Viking

Viking opererer en flåte på elleve havgående cruiseskip. Samtlige er flagget i Norsk internasjonalt skipsregister (NIS) og har Bergen som hjemhavn. Om bord på våre skip arbeider det rundt 9000 mannskapsmedlemmer fra 104 land. Samtlige har tariffavtaler fremforhandlet av norske sjømannsorganisasjoner eventuelt av sine nasjonale sjømannsorganisasjoner opp mot Norsk Rederiforbund. Det arbeider også norske offiserer på samtlige av våre skip i ulike stillinger.

Viking seiler i internasjonal cruisevirksomhet. Norge er en viktig del av vårt program. Våre cruise kjennetegnes av vårt fokus på destinasjonene skipene besøker med lengre liggetider i havn, der gjestene tilbringer mer tid på varierte landbaserte aktiviteter og bidrar til lokal verdiskaping.

Viking har vært en ledende aktør i utviklingen av Norge som en helårsdestinasjon for cruise, hvor særlig Nord-Norge er viktig i vinterhalvåret. Beregninger viser at i et normalt driftsår bidrar vår aktivitet med omtrent en halv milliard kroner i direkte verdiskaping på land i Norge. I takt med at vår aktivitet langs norskekysten vokser, vil også dette tallet øke i årene som kommer.

Viking takker for muligheten til å komme med innspill, og vil kommentere aktuelle sider ved forslaget i det følgende:

• Viking mener forslaget til endringer i allmenngjøringsloven og annen sektorlovgivning ikke bør fremmes. • Viking er sterkt kritisk til at Norge bryter det godt etablerte og langvarige prinsippet om at forhold om bord reguleres av flaggstaten. Vi er svært bekymret for den presedensen som settes internasjonalt ved at man i Norge innfører havnestatsregulering av lønn om bord. Viking mener videre det er i strid med folkeretten, herunder EØS-avtalen, slik det har blitt påpekt i forrige høringsrunde. • Viking understreker igjen, som vi gjorde i høringen til det opprinnelige forslaget, at cruiserederier vil justere sine seilingsmønstre for å havne under grensen for å klassifiseres som innenriksfart, og at dette vil ramme reiseliv i Nord-Norge hardest. • Vikings ansatte om bord har internasjonale tariffavtaler og konkurransedyktig lønn sett i forhold til der de bor og lever. Vi er stolte av et godt arbeidsmiljø og ansatte som blir værende i selskapet. Det vil være svært uheldig for vår kultur og motivasjonen til våre ansatte dersom vi tvinges til å bryte våre lønnsprinsipper ved å gi særordninger til ansatte som seiler langs norskekysten. • Viking mener at dersom tariffnemda skal vurdere allmengjøring, må den legge til grunn kjøpekraft og kostnads- og utgiftsnivå arbeidstakerne har i sine hjemland. • Viking mener at det for cruise hverken er, eller vil bli noen reell konkurranse om arbeidsplasser mellom norske og utenlandske sjøfolk. Det er dermed ikke rimelig å hevde sosial dumping som et argument. • Viking har Bergen som snuhavn for flere av sine cruise. Skipene ligger til kai i byen i flere dager mellom cruise. Dersom regjeringen til tross for våre advarsler skulle fremme et forslag om allmenngjøring for Stortinget må det komme tydelig frem at perioden mellom cruise, mens skipet er i Norge, ikke teller med når det vurderes om den foregående eller kommende seilasen er i innenriksfart. Skulle så ikke være tilfelle vil det medføre en så drastisk svekkelse av attraktiviteten til NIS at vi vil måtte revurdere vår registrering i NIS.

Viking mener det er i strid med EØS-avtalen at kyststaten griper inn i forhold om bord, herunder lønn. Viking merker seg at departementet skriver at det er i nærmere dialog med EFTAs overvåkningsorgan ESA for å avklare dette før forslaget presenteres for Stortinget. Det er andre grunner til at det er svært uheldig at Norge som kyststat griper inn i lønnsdannelsen om bord på skip som ikke er registrert i NOR. Flere aktører, herunder Utenriksdepartementet og Rederiforbundet1, har pekt på at krav om norske lønns- og arbeidsvilkår kan være på kant med det etablerte skillet mellom kyststat og flaggstat. Norge er en betydelig skipsfartsnasjon med stor tonnasje og betydelig innflytelse i internasjonale fora. At Norge tar skrittet og regulerer lønn om bord, vil åpne for at flere andre land gjør det samme, enten av selvstendige grunner eller som en respons på Norges regulering. Men det er ingen garanti for at andre land vil velge å regulere det med samme innretning som Norge. Vikings skip seiler for eksempel i løpet av en fjortendagersperiode cruiset «Viking Homelands» som anløper både Norge, Danmark, Sverige, Tyskland, Polen, Estland og Finland. Om hvert av disse landene følger Norges eksempel blir følgen at skipet, som under dagens regime er i internasjonal fart, kan bli regnet for å være i en rekke innenlands seilaser med ulike krav og bestemmelser. En slik utvikling er overhodet ikke belyst eller problematisert i høringsuttalelsen, og vi frykter for de uforutsette konsekvensene dette forslaget kan medføre, ikke minst for norsk-flaggede skip i internasjonal fart. Utenfor Norge underbygger forslaget inntrykket av Norge som et land med politisk uforutsigbarhet og risiko. Prinsippet om internasjonale tariffavtaler som fastsetter konkurransedyktig lønn nasjonalt i de ulike nasjonene hvor seilende bor og lever har vært en viktig suksessfaktor for handelsflåten globalt. Allmenngjøring av norske tariffavtaler for utenlandske arbeidstakere på cruiseskip som seiler mellom havner i Norge i kortere perioder undergraver trepartssamarbeidet om nasjonal lønnsdannelse. Viking mener at når det gjelder arbeidsforholdene for sjøfolk i internasjonal fart bør Norge heller se seg tjent med å arbeide for å styrke trepartssamarbeidet til utarbeidelse av tilpassede tariffavtaler, fremfor å allmenngjøre norske tariffer.

