Prioritering av utvalget anbefalinger for offentlig sektor.
Naturviterne mener følgende anbefalinger fra utvalget bør prioriteres:
Mangel på kapasitet og kompetanse i kommunal natur- og arealforvaltning har konsekvenser. På sikt frykter Naturviterne at manglende fagkompetanse svekker kommunenes evne til å ivareta sitt ansvar for arealforvaltningen. Undersøkelser viser at det spesielt er et behov for et kompetanse- og kapasitetsløft i små og mellomstore kommuner, hvor fagmiljøene er små og det samtidig er utfordrende å rekruttere fagkompetanse. [1]
I motsetning til utvalget mener Naturviterne det ikke er nødvendig med et eget utvalg for dette arbeidet, og at disse endringene bør kunne gjennomføres raskere – for eksempel gjennom et ordinært lovarbeid og eller i tilknytning til stortingsmeldingen om naturavtalen. Det eksisterer allerede gode utredninger om tematikken, slik som Holth & Winge, Dispensasjon etter plan- og bygningsloven – En analyse av mulige lovendringer (2023 ). [2] Båndet mellom utbygger og utreder er belyst i ulike rapporter, gjennom medieoppslag og innlegg og har vært debattert i Stortinget. [3]
Dette er viktig for å sikre et helhetlig overordnet blikk på hvordan arealbruk og fremtidig arealplaner påvirker natur og økosystemer, noe kommunale arealplaner ikke kan fange opp.
Naturviterne vil bemerke at utarbeidelse av planer for naturmangfold og natur- og arealregnskap kun er realistisk å gjennomføre gjennom en styrking av fagmiljøer innen natur og miljø, økt interkommunalt samarbeid o.l. Dette må følges opp med midler over statsbudsjettet.
Mangel på kapasitet og kompetanse i kommunal natur- og arealforvaltning har konsekvenser. På sikt frykter Naturviterne at manglende fagkompetanse svekker kommunenes evne til å ivareta sitt ansvar for arealforvaltningen. Undersøkelser viser at det spesielt er et behov for et kompetanse- og kapasitetsløft i små og mellomstore kommuner, hvor fagmiljøene er små og det samtidig er utfordrende å rekruttere fagkompetanse. [1]
I motsetning til utvalget mener Naturviterne det ikke er nødvendig med et eget utvalg for dette arbeidet, og at disse endringene bør kunne gjennomføres raskere – for eksempel gjennom et ordinært lovarbeid og eller i tilknytning til stortingsmeldingen om naturavtalen. Det eksisterer allerede gode utredninger om tematikken, slik som Holth & Winge, Dispensasjon etter plan- og bygningsloven – En analyse av mulige lovendringer (2023 ). [2] Båndet mellom utbygger og utreder er belyst i ulike rapporter, gjennom medieoppslag og innlegg og har vært debattert i Stortinget. [3]
Dette er viktig for å sikre et helhetlig overordnet blikk på hvordan arealbruk og fremtidig arealplaner påvirker natur og økosystemer, noe kommunale arealplaner ikke kan fange opp.
Naturviterne vil bemerke at utarbeidelse av planer for naturmangfold og natur- og arealregnskap kun er realistisk å gjennomføre gjennom en styrking av fagmiljøer innen natur og miljø, økt interkommunalt samarbeid o.l. Dette må følges opp med midler over statsbudsjettet.
Etableringen av en ordning med mandat for kontroll, tilsyn og revisjon av bærekraftsrapportering.
Utvalget beskriver i detalj hvordan det nå innføres en rekke krav om bærekraftsrapportering for næringslivet og at det etableres felles standarder gjennom EUs direktiv for bærekraftsrapportering. For privat sektor legger utvalget til grunn at naturrisiko i stor grad skal følges opp gjennom at virksomheter rapporterer hvordan de håndterer og er eksponert for naturrisiko.
Det fremstår for Naturviterne noe uklart hvordan nødvendig naturfaglig etterprøving og forbedring, kontroll og tilsyn med rapporteringssystemet skal gjennomføres i årene etter at nye rapporteringskrav trer i kraft. Prop. 57 L (2023-2024) Endringer i regnskapsloven mv. (bærekraftsrapportering ) er nå til behandling i Stortinget. I proposisjonen legges det opp til innføringen av en attesteringsordning som statsautorisert bærekraftsrevisor . Utdanningen knyttes til eksisterende utdanningsløp for revisorer, men med særskilt krav om «åtte måneder praktisk opplæring i attestasjon av bærekraftsrapportering eller andre bærekraftsrelaterte tjenester».
