Oslo kommune

FNs konvensjon for personer med funksjonsnedsettelse (CRPD) som Norge ratifiserte 3. juni 2013 burde etter Oslo kommunes syn vært omtalt i punkt 4.1 i høringsnotatet på lik linje med de andre menneskerettskonvensjonene.

Oslo kommune støtter alternativ 2 – at barn fra fylte 12 år ikke får ikke partsstatus, men får oppnevnt egen advokat i saker for Barneverns- og helsenemnda. Dette alternativet sikrer barnets medvirkning uten å legge for mye ansvar på barnet i en belastende prosess. Vi er enig med Oslo tingrett og de instansene som har påpekt at det vil være belastende for et barn ned til 12 år å opptre som part i saker for Barneverns- og helsenemnda og domstolene med det ansvaret som dette medfører. Som også Oslo tingrett og flertallet av nemndene påpeker, er den rettslige prosessen i Norge i stor grad en “voksenprosess”.

Vi vil påpeke at barnevernstjenesten, Barneverns- og helsenemnda, og talspersoner som nemda ofte bruker, har spesialkompetanse på å snakke med barn. Det bør derfor være en forutsetning at advokatene har nødvendig kompetanse for å kunne representere et barn på 12 år. En annen viktig forutsetning, er at det er tydeliggjort at barnevernstjenesten fortsatt har ansvar for å involvere og informere barnet selv om det er oppnevnt en egen advokat for barnet.

Medvirkning og prosessuelle rettigheter:

Oslo kommune er enige i innholdet i endringsforslagene om styrkingen av barns medvirkning. Vi anser lovendringene som gode og klargjørende endringer med tanke på de ulike partenes rettigheter og plikter.

Oslo kommune støtter departementets forslag om at vedtak om omsorgsovertakelse skal angi varighet av omsorgsovertakelsen, samt foreldrenes utviklingsbehov. En vurdering i nemnd av antatt varighet av en omsorgsovertakelse kan bidra til bedre klarhet mellom foreldre og barnevernstjenesten, som burde gi bedre forutsetninger for godt samarbeid. Det er likevel viktig at slike vurderinger ikke reduserer mulighetsrommet om barnets behov endrer seg.

En vurdering av antatt varighet av en omsorgsovertakelse vil alltid være forbundet med en del usikkerhetsmomenter og forutsetninger. På den bakgrunn er vi enig i at det ikke kan innføres en ubetinget plikt om å angi varighet og foreldrenes utviklingsbehov. Det bemerkes at usikkerhetsmomentene kan være der selv om det foreligger holdepunkter for å si noe om varigheten. Det kan være en uheldig konsekvens at det skapes forventninger hos foreldrene og barnet, som muligens ikke kan innfris.

Oslo kommune foreslår at departementet vurderer å lovfeste et minimums krav på hyppighet av evaluering av hjelpetiltak i alle saker. Kommunen foreslår også at departementet vurderer om det skal stilles krav til å sørge for barnets medvirkning i evaluering av tiltak og dokumentasjon av dette.

Oslo kommune har gode erfaringer med våre brukerråd, som bidrar inn i vurderinger og beslutninger på systemnivå. Med tanke på hvor viktig, men også utfordrende, brukermedvirkning er i saker som omhandler barn, burde det være en lovfestet plikt med brukermedvirkning på systemnivå i barnevernet. I den anledning er det også viktig at barnevernstjenester og institusjoner har kompetanse og innhenter kunnskap for å ivareta rettighetene til språklige, etniske og religiøse minoriteter, og andre marginaliserte grupper beskrevet i likestillings- og diskrimineringsloven.

Oslo kommune har i høringsuttalelse til NOU 2023:7 redegjort for de utfordringene vi ser på fosterhjemsfeltet. Vi stiller oss positive til de foreslåtte lovendringene, ettersom vi mener at disse kan bidra til mer stabilitet og forutsigbarhet i fosterhjem. Dette vil kunne gjøre situasjonen for fosterforeldre bedre og bidra til bedre fosterhjemsrekruttering.

