Samfunnsbedriftene

Utvalget mener at kapasitet og kompetanse knyttet til naturrisiko må heves både i forvaltningen, i arbeidslivet og i samfunnet for øvrig. Vi er enig med utvalget som foreslår at kommunenes miljø- og naturkompetanse styrkes, også gjennom interkommunalt samarbeid og gjennom samarbeid mellom kommuner, fylkeskommunen og statsforvalteren.

Vi vil understreke viktigheten av interkommunalt samarbeid for å få til bærekraftige løsninger der energi, areal og kompetanse er knappe ressurser. Vi er derfor glade for at utvalget trekker frem interkommunalt samarbeid som et viktig verktøy i kampen for å redusere naturtap. Vi mener at interkommunalt samarbeid er avgjørende for å tilby innbyggerne effektive tjenester og samtidig håndtere klima- og naturkrisen.

Store anlegg og store volum gir bedre utgangspunkt for å skape effektive og lønnsomme sirkulære verdikjeder, og for å tiltrekke og bygge opp nødvendig fagkompetanse. Det er rett og slett ikke bærekraftig om hver by og bygd bygger egne anlegg, noe som vil være både fryktelig dyrt og arealkrevende. Interkommunalt samarbeid gjennom flere større anlegg og færre mindre anlegg kan også innebære bedre utnyttelse av eksisterende infrastruktur framfor etablering av ny infrastruktur.

Interkommunalt samarbeid gir også større muligheter til etablering og opprettholdelse av kompetanse og ressurser som er nødvendige i arbeidet med natursikkerhet.

Utvalget er opptatt av at offentlig sektor må jobbe mer aktivt med naturrisiko, og at både staten og kommunene har ansvar for virksomheter og aktiviteter som kan ha stor betydning for naturrisiko. Utvalget har satt følgende overskrifter for sine anbefalinger rettet mot stat og kommune i sammendragskapittel 1.8 og 10:

Kommunesektoren trenger løsninger som bedre samler og visualiserer data fra ulike kilder, og som muliggjør samhandling mellom involverte parter i planprosessene og omstillingsarbeidet. Dette innebærer også utvikling av bedre digitale løsninger som understøtter slike arbeidsprosesser.

Samfunnsbedriftene fremheve at vi trenger en helhetlig politikk, der naturrisiko inngår i relevante prosesser og beslutninger på ulike nivå. Dette vil kreve, som utvalget påpeker, at det må foreligge et relevant og vitenskapelig kunnskapsgrunnlag som har bred politisk legitimitet.

Vi ser i dag eksempler på at man ikke har tilstrekkelig kompetanse til å vurdere totaliteten knyttet til naturinngrep. Det er viktig å de totale inngrepene opp mot hvilke andre effekter som oppnås. Eksempel på dette er midlertidig bruk av natur/landbruksarealer til etablering av løsninger for trygg og sikker lagring av masser forurenset med miljøgifter opp mot etablering av gode og større landbruksarealer på toppen av slike lagre. Man trenger økt kunnskap og verktøy for å kunne gjennomføre korrekte avveininger.

Vi støtter utvalgets vurdering av at «... kapasitet og kompetanse knyttet til naturrisiko må heves både i forvaltningen, i arbeidslivet og i samfunnet for øvrig». Utvalget foreslår derfor at «kommunenes miljø- og naturkompetanse styrkes, blant annet gjennom interkommunalt samarbeid og gjennom samarbeid mellom kommuner, fylkeskommuner og statsforvalteren».

Samfunnsbedriftene mener at kommunene må samarbeide mer om interkommunale planprosesser for å begrense naturtap. Dette kan gjøres ved å inngå formalisert interkommunalt samarbeid om planarbeid, for eksempel organisert som et interkommunalt selskap (IKS). Ettersom vi har et generalistkommuneprinsipp, bør det også vurderes hvorvidt det bør stilles lovkrav om at kommuner ivaretar regionale hensyn og vurdering av naturtap i forbindelse med planprosesser som et obligatorisk sjekkpunkt, fremfor å bare se på hva man ønsker å få til innenfor egne kommunegrenser. Hytteutbygging i enkeltkommuner kan være et eksempel på et planområde som kommuner burde se på i en større kontekst. For å realisere målet om å se på forhold i en større regional sammenheng, vil kommuner og deres selskaper trenge veiledning og kompetansemiljøer å støtte seg på. Utvalget peker på at myndighetene, i samråd med partene i arbeidslivet, styrker tiltak for videreutdanning og omskolering som sentrale virkemidler for god omstilling og reduksjon av naturrisiko. Trepartssamarbeidet om bransjeprogram (Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse er sekretariat) kan benyttes som mal for hvordan man på en effektiv måte kan tilføre arbeidstakere nødvendig ny kunnskap for å lette omstillingen og redusere naturrisiko.