Skal bærekraftsrapportering fungere etter intensjonen, altså sikre myndigheters, forbrukeres og private institusjoners og virksomheters tilgang på korrekt og sannferdig informasjon, må innrapportering etterprøves og sjekkes. Hvis ikke er det stor risiko for manglende tillit til innrapportering og grønnvasking, noe som vil kunne undergrave legitimiteten til ordningen.
Slik Naturviterne ser det ligger det ikke tydelige nok krav til naturfaglige vurderinger og kompetanse i ordningen. Det må på plass dersom rapporteringen skal sikres legitimitet og troverdighet over tid.
Vurderinger knyttet til natur- og klimapåvirkning gjennom hele verdikjeder er et stort og komplekst fagfelt i utvikling. Krav om rapportering kan medføre både fremvekst av et eget marked for egne tilbydere (IASP), og etableringen av interne kompetansemiljøer for større selskaper og institusjoner.
Selv om metodene og verktøyene som benyttes standardiseres og data gjøres mest mulig tilgjengelig, kan det ikke etableres et rent tillitsbasert system for rapportering. De faglige vurderingene som ligger til grunn for bærekraftsrapporteringen må være gjenstand for etterprøving og diskusjon.
Det eksisterer i dag politisk og faglig uenigheter knyttet til miljøeffekten av biobasert drivstoff, klima- og miljøavtrykket til havbruk, o.l. Hvorvidt en aktivitet «bidra[r] vesentlig» og ikke har «betydelig negativ innvirkning» på de seks klima- og miljømål EUs taksonomi stiller opp er uløselig knyttet til naturfaglige vurderinger.
Naturviterne har ikke en formening om hvilket statlig organ som er best egnet til å gjennomføre kontroll, tilsyn og attestering av ordningen med bærekraftsrapportering. Naturrisikoutvalget støtter seg på vurderingen fra Verdipapirlovutvalgets NOU 2023:15 Bærekraftsrapportering, her gis Finanstilsynet oppdraget å føre tilsyn med ordningen. Naturrisikoutvalget skriver bl.a.:
Medlemsstatene i EU kan åpne for at alternative tilbydere av attestasjonstjenester som ikke er et revisjonsforetak (Independent Assurance Service Provider, IASP) kan attestere bærekraftsrapporteringen. Verdipapirlovutvalget gikk inn for at Norge skulle benytte seg av denne muligheten. De foreslo videre å etablere en ordning for godkjenning, tilsyn og sanksjoner av bærekraftsrevisorer som kan sikre samme grad av tillit til attestasjonene som for ordningen for godkjenning av og tilsyn med revisorer. Verdipapirlovutvalget mente det var sentralt at IASP-er underlegges tilsyn av Finanstilsynet. Naturrisikoutvalget ser ingen grunn til at informasjon om naturrisiko skal behandles annerledes enn annen bærekraftsinformasjon i denne sammenhengen, og støtter disse vurderingene.
Naturviterne vil påpeke at gitt at Finanstilsynet skal håndtere denne oppgaven, vil det kreve egnede fagmiljøer med naturfaglig kompetanse, som jobber tverrfaglig mot fagmiljøer innen revisjon og kontroll.
Slik Naturviterne forstår det bør det gis et tydelig mandat og finansering til kontroll og tilsyn med ordningen for bærekraftsrapportering. Alternativt må det etableres et formalisert samarbeid med eksisterende miljøfaglige myndigheter, som f.eks. Miljødirektoratet. Naturviterne vil understreke at også sistnevnte løsning vil kreve en betydelig styrking av kapasiteten. Arbeidet med kontroll og etterprøving av bærekraftsrapportering må ikke komme på toppen av allerede eksisterende forvaltningsoppgaver, uten at dette kompenseres fullt ut, med tilførsel av ekstra ressurser.
Utvalget anbefaler at myndighetene gjennomfører en evaluering av arbeidet med naturrisiko innen fem år. Naturviterne støtter denne anbefaling, men vil påpeke at en evaluering må vurdere kvaliteten på innrapportering, ikke kun graden av innrapportering.