Vi vil imidlertid påpeke at en utvidelse av fosterforeldres fullmakt til å utøve myndighet på barnevernstjenestens vegne - utover å ivareta omsorgen for barnet i det daglige, vil kunne åpne for ulik praksis med hensyn til hvilke fullmakter som kan og skal gis og hvordan disse blir forvaltet av fosterhjemmet. Kommunen mener også at det må være tydelig at barnevernstjenesten har det reelle og formelle ansvaret, og at eventuell delegering må kunne presiseres og endres/trekkes tilbake. Dersom det er tvil om hva som er barnets beste i helsespørsmål eller andre vesentlige spørsmål, bør det inntas i bestemmelsen at det er barnevernstjenesten som tar de endelige avgjørelsene på vegne av barnet. Videre støtter kommunen at fosterforeldrenes plikt til å informere barnevernstjenesten om forhold barnevernstjenesten må være kjent med for å kunne ivareta sitt overordnede omsorgsansvar, lovfestes.

Oslo kommune mener at like økonomiske vilkår for fosterhjem er svært viktig for rekruttering av fosterhjem og for at fosterhjem skal oppleve at samfunnet verdsetter deres innsats. På den bakgrunn støtter vi forslaget om en regulering av godtgjørelse og utgiftsdekning for fosterhjemmene i barnevernsloven. Bufdir har i en faglig veileder kommet med anbefalinger knyttet til økonomiske vilkår for fosterhjem som skal bidra til gode rammebetingelser for familier til å kunne påta seg et slikt oppdrag, og mer like vilkår på tvers av kommunene. Oslo kommune mener at regulering av økonomiske rammer i en faglig veileder ikke er tilstrekkelig regulering og støtter at dette reguleres gjennom lov og/eller forskrift. Oslo kommune vil samtidig påpeke at en styrking av fosterhjemmenes vilkår vil medføre økte utgifter i kommunene og at kommunene må kompenseres for dette i statsbudsjettet.

Når det gjelder departementets forslag om å gi fosterforeldres klagerett på vedtak om flytting, vurderer kommunen at en slik tilgang bør være med begrensede partsrettigheter. Flytting kan være begrunnet i særlige forhold i fosterhjemmet som er uheldig eller skadelig for barnet, eller der hvor barnet selv ønsker å flytte og flytting vurderes å være til barnets beste. Det bør klargjøres at partsrettighetene, herunder retten til dokumentinnsyn, er avgrenset til klagesaken og ikke til barnevernssaken som sådan.

Oslo kommune er i hovedsak enig med de foreslåtte endringene. Vi mener at flere av disse endringene vil kunne få positiv betydning for barnets opplevelse av stabilitet, ro og forutsigbarhet.

Det er mange faglige vurderinger knyttet til spørsmålet om gjenforening i den enkelte sak. Vi støtter derfor Norges institusjon for menneskerettigheters tidligere innspill om at et lovforslag bør gi tydelig veiledning for å unngå eventuelle misforståelser ved praktiseringen av bestemmelsen om gjenforening. Oppgivelse av gjenforeningsformålet må begrunnes særskilt i tråd med føringer fra EMD og Høyesterett.

Departementet har foreslått ny lovtekst i § 5-7 – oppheving av vedtak om omsorgsovertakelse. Det er foreslått at § 5-7 annet ledd skal lyde: «I en sak om oppheving av vedtak om omsorgsovertakelse skal nemnda vurdere målet om gjenforening mellom barn og foreldre. Vedtaket kan ikke oppheves dersom det foreligger sterke og spesielle grunner som tilsier at målet om gjenforening mellom barn og foreldre anses oppgitt».