En annen sentral anbefaling fra utvalget rettet mot alle aktører og virksomheter, er at alt arbeid med vurdering og håndtering av naturrisiko bør følge fem metodiske hovedtrinn.

Vår vurdering er at dette i utgangspunktet er en relevant anbefaling i arbeidet med å begrense naturtap. Men, skal dette gjøres skikkelig, vil det kreve både kompetanse og kapasitet. Dette er allerede utfordrende for mange små kommuner og underliggende selskaper.

Samfunnsbedriftene stiller seg derfor kritisk til at dette blir et universelt krav, og mener at metodikk og rapporteringskrav heller bør bakes inn i allerede eksisterende og kommende rapporteringskrav, jf. EUs bærekraftsdirektiv (CSRD). Da vil aktiviteter og aktørers avhengighet og påvirkning på natur være en del av en dobbel vesentlighetshetsanalyse, som er i tråd med utvalgets anbefalinger. Det er viktig at arbeid med vurdering og håndtering av naturrisiko blir mest mulig integrert i eksisterende styrings- og rapporteringssystem og ikke noe man gjør ved siden av kjernevirksomheten.

Utvalget mener at myndighetene må styrke kontrollen med at krav innfris og ønsket effekt oppnås i offentlig eide virksomheter. Flere oppgaver som tidligere var organisert innenfor kommunen som rettssubjekt, er nå skilt ut i kommunalt eide selskaper. Utvalget mener at kommunene, på samme måte som staten (jf. Eierskapsmeldingen 2022), må stille forventingskrav til selskapene sine for å ta hensyn til naturrisiko. Det skal skje gjennom eierskapsmeldingene og eierstrategier, som også formidler krav og forventinger til håndtering av naturrisiko. Det bør være et system for å følge opp hvordan det jobbes med dette i selskapene, inkludere løpende rapportering (årsrapport). Rapporteringsbyrden bør ikke være for stor og vurderes opp mot nytten, ifølge utvalget.

Eierskapsmeldingen fra 2022 introduserte nye forventninger til at statlig eide selskaper setter seg mål og iverksetter tiltak for å redusere negativ påvirkning på naturmangfold og økosystemer, og at de rapporterer om egen måloppnåelse.

Samfunnsbedriftene vil peke på at mer formalisert interkommunalt samarbeid på en rekke områder i seg selv vil kunne bidra til å håndtere naturrisiko. Gjennom samarbeid på tvers av kommunegrensene, for eksempel ved å investere i og bygge felles renseanlegg for vann og avløp, vil kommunene måtte betrakte regionen som en helhet gjennom sine selskaper. Gjennom slike samarbeid vil de oppnå mindre inngrep i naturen, lavere energiforbruk og redusert klimaavtrykk. Samtidig oppnår de samfunnsøkonomisk effektivitet og bedre tjenester til innbyggerne.

Samfunnsbedriftene støtter at kommunene som eiere bør være aktive og profesjonelle i sin eierstyring av selskapene. Eiere bør stille tydelige og målbare krav til selskapene. Det er et viktig element i en god eierstyring, og naturrisikovurderinger bør være en integrert del av dette. Utarbeidelse av eierskapsmelding er nå et lovkrav i kommuneloven, og de aller fleste kommuner utarbeidet en eierskapsmelding i løpet av forrige valgperiode. Det varierer likevel hvor aktivt meldingene brukes og følges opp, hvor ofte kommunene har kontakt med sine selskaper, og hvor ofte de får rapportering fra selskapene.

Vi mener at utarbeidelse av selskapsspesifikke eierstrategier kan være et godt verktøy for at kommuner viser vilje til retning også innen naturrisikospørsmål. Det finnes interkommunale selskaper med over 50 eierkommuner. Da blir det ekstra viktig å ha en tydelig strategi for selskapet og dermed «binde» både selskapet og eierfellesskapet til å følge opp og utvikle selskapet i tråd med strategien.