Det fremstår for Naturviterne noe uklart hvordan nødvendig naturfaglig etterprøving og forbedring, kontroll og tilsyn med rapporteringssystemet skal gjennomføres i årene etter at nye rapporteringskrav trer i kraft. Prop. 57 L (2023-2024) Endringer i regnskapsloven mv. (bærekraftsrapportering ) er nå til behandling i Stortinget. I proposisjonen legges det opp til innføringen av en attesteringsordning som statsautorisert bærekraftsrevisor . Utdanningen knyttes til eksisterende utdanningsløp for revisorer, men med særskilt krav om «åtte måneder praktisk opplæring i attestasjon av bærekraftsrapportering eller andre bærekraftsrelaterte tjenester».
Skal bærekraftsrapportering fungere etter intensjonen, altså sikre myndigheters, forbrukeres og private institusjoners og virksomheters tilgang på korrekt og sannferdig informasjon, må innrapportering etterprøves og sjekkes. Hvis ikke er det stor risiko for manglende tillit til innrapportering og grønnvasking, noe som vil kunne undergrave legitimiteten til ordningen.
Slik Naturviterne ser det ligger det ikke tydelige nok krav til naturfaglige vurderinger og kompetanse i ordningen. Det må på plass dersom rapporteringen skal sikres legitimitet og troverdighet over tid.
Vurderinger knyttet til natur- og klimapåvirkning gjennom hele verdikjeder er et stort og komplekst fagfelt i utvikling. Krav om rapportering kan medføre både fremvekst av et eget marked for egne tilbydere (IASP), og etableringen av interne kompetansemiljøer for større selskaper og institusjoner.
Selv om metodene og verktøyene som benyttes standardiseres og data gjøres mest mulig tilgjengelig, kan det ikke etableres et rent tillitsbasert system for rapportering. De faglige vurderingene som ligger til grunn for bærekraftsrapporteringen må være gjenstand for etterprøving og diskusjon.
Det eksisterer i dag politisk og faglig uenigheter knyttet til miljøeffekten av biobasert drivstoff, klima- og miljøavtrykket til havbruk, o.l. Hvorvidt en aktivitet «bidra[r] vesentlig» og ikke har «betydelig negativ innvirkning» på de seks klima- og miljømål EUs taksonomi stiller opp er uløselig knyttet til naturfaglige vurderinger.
Naturviterne har ikke en formening om hvilket statlig organ som er best egnet til å gjennomføre kontroll, tilsyn og attestering av ordningen med bærekraftsrapportering. Naturrisikoutvalget støtter seg på vurderingen fra Verdipapirlovutvalgets NOU 2023:15 Bærekraftsrapportering, her gis Finanstilsynet oppdraget å føre tilsyn med ordningen. Naturrisikoutvalget skriver bl.a.:
Medlemsstatene i EU kan åpne for at alternative tilbydere av attestasjonstjenester som ikke er et revisjonsforetak (Independent Assurance Service Provider, IASP) kan attestere bærekraftsrapporteringen. Verdipapirlovutvalget gikk inn for at Norge skulle benytte seg av denne muligheten. De foreslo videre å etablere en ordning for godkjenning, tilsyn og sanksjoner av bærekraftsrevisorer som kan sikre samme grad av tillit til attestasjonene som for ordningen for godkjenning av og tilsyn med revisorer. Verdipapirlovutvalget mente det var sentralt at IASP-er underlegges tilsyn av Finanstilsynet. Naturrisikoutvalget ser ingen grunn til at informasjon om naturrisiko skal behandles annerledes enn annen bærekraftsinformasjon i denne sammenhengen, og støtter disse vurderingene.
Naturviterne vil påpeke at gitt at Finanstilsynet skal håndtere denne oppgaven, vil det kreve egnede fagmiljøer med naturfaglig kompetanse, som jobber tverrfaglig mot fagmiljøer innen revisjon og kontroll.
Slik Naturviterne forstår det bør det gis et tydelig mandat og finansering til kontroll og tilsyn med ordningen for bærekraftsrapportering. Alternativt må det etableres et formalisert samarbeid med eksisterende miljøfaglige myndigheter, som f.eks. Miljødirektoratet. Naturviterne vil understreke at også sistnevnte løsning vil kreve en betydelig styrking av kapasiteten. Arbeidet med kontroll og etterprøving av bærekraftsrapportering må ikke komme på toppen av allerede eksisterende forvaltningsoppgaver, uten at dette kompenseres fullt ut, med tilførsel av ekstra ressurser.