Kriteriet for at et vedtak ikke skal oppheves som fremgår her, kommer i tillegg til det eksisterende kriteriet beskrevet i første ledd: «Vedtaket kan likevel ikke oppheves dersom barnet er blitt så knyttet til mennesker og miljøet der det er, at flytting kan føre til alvorlige problemer for barnet». Disse unntakene burde samles i teksten, slik at de henger bedre sammen. I tillegg burde kravet i andre ledd for å oppgi gjenforeningsformålet være tydeligere definert i bestemmelsen enn at det kreves «sterke og spesielle grunner».

Oslo kommune foreslår på bakgrunn av dette følgende ordlyd:

«§ 5-7. Oppheving av vedtak om omsorgsovertakelse Barneverns- og helsenemnda skal oppheve et vedtak om omsorgsovertakelse når det er overveiende sannsynlig at foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg. Vedtaket kan likevel ikke oppheves dersom barnet er blitt så knyttet til mennesker og miljøet der det er, at flytting kan føre til alvorlige problemer for barnet. Vedtaket kan heller ikke oppheves dersom det foreligger sterke og spesielle grunner som tilsier at målet om gjenforening mellom barn og foreldre anses oppgitt. Nemnda skal alltid vurdere målet om gjenforening mellom barn og foreldre i en sak om oppheving av vedtak om omsorgsovertakelse».

Når det kommer til oppvekstadopsjon mener Oslo kommune at denne løsningen kan bidra til rekrutteringen av fosterforeldre og senke terskelen for adopsjon. Vi er enig i de betraktningene som er gjort rundt hvordan ordningen bør reguleres og de strenge vilkårene den skal inneholde. Oslo kommunes ungdomsråd i Barne- og familieetaten er opptatt av at slik oppvekstadopsjon ikke må skje før barnet er gammelt nok til å bestemme selv. Vi er også enig med departementet i at begrepet «oppvekstadopsjon» kan skape unødvendige misforståelser.

Oslo kommune støtter at hjelp og støtte som fosterforeldre har fått, skal fortsette etter en oppvekstadopsjon. Dette er trolig en viktig forutsetning for at ordningen skal fungere; det skal ikke være slik at disse familiene blir overlatt til seg selv etter en oppvekstadopsjon.

Til sist støtter vi ikke forslaget om at foreldrene skal beholde kompetansen til å beslutte barnets etternavn selv om foreldreansvaret overføres til fosterforeldrene. Etter vår vurdering må hensynet til rettighetene til de biologiske foreldrene vike for barnets behov for trygghet i tilhørigheten til fosterforeldrene i situasjoner der de strenge vilkårene for overføring av foreldreansvaret allerede er oppfylt.

Oslo kommune erfarer at mange ansatte ved barnevernsinstitusjoner er usikre på hvilke muligheter de har til å bruke tvang og hvor langt barns rettigheter strekker seg. Flere ansatte opplever at de ikke kan gripe inn i barns destruktive adferd. Dette fører til at de ansatte føler usikkerhet ved å gripe inn i situasjoner der ordinære omsorgspersoner ville ha gjort det. Kommunen anser derfor de foreslåtte presiseringene som viktige og nødvendige.

Det er likevel viktig at reglene er utarbeidet slik at de er presise og oppklarende for eventuelle usikkerheter. Dette gjelder f.eks. lovendringen knyttet til å kreve innsyn i barnets kommunikasjon og hvordan dette vil kunne la seg gjennomføre spesielt med de eldre barna. Oslo kommunes Brukerråd v/Barne- og familieetaten er opptatt av at eventuelle begrensninger knyttet til barns bruk av sosiale medier ikke må gå ut over deres mulighet til å holde kontakt med venner og ha et normalt sosialt nettverk.