En undersøkelse blant våre medlemmer i februar 2024 viser at de fleste kommunene ikke er vant til å praktisere god eierstyring eller bruke eierstyringsverktøy systematisk. Under halvparten av våre medlemsbedrifter oppgir at det stilles krav til dem fra eierne. Det er heller ikke mange selskaper som har fått utarbeidet selskapsspesifikke eierstrategier, noe som er særlig viktig for IKS. Dette viser at det kreves bedre kunnskap hos de folkevalgte i kommunene om hvordan man bør drive god og forutsigbar eierstyring. Opplæring og kompetansebygging innen eierstyring bør derfor settes høyere på dagsorden i kommunene.

Det er viktig å ta hensyn til infrastruktur for de kommunalt eide selskapene i kommunens planer på et tidlig tidspunkt. For eksempel vil tettere samarbeid og gode mekanismer for involvering av de kommunale avfallsselskapene i planprosesser bidra til en mer effektiv infrastruktur for avfallsinnsamling, mer effektiv arealbruk, og reduksjon av kommunens klimaavtrykk. Et godt eksempel på dette er felles renovasjonsnorm for kommunene på Romerike, hvor Romerike Avfallsforedling IKS (ROAF) og kommunene har faste rutiner for involvering og samarbeid om avfallsløsninger fra oppstart til avslutning av utbyggingsprosjekter.

Utvalget mener at myndighetene må styrke oppfølgingen, slik at kravene om å vurdere og håndtere naturrisiko i praksis innfris, og at beslutninger bidrar til at Norge når målene sine på naturområdet. Slik oppfølging vil måtte omfatte statlige etater, kommuner og offentlig eide selskaper. Dette innebærer rapportering både på selskaps- og kommunenivå, og at summen av kommunale enkeltbeslutninger fanges opp på regionalt og nasjonalt nivå, ved at det settes tydelige forventninger i forkant og samles inn relevant informasjon i etterkant.

Utvalget har ikke foreslått utvidet rapportering for privat sektor, men er opptatt av at gjeldende og ventede krav til bæreraftsrapportering (CSRD) bidrar til god styring av naturrisiko og forbedringer i den enkelte virksomhet. Videre foreslår utvalget at «myndighetene, når nye krav til bærekraftsrapportering har fått virke noen år, evaluerer om naturrisiko vurderes og rapporteres i de sammenhengene der det er relevant, og er integrert i virksomhetenes risikostyring».

Samfunnsbedriftene mener utvalget her har en fornuftig tilnærming til rapportering. Det er også viktig at staten og kommunene som eiere er oppmerksomme på totalmengden av krav og rapporteringsplikter som selskapene deres har. Våre medlemmer har ofte liten administrasjon som skal håndtere et bredt spekter av arbeidsgiver-, regelverks- og selskapsforpliktelser. Som gode eiere bør kommunene innlemme all rapportering i én samlet årsrapport, utarbeide gode rapporteringsmaler – som er felles for kommunene – og så følge opp når selskapene rapporterer om utfordringer ved å nå alle mål som pålegges dem.

Naturrisiko har også et beredskaps- og forebyggingsperspektiv som ikke kommer frem av utvalgets rapport. Vi vil derfor minne komiteen som skal behandle rapporten om at tap av naturverdier og nedbygging av natur- og kulturlandskap kan få konsekvenser når vi vet at vi er på vei inn en periode med våtere og villere vær som skyldes menneskeskapte klimaendringer. Nedbygging av natur fører blant annet til at flomskader og håndtering av overvann etter kraftig nedbør blir stadig mer krevende. Både ras pg skogbrann kan forekomme hyppigere. Alt dette er det kommunenes brann- og redningstjeneste som må håndtere i førstelinjen.

Samtidig ønsker vi å fremheve at energisektoren spiller en rolle når det kommer til tiltak mot flom. Det er positivt at regjeringen har varslet tiltak som i enkelte tilfeller også innebærer vannkraft i vernede vassdrag som tiltak mot flom der det er nødvendig. Vannkraftregulering er mange steder viktig for å dempe flom, noe man så under ekstremværet Hans. Et utvidet samarbeid mellom ulike sektorer vil kanskje kunne gi bedre effekt av beredskapsløsninger. Flomdempende tiltak kan f.eks. benyttes til andre formål som ikke skades alvorlig ved flommer.