Referanse: 029860 Dato: 08.05.2025 Svartype: Med merknad Det koster å være kvinne med de hormonvariasjoner kvinner lever med gjennom store deler av livet. Fra pubertet, fertil alder med månedlige sykluser, graviditet, svangerskap, svangerskapsrelaterte plager og etterplager til overgangsalder med store hormonelle svingninger og til dels store plager for en stor andel av kvinnene. Legg full stilling og omsorgsarbeid for barn på toppen av dette, og det er ikke rart at sykefraværet øker. Det er kun de siste 30-40 årene at kvinner har representert en så stor grad av sysselsettingen som de gjør. Før det var flere kvinner hjemmeværende på heltid eller deltid. Det koster å drive effektiviteten i et samfunn dithen at både mor og far må jobbe full tid samtidig som barn, familie og hjem skal ivaretas. Befolkningen er sliten. Det trengs bedre balanse. Meningen med livet visner hen når hamsterhjulet rår. Depresjonen sniker seg på. For å oppnå bedre balanse må det vurderes en reduksjon i belastningen. 6-timers dagen er omstridt, men hva med 6,75-timersdag? (90%) En reduksjon til 90% arbeidsbelastning kan gi bedre balanse og bidra til at flere kvinner bedre greier å stå i jobb med de hormonelle belastninger som kvinner faktisk har. Det koster kroppslig å menstruere, det koster kroppslig å bære frem barn, det koster kroppslig at hormonproduksjonen avtar i perimenopause, det koster kroppslig å gjennomgå overgangsalderen. Sykefraværet er ikke for høyt, det er akkurat der det skal være. For tiden der kvinner biter tenna sammen og lider seg gjennom dagene og plagene av takknemlighet for likestillingen og muligheten til å være yrkesaktive på lik linje med menn er forbi. Samlet belastning gjennom livet er for høy, og det kommer til uttrykk i et økende sykefravær. Å innføre en 6. ferieuke for alle bør også vurderes. Kvinner som menn. Mennesker trenger jobb for å føle mening med livet, men mennesket trenger også balanse i livet og fritid for å føle mening. Å endre arbeidsuken til 4 dagers arbeidsuke og 3 dager helg kan og værfe et alternativ. Samt muligheten for å jobbe mer enn 100% i faser av livet hvor det kan være ønskelig og mulig, altså at AML gjøres mer fleksibel. For livet går i faser, og arbeid bør i større grad kunne tilpasses dette. En større fleksibilitet og en generell reduksjon i arbeidstid vil bidra til at flere kvinner kan stå i jobb. Samt at sykelønnsordningen bør justeres til NAV sine satser for alle. Det er i hvert fall altfor kostbart for arbeidsgivere å finansiere 100% lønn ved sykdom. Grensen bør i hvert fall gå ved 85%. Da har man tilstrekkelig trygghet ved sykdom, men samtidig et incentiv for å komme tilbake i jobb. 100% lønn ved sykdom kan dessverre bli en hvilepute for de som strever med plager nevnt over og som til slutt blir så slitne at de faller ut. Ved å tilrettelegge for en sunnere arbeidsbelastning og bedre balanse gjennom livet helt fra start, så kan man unngå dette for en stor andel av kvinnene. Kvinner vil jobbe! Men kvinner er slitne! Det er ikke synd på kvinner, men det tas ikke tilstrekkelig hensyn til kvinners biologi, det snakkes stort sett bare om "hvorfor er de nå så syke disse damene?!" Jo det skal vi si deg, kjære mann, vi menstruerer, bærer frem barn, føder, ammer, yter omsorg og kommer i overgangsalder - PRØV SJÆL! ;-) Arbeids- og inkluderingsdepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"