NOVA har nylig lansert en rapport med kunnskap og anbefalinger knyttet til barns rettigheter mens de bor på institusjon. I rapporten beskriver ansatte at økte dokumentasjonskrav tar tid bort fra arbeidet med barna, og at deler av den profesjonelle skjønnskompetansen, som ikke behøver å lovreguleres, likevel er blitt lovregulert. Rapporten anbefaler at styrende myndigheter sikrer at det skjer en forsvarlig avveiing i lovverket mellom barns frihetsrettigheter og barns rett til forsvarlig omsorg og beskyttelse.

Dette passer godt med grunnlaget som er brukt i høringsnotatet, som anbefaler at andre kilder, som for eksempel rundskriv, bør gi uttrykk for profesjonsfaglige og etiske normer for tvangsbruk. Oslo kommune mener at departementet bør klargjøre hvordan ansatte på institusjoner skal balansere de ulike hensynene som NOVA drøfter i sin rapport, herunder er det viktig med ytterligere tydeliggjøringer av ansattes plikt til å gripe inn når barn utsetter seg for stor fare eller risiko i barnevernsloven.

Oslo kommune er enig i at det er behov for endring av noen av de innarbeidede begrepene i barnevernsloven. Det er viktig for rettssikkerheten til barn og foreldre at begrepene som brukes er forståelige og presise. Det er også viktig å ta hensyn til hvilke signaleffekter begrepene har, om brukergruppene kan identifisere seg med dem og at begrepene er tidsmessige.

Nesten uansett valg av begrep, vil beslutningen medføre faglig uenighet, grensetilfeller og uklarheter. Selv om hensikten er at endringene ikke skal innebære en endring i praksis, er det uklart om forslaget om endringen fra «utpreget normløs atferd» til «alvorlig skadelig handlemåte» vil medføre en endring i meningsinnholdet. Tilsvarende kan den foreslåtte endringen av «alvorlige atferdsvansker» til «utsetter sin utvikling for alvorlig fare» gi en ordlyd som er uklar og vanskelig tilgjengelig.

Når det kommer til erstatning av begrepet «rømming» med «forlate institusjonen uten tillatelse eller unnlater å komme tilbake til institusjonen etter fravær», mener vi at en slik omskrivning vil være mindre klarspråklig og mer omstendelig. Når det gjelder begrepet «plassering» er vi enige med departementet i at dette begrepet gir et bedre språklig uttrykk for realiteten i et tvangsvedtak og tiltakenes inngripende karakter. Begrepet «opphold» gir etter vår vurdering ikke tilstrekkelig språklig uttrykk for at tiltaket gjelder tvang. Begrepet virker dermed tildekkende og kan språklig sett gi inntrykk av et mindre inngripende tiltak enn hva som er realiteten. Kommunen ser imidlertid at begrepet «plassering» kan oppleves som objektiviserende.

Mange kommuner tilbyr i dag ulike former for botiltak for ungdom, eksempelvis hybel og bofellesskap. Med tanke på at det er behov for slike tiltak, er det fornuftig å inkludere dem i barnevernsloven. Det er i dag ikke stilt konkrete krav til slike tiltak, dette innebærer at kravene til slike tiltak utledes av de alminnelige bestemmelsene i lovteksten. I en formalisering av denne typen av alternative tiltak, er det viktig at kvaliteten ved botiltakene følges opp, slik at de ikke blir et billigere alternativ til ordinære institusjoner med dårligere mulighet til å følge opp barna som bor der.

Kommunen er usikker på om adgangen til å benytte botiltak bør begrenses til tilfeller hvor barnet har vært under offentlig omsorg over noe tid først. Barnevernstjenesten gjør tidlig gode vurderinger på hvilke boalternativ som er det beste for barna, og vi mener at botiltak bør være tilgjengelig som mulig plasseringssted i alle saker. Dette gjelder særlig i saker der hensynet til å beholde tilhørighet til nettverk og familie lokalt tilsier at flytting fra bosted ikke er til barnets beste. Til sist er det uansett nemnda som tar stilling til om valgt plasseringssted er det beste for barnet i sakene om omsorgsovertakelse.

