en barnevernstjeneste, i tillegg til at dette gir kvalitetssikring av det barnevernsfaglige arbeidet. Vi mener at forskriften bør utvides til å gjelde at barnevernstjenestene må ha et kvalitetssikret veiledningssystem – fra student til barnevernsleder.

Vi må også påpeke når det gjelder nyutdannete: jo høyere den grunnleggende kompetansen en nyutdannet kommer med, jo bedre vilkår vil de ha for å stå i jobben, og jo raskere vil de kunne gi god hjelp. Med forslaget om å lempe på kompetansekravene vil barnevernstjenestene få en vanskeligere oppgave i å ruste nyutdannete og sikre dem relevant opplæring – fra et dårligere utgangspunkt. Dette vil medføre at feltet settes tilbake i utviklingen.

Når det gjelder barnevernsinstitusjonene mener vi at en på samme måte der må sikre opprettholdelse av kompetansekravene som er vedtatt. Barn og ungdom som trenger å bo i barnevernsinstitusjoner både trenger og fortjener å møte trygge og sterke fagmiljø. For å bygge dette må en sikre nivå på kompetanse hos mange nok av de ansatte. Vi vurderer at barnevernsfaglige studenter bør kunne ansettes samt personer som har arbeidet i barnevernsinstitusjon i over tre år og som har påbegynt relevant utdanning.

Vi som er en del av norsk barnevern i dag jobber hardt for at framtidas barnevern i enda større grad skal kunne ivareta både barn, ungdommer, foreldre og ansatte godt. Videreutvikling av kompetanse er en viktig byggesten, og masterkravet er et viktig ledd i dette.

Vi støtter forslagene som ligger her med unntak av ett. Vi mener forslaget om å innføre et krav om at barnevernstjenesten skal vurdere frivillige tiltak utenfor hjemmet på nytt hver sjette måned ikke er nødvendig. Hjelpetiltak skal evalueres hver 3. måned, og i dette vil det å vurdere frivillige tiltak utenfor hjemmet være implisitt.

Mvh. Cecilie Fremo Bergkvam

Lørenskog Barnevernstjeneste