Grønn Byggallianse

Utvalget skriver videre at »... offentlig sektor i stor grad legger premissene for privat sektors håndtering av naturrisiko i Norge» . Vi er enig i det og vil derfor særlig fremheve offentlig sektors ansvar for at rammebetingelser for privat sektors aktivitet ikke undergraver Norges mulighet til å nå vedtatte naturmål. Vi støtter derfor utvalgets anbefaling (med unntak av et utvalgsmedlems reservasjon) om at nasjonale forventninger og statlige planretningslinjer gir tydeligere føringer om at hensyn til naturverdier skal vektlegges i kommunal, regional og statlig arealplanlegging , og følger opp med statlige planretningslinjer oppdateres slik at de blir tydeligere på hvilke avveininger og prioriteringer som «skal» eller «bør» gjøres, og at naturrisiko skal inkluderes, og at dette tas hensyn til i statens innsigelsespraksis og i statens egne tiltak.

Vi mener at naturvern skal være svært vanskelig å omgå og vi mener prinsipielt at det er uheldig at for eksempel regjeringen skal kunne åpne for å bygge i naturreservat.

Klimautvalget 2050 og Naturrisikoutvalget peker begge på at det er avgjørende å se klima- og naturpolitikken i sammenheng, særlig disponering og bruk av arealer. Statlige planretningslinjer bør derfor utformes slik at det blir tydeligere for kommunens vurdering i arealpolitikken hva staten ønsker at kommuner skal vektlegge, og det dermed også blir mindre rom for tolkning i hver kommune. En tydelig føring om knutepunktsutvikling bør komme på plass i planretningslinjer for kommunene. Kommuner bestemmer over egen arealpolitikk, og kommuner kan velge å bygge ned store naturområder for å gjøre det mulig med hytter eller eneboligfelt, som igjen vil kreve mye ny infrastruktur som veier og vann- og avløp. Slik spredt utbygging har ikke bare høye klimagassutslipp per boenhet, men skaper også utslipp fra fremtidig transport. Nedbygging av karbonrik natur som myr og skog til nye bygg og infrastruktur forårsaker også store klimagassutslipp. Kommuner kan imidlertid velge å konsentrere hyttebygging, fortette i sentrumsnære områder, og bygge bolig-, utdannings-, aktivitets- og arbeidstilbud i nærheten av hverandre. Når flere kan bo i høyden, vil det ofte bety lavere klimagassutslipp per boenhet. Med fortetting og knutepunktsutvikling får vi redusert arealbeslag og klimagevinster ved redusert transportbehov.

Utvalget peker også på kompetanseutfordringer i kommunene, særlig med tanke på mangel på ressurser. Samtidig skriver utvalget « Utvalget understreker at detaljgraden i og omfanget av de konkrete anbefalingene må tilpasses behovene hos den enkelte aktør, og at det må tas hensyn blant annet til tilgjengelig kapasitet i små kommuner og i små og mellomstore virksomheter». Selv om vi ikke er direkte uenig i at slikt hensyn må tas, kan det skape rom for uklarhet i anbefalinger da utvalget også anbefaler at «… kommunenes miljø- og naturkompetanse styrkes, inkludert gjennom interkommunalt samarbeid og gjennom samarbeid mellom kommuner, fylkeskommunen og statsforvalteren ».

Skal vi stanse tapet av naturmangfold, må vi få bedre oversikt over norsk natur, hvilke verdier som finnes og hvor vi finner dem. I dag kan kommuner regulere tomter uten at man vet hvilke naturverdier som går tapt. Norske kommuner har svært begrensede ressurser til å skaffe seg oversikt over hva slags naturverdier kommunen besitter, og hvordan planleggingen vil påvirke lokale naturverdier. Ifølge SABIMA har over halvparten av norske kommuner kun ett årsverk til arbeid med arealplan, og nær en av fem kommuner mangler dedikerte ressurser til dette. Byggteknisk forskrift stiller krav om at utvikler skal ta hensyn til prioriterte naturtyper, men trolig er det kun de største kommunene og eiendomsutviklerne som vil sørge for grundig naturkartlegging og vurdering før utbygging, men mange har trolig ikke de ressursene. Det er derfor behov for å styrke kommunenes ressurser og kompetanse på området.