Plikt til å følge opp barn i tiltak utenfor hjemmet:

Adgangen til å kombinere opphold i fosterhjem eller institusjon med avlastning er i dag ikke direkte regulert i barnevernsloven, men det er lang tradisjon for dette. Kommunen er derfor enig med departementets forslag om å presisere dette i bestemmelsene i barnevernsloven om barnevernstjenestens ansvar for å følge opp barn i fosterhjem og i barnevernsinstitusjon.

Departementet fastholder at barnevernstjenestens ansvar for å iverksette og følge opp tiltak er en kjerneoppgave for den kommunale barnevernstjenesten. Departementet mener samtidig at det er flere elementer i barnevernstjenestens tiltaksarbeid som ikke forutsetter utdanning på mastergradsnivå, som for eksempel ulike former for råd og veiledning av familier og fosterhjem og den praktiske gjennomføringen av ulike frivillige hjelpetiltak for barn som bor hjemme. Slik Oslo kommune forstår det, vurderer departementet at stillinger som utfører slike oppgaver ikke bør omfattes av kompetansekravet.

Oslo kommune er enige i at stillinger som utfører konkret hjelpetiltaksarbeid som nevnt over ikke bør omfattes av kompetansekravet. Kommunen vil imidlertid påpeke at dette forutsetter at det er barnevernstjenesten v/saksbehandler som har ansvar for å følge opp barnet og foreldrene. I dette ligger blant annet å foreta jevnlige faglige vurderinger av barnets situasjon, om tiltakene virker etter sin hensikt, om de bør erstattes med andre tiltak og legge til rette for - og vurdere mulighet for tilbakeføring av barnet til familien. Ansatte som har ansvar for å overholde krav til tiltakets forsvarlighet, medvirkning, dokumentasjon, evaluering og barn og familiers rettsikkerhet må ha høy faglig kompetanse.

Oslo kommune ser også at det for noen barnevernstjenester, særlig små barnevernstjenester, ikke er mulig å lage klare skiller mellom ansatte som treffer vedtak, iverksetter og følger opp tiltak - og de som utfører konkret hjelpetiltaksarbeid.

Kommunen mener for øvrig at det ikke nødvendigvis er slik at erfaring fra en barnevernsinstitusjon gir nødvendig kompetanse til å jobbe i de kommunale barnevernstjenestene, spesielt om arbeidet i hovedsak har vært som nattevakt. Oslo kommune er enig i forslaget om veiledning av nyansatte.

En sentral del av å heve kvaliteten i barnevernets arbeid er å heve de formelle kvalifikasjonene til de som arbeider i barnevernet. Oslo kommune mener at det må være høye kompetansekrav for å arbeide i barnevernstjenesten. Masterkravet kan bidra til å høyne kvaliteten på arbeidet med undersøkelser og behovsvurderinger, vedtak og beslutninger om tiltak. I prop. 133 L (2020-2021) argumenteres det for at et krav om mastergrad er viktig for å sikre kvaliteten i barnevernstjenesten. Det er lite i barnevernets utfordringsbilde som tilsier at dette behovet er mindre i dag. Vurderinger og beslutninger i barnevernstjenesten kan være svært inngripende for barn og familier, og følgelig bør det stilles høye kvalifikasjonskrav. Kommunen er på den bakgrunn uenig i å oppheve masterkravet for ansatte som utfører kjerneoppgaver i det kommunale barnevernet.

Dersom masterkravet bortfaller, mener kommunen det er formålstjenlig at alternative opplæringsformer av mindre omfang opprettes for å tilby relevant kompetanseheving hos ansatte.

Samtidig er kommunen enig i departementets vurderinger om at det kan være grunnlag for enkelte justeringer i hvordan kompetansekravet er innrettet. For å treffe godt med hjelp som gis, er det viktig med erfarings- og relasjonskompetanse i barnevernstjenesten. Oslo kommune stiller seg på den bakgrunn bak departementets forslag om å lempe på kompetansekravet slik at dette kan oppfylles på de tre foreslåtte måtene.