Utvalget anbefaler at myndighetene gjennomfører en evaluering av arbeidet med naturrisiko innen fem år. Naturviterne støtter denne anbefaling, men vil påpeke at en evaluering må vurdere kvaliteten på innrapportering, ikke kun graden av innrapportering.
Naturviterne mener at:
Forbundsleder Naturviterne
[1] Menon Economics har undersøkt kommunenes arbeid med arealplanlegging. I rapporten Størrelse teller, en kartlegging av kommunale og fylkeskommunale fagmiljøers attraktivitet i Norge, Menon-publikasjon nr. 34/2023 fant Menon at arealplanlegging i små kommuner i mindre grad løses av akademisk kompetanse enn i mellomstore og store kommuner, og at mange jobber alene i små kommuner. Rapporten finner også spesielt at mellomstore kommuner rapporterer at mangel på kapasitet og kompetanse har konsekvenser for ivaretagelsen av naturmangfold. En forklaring kan være at mellomstore kommuner opplever et sterkt press fra næringslivet, samtidig som det er utfordrende for små fagmiljøer å tilstrekkelig opplyse folkevalgte om konsekvensene av å gi etter for presset.
[2] Det er levert en egen utredning for lovendring knyttet til dispensasjoner, Holth & Winge, Dispensasjon etter plan- og bygningsloven – En analyse av mulige lovendringer, 2023. FoU-rapport bestilt av KS. Se også Holt & Winge i samarbeid med Multiconsult, Dispensasjoner fra arealplaner etter plan- og bygningsloven, 2022. Bestilt av Kommunal- og distriktsdepartementet.
[3] Forslag om objektivitet, altså å bryte båndet mellom utbygger og utreder har vært til diskusjon i Stortinget (Se representantforslag 184 S (2022–2023) (er anbefalt bla. i rapporten Juridisk utredning for Klimautvalget 2050 , Holth & Winge. Problematikken er undersøkt i bla. rapport fra Multiconsult, Evaluering av konsekvensutredninger etter kapittel 5 i forskrift om konsekvensutredninger (2021) bestilt av Klima- og miljødepartementet og rapport fra Menon/Sweco; Kvalitet på konsekvensutredninger av klima- og miljøtema i kommuneplanens arealdel (2019). Det er også problematisert gjennom ulike reportasjer hos NRK og i kronikker/leserinnlegg.
[4] Se f. eks https://www.finanstilsynet.no/tilsyn/revisjonsselskap/
[1] Menon Economics har undersøkt kommunenes arbeid med arealplanlegging. I rapporten Størrelse teller, en kartlegging av kommunale og fylkeskommunale fagmiljøers attraktivitet i Norge, Menon-publikasjon nr. 34/2023 fant Menon at arealplanlegging i små kommuner i mindre grad løses av akademisk kompetanse enn i mellomstore og store kommuner, og at mange jobber alene i små kommuner. Rapporten finner også spesielt at mellomstore kommuner rapporterer at mangel på kapasitet og kompetanse har konsekvenser for ivaretagelsen av naturmangfold. En forklaring kan være at mellomstore kommuner opplever et sterkt press fra næringslivet, samtidig som det er utfordrende for små fagmiljøer å tilstrekkelig opplyse folkevalgte om konsekvensene av å gi etter for presset.
[2] Det er levert en egen utredning for lovendring knyttet til dispensasjoner, Holth & Winge, Dispensasjon etter plan- og bygningsloven – En analyse av mulige lovendringer, 2023. FoU-rapport bestilt av KS. Se også Holt & Winge i samarbeid med Multiconsult, Dispensasjoner fra arealplaner etter plan- og bygningsloven, 2022. Bestilt av Kommunal- og distriktsdepartementet.
[3] Forslag om objektivitet, altså å bryte båndet mellom utbygger og utreder har vært til diskusjon i Stortinget (Se representantforslag 184 S (2022–2023) (er anbefalt bla. i rapporten Juridisk utredning for Klimautvalget 2050 , Holth & Winge. Problematikken er undersøkt i bla. rapport fra Multiconsult, Evaluering av konsekvensutredninger etter kapittel 5 i forskrift om konsekvensutredninger (2021) bestilt av Klima- og miljødepartementet og rapport fra Menon/Sweco; Kvalitet på konsekvensutredninger av klima- og miljøtema i kommuneplanens arealdel (2019). Det er også problematisert gjennom ulike reportasjer hos NRK og i kronikker/leserinnlegg.
[4] Se f. eks https://www.finanstilsynet.no/tilsyn/revisjonsselskap/