Oslo kommune mener at bachelorkravet ved barnevernsinstitusjoner må bestå. I høringen til NOU 2023:24 uttalte vi at vi i utgangspunktet ikke støtter økte muligheter for ansettelse av personer med relevant erfaring som er særlig godt egnet. Vi er enige i at det ikke skal være nødvendig å søke dispensasjon for ansettelse av studenter på studier som er relevante for arbeid på en barnevernsinstitusjon. Det bør i den forbindelse imidlertid presiseres at studenter kun kan ansettes i deltidsstillinger, helgestillinger eller som tilkallingsvikarer.

Det kan skilles på kompetansekrav til heltidsstillinger og mindre stillinger på helg, natt, tilkallingsvikarer og vikariater, da disse kan ha lavere behov for formell kompetanse. Oslo kommune mener likevel at en adgang til å ansette annet personell enn «faglig personell» blir vanskelig å kvalitetssikre i praksis. Resultatet av en slik deling vil være en uthuling av loven. Med tanke på bachelorkravet generelt ved barnevernsinstitusjoner, er Oslo kommune enig i de foreslåtte mulighetene for dispensasjon. Rundskrivene på dette området har allerede skapt en svært liberal praksis for dette. Lovendringen vil bidra til bedre muligheter for rekruttering og korrekt bemanning, samt at det samkjører lovtekst, rundskriv og gjeldende praksis.

For å møte mangfoldet i befolkningen, er det behov for ulike ansatte i barnevernet. Oslo kommune mener at departementet bør vurdere hvordan dokumentert sosialfaglig utdanning og arbeidserfaring fra utlandet vil kunne oppfylle kompetansekravene for barnevernstjenestens personell, jf. barnevernsloven § 15-6 første ledd.

Vi er i utgangspunktet enig i forslagene om beslutningsgrunnlag og saksbehandlingsregler. Vi har likevel tilbakemelding på noen av punktene.

Vedr. ny modell for undersøkelse:

Departementet har særlig bedt om synet på om det bør lovfestes en 30 dagers avklaringsfrist for om undersøkelsen skal henlegges, tiltak skal iverksettes eller om saken bør være gjenstand for en mer grundig utredning. Oslo kommune mener at en slik avklaringsfrist i mange saker kan være hensiktsmessig. Dette gjelder saker der barnevernstjenesten grunnet opplysningene i meldingen, raskt kan legge til grunn at det ikke var grunn til å åpne undersøkelse eller at det klart må settes inn tiltak. I mange saker vil det også være klart for barnevernstjenesten at de trenger mer tid til å undersøke. En slik siling kan få den positive konsekvensen at barnevernstjenesten kan bruke tid og ressurser på de sakene som trenger det mest.

Problemet er de sakene som ved første og andre øyekast ikke ser ut til å være alvorlige, og barnevernstjenesten ved en slik avklaringsfrist henlegger undersøkelsen, men hvor en noe bredere undersøkelse kunne avdekket behov for tiltak. En konsekvens kan også være at det ikke blir iverksatt riktig tiltak, hvilket kan bli til ulempe for familien. Det kan også være fare for at arbeids- og tidspress hos barnevernstjenesten, kan medføre at terskelen for å komme til at det er en sak som kan konkluderes innenfor avklaringsfristen, blir satt for lavt. Kommunen er med bakgrunn i dette usikker på hvordan en slik avklaringsfrist vil slå ut, men lander på at usikkerheten knyttet til de ikke klare sakene, tilsier at det ikke bør lovfestes en slik avklaringsfrist.

Vedr. regulering av oversikt over sakkyndige:

Både rettssikkerhetshensyn og hensynet til barnets beste tilsier at det er svært viktig at aktører og parter i barnevernssaker bør ha god tilgang til dyktige sakkyndige. Oslo kommune støtter derfor en lovforankring av oversikten og håper dette kan bidra til at flere sakkyndige vil stå i oversikten. En oversikt, slik det er foreslått, vil kunne gjøre arbeidet med å finne en kvalifisert sakkyndig enklere. Det anbefales at det foretas en undersøkelse av hva som skal til for at flere skal ønske å stå oppført på en slik oversikt.

Vedr. åpenhet i Barneverns- og helsenemnda:

Oslo kommune er enig i at barnevernsloven og tvisteloven harmoniseres, slik at ordlyden blir den samme. Vi er likevel noe urolig for uheldige følger for at et samtykke fra barnevernstjenesten ikke skal være nødvendig for at nemnda skal avgjøre behandling for helt eller delvis åpne dører. Det er som regel barnevernstjenesten som samlet kjenner saken og barnets behov best og det er ikke alltid slik at foreldrene, som befinner seg i en svært vanskelig situasjon, alltid har tenkt nøye gjennom konsekvensene av en slik begjæring.

Oslo kommune er enige i at det er behov for en ordning der det foreligger en plikt til å informere statsforvalter når barn med tiltak i barnevernet mister livet, slik Statens helsetilsyn anbefalte i sin rapport, “Gjennomgang av saker der barn med tilknytning til barnevernsinstitusjoner har mistet livet”. Imidlertid vil ikke valget av å bruke “svært alvorlige hendelser” kontra “alvorlige hendelser” nødvendigvis bidra til å gjøre det enklere å skille mellom hvilke hendelser som faller innenfor rapporteringsplikten og hva som faller utenfor. Bruken av begrepet kan isteden slå motsatt ut slik at det i stedet ikke rapporteres på hendelser som skulle vært meldt inn. Kommunen mener også at det er hensiktsmessig at det foreligger en frist for når slik informasjon skal være oversendt.

Oslo kommune støtter forslaget om at informasjonsplikten kun skal gjelde barnevernstiltak utenfor hjemmet, uavhengig av om tiltaket er med eller uten samtykke. Videre støttes også at informasjonsplikten skal gjelde hendelser ved opphold i Senter for foreldre og barn, men ikke at dette skal avgrenses mot døgnopphold. Mange av disse sentrene er i dag stengt blant annet i helger og ferier. I disse periodene oppholder familien seg i sitt eget hjem selv om de har vedtak om opphold på Senter for foreldre og barn. Slik det er formulert i forslaget, vil det ikke nødvendigvis foreligge en informasjonsplikt om hendelser som måtte oppstå mens familien er hjemme.

Oslo kommune ser positivt på de foreslåtte lovendringene om et nasjonalt barnevernsregister. Det er behov for å se på hvilke muligheter det kan åpnes for når det gjelder deling av informasjon på tvers av ulike tjenestetilbud, for å sikre god samhandling til barnets beste. Et barnevernsregister skal frambringe kunnskap om effekten av ulike tiltak i barnevernet, og hvordan disse tiltakene påvirker barn og familier som mottar tjenestene, samt følge med på utviklingen i barnevernstjenesten.

Vi mener dette vil styrke rettssikkerheten til barna og familiene ved at det blir enklere å vurdere barnevernets arbeid. Et register gir også mulighet til bedre tilsyn og kontroll. Dette kan bidra til å forhindre feilbehandling og misbruk av makt.

Oslo kommune mener det er positivt at data fra barnevernsregisteret kan brukes til forskning og utvikling av barnevernsfeltet, som igjen kan føre til mer evidensbaserte og effektive tiltak. Samtidig kan et register føre med seg utfordringer for personvernet til individene som blir berørt. Opplysningene som ligger i barnevernssaker, vil ofte være personopplysninger i særlige kategorier. Kommunen er enig i at det er nødvendig med en personvernkonsekvensvurdering (DPIA).

Det bør vurderes om personvernkonsekvensvurderingen kan gjøres parallelt med at registeret opprettes for å sikre en effektiv saksfremgang, samtidig som personvernet ivaretas i tilstrekkelig grad. En slik personvernkonsekvensvurdering må vurdere og balansere den samfunnsmessige verdien og individets personvern. Det må tydelige komme frem hvilke kategorier av personopplysninger som skal lagres, til hvilket formål og i hvilken periode. Vi vil understreke viktigheten av at det ved en DPIA innhentes synspunkter fra de registrerte, interesseorganisasjoner og andre representanter.

I denne forbindelse mener vi at en nærmere presisering av formålet er nødvendig, ettersom en for rund formulering av hva som er formålet kan føre til en for vid tolkning av hvilke behandlinger som kan falle inn under formålet.

Det er nødvendig å definere formålene med databehandlingen tydelig, samtidig som det sikres en tilstrekkelig bredde i innsamlingen for å oppnå registerets formål. Selv om kategoriene av personopplysninger bør være brede nok til å dekke ulike aspekter av barnevernets arbeid, må kategoriene være tydelige. Kategoriene av personopplysninger bør ikke ha en for uklar formulering av hva som er formålet, fordi det kan føre til en for lite konsekvent tolkning av hvilke behandlinger som kan falle inn under formålet.

Departementet foreslår ingen uttømmende angivelse av kategorier av personopplysninger som kan behandles i barnevernsregisteret. Oslo kommune anbefaler at det må fremgå av forskriften hvilke kategorier av personopplysninger som kan behandles. Dersom hverken formål eller kategorier av personopplysninger er klart definert på forhånd, vil behandlingen av personopplysninger i barnevernsregisteret fremstå som vagt og uforutsigbart for de registrerte.

Vi stiller spørsmål ved nødvendigheten av å lagre personopplysningene i barnevernsregisteret over lengre tid – i alle tilfeller. Oslo kommune mener derfor det må være periodiske vurderinger av dataens relevans og nødvendighet, og at kun relevant data oppbevares. På dette punktet mener vi det særlig bør tydeliggjøres hvilke opplysninger som skal lagres, hvordan opplysningene kan brukes etter lagring, samt om noen av opplysningene som lagres er gjort om til ren statistikk. Dette har betydning for vurderingen av risikoen for den enkelte registrerte. Vi savner også her en mer omfattende redegjørelse for avveiningen mellom gevinsten på den ene siden og kostnaden og risikoen behandlingen har for den registrerte på den andre siden.

Det er kjent at offentlige tjenester har utfordringer med å jobbe godt nok på tvers, og en sammenstilling med annen registerdata kan bidra til bedre forståelse om årsakene bak mangelfull samhandling. Ved sammenstilling av data, må det som et minimum gjøres en personvernkonsekvensvurdering av SSBs eller andres adgang til å sammenstille opplysninger fra barnevernsregisteret med andre registre, dersom sammenstillingen ikke er omfattet av DPIA som departementet har foreslått. En sammenstilling vil utgjøre en ny behandling i personvernforordningens forstand og kunne øke risikoen for de registrerte. Risikoen bør derfor vurderes på nytt i slike tilfeller.

Når det kommer til unntak fra de registrertes rettigheter etter personvernforordningen anser vi at retten til generell informasjon er så sentral at det bør fremgå av forskriften hvilken informasjon de registrerte har rett til å få. Vi vil også foreslå å innta i forskriften eller barnevernsloven hvem som er ansvarlig for å sørge for at de registrerte får slik informasjon.

En konkretisering og presisering av utformingen av et barnevernsregister vil gi de registrerte en større grad av forutsigbarhet og en tillit til at bruken av opplysningene er begrenset til det som er nødvendig. Dette vil kunne motvirke at uforholdsmessig store inngrep i privatlivet fører til en svekkelse av tilliten til offentlige myndigheter og lavere vilje til å dele personopplysninger.