Viking gjentar standpunktet fra forrige høring om at konsekvensene ved å kreve norsk lønn for de seilasene som oppholder seg lenge i norsk farvann, kan bli alvorlige for norsk reiseliv, spesielt for Nord-Norge. Viking alene bidrar i løpet av et år til en direkte verdiskaping på land i Norge konservativt anslått til en verdi av en halv milliard kroner. Viking, som det største norskflaggede cruiserederiet i verden, synes det er svært uheldig at vår type destinasjonsorientert cruise, som legger opp til nærkontakt med norsk kultur og lengre tid i land for våre gjester, primært amerikanere med høy kjøpekraft sammenlignet med andre turister, straffes gjennom forslaget. Viking vil måtte tilpasse sitt seilingsmønster for å unngå å bli omfattet av kravet om norsk lønn. Det vil ha følgende konsekvenser: Skipene vil ha kortere tid i havn: Vi vet at liggetid er omtrent direkte korrelert med verdiskaping på land, og dermed vil dette direkte påvirke de norske bedriftene som lever av å levere tjenester til cruiseskip- og passasjerer. Vi har i dag seilas med to døgn i Alta og to døgn i Tromsø, hvor gjestene deltar på aktiviteter og ekskursjoner begge dager, flere med overnatting på land. 1 Høringsuttalelser i forbindelse med utredning av norske lønns- og arbeidsvilkår på utenlandske skip til NFD fra UD datert 1.10.2019 og Rederiforbundet datert 27.09.2019. vikingcruises.com Skipene vil neppe seile like langt nord: Norge er et langstrakt land, og det tar tid å seile til de nordligste havnene. Vikings bidrag til reiseliv langs norskekysten blir svært vanskelig å opprettholde på dagens nivå dersom vi pålegges særnorsk lønnsnivå. Dette vil blant annet omfatte seilasene nevnt over. I tillegg til vår nåværende aktivitet planlegger Viking økt aktivitet i Nord-Norge både på sommer og vinterstid, inkludert snuhavnsaktivitet i Tromsø. Denne foreslåtte endringen, om den innføres, vil vanskeliggjøre dette.

Viking har jobbet langsiktig og grundig med å bygge et godt arbeidsmiljø hvor folk trives og kan utvikle seg. Vi har svært lav utskiftning av ansatte; 65 prosent av de ansatte som var ansatt som mannskap på jomfruturen til vårt første havgående cruiseskip i mars 2015 - altså mer enn ni år side – er fremdeles i selskapet. 55 prosent av nåværende ansatte ombord har blitt forfremmet til høyere stillinger mens de jobber hos oss. En viktig grunn til dette er at alle våre ansatte har internasjonale tariffavtaler med konkurransedyktig lønn nasjonalt der de seilende bor og lever. Våre ansatte kommer fra hele verden, fra Norge til Filipinene, fra Italia til India. Til sammen jobber folk fra 104 nasjonaliteter om bord. I løpet av en kontrakt, som typisk har en varighet på mellom to til seks måneder ombord, jobber de på skip som seiler over hele verden og anløper havner på flere kontinenter mens de er om bord. Skipene mønstrer fortløpende av og på mannskap. Hvis man mønstrer på rett før et cruise langs norskekysten, og av like etter, vil vårt prinsipp om lik lønn for likt arbeid undergraves overfor kollegaer som ikke har like mange seilingsdager langs norskekysten. Det gir ikke mening at lønnen til en ansatt bosatt på eksempelvis Filippinene, hvor kostnadsnivået er langt lavere enn i Norge, skal tilpasses norsk kostnadsnivå. Vedkommende vil da relativt sett lønnes mye bedre enn sin norske kollega som følge av den særnorske oppjusteringen. Man kan også tenke seg det scenariet der andre land med lavere lønnsnivå følger Norges eksempel om særregulering i sine farvann, og hvor lønnsnivået vil måtte settes lavere enn det norske for å tilfredsstille lokal allmenngjort tariff. Dette er en dør regjeringen ikke bør åpne.

Viking er grunnleggende uenige i departementets holdning om at det ikke skal «ha betydning hvor store utgifter arbeidstakerne faktisk har forbundet med sitt arbeidsopphold i Norge, herunder om arbeidsgiver dekker deler av utgiftene, eller om norsk lønn er nødvendig sett hen til arbeidstakerens levekostnader på hjemstedet.» Allmengjøring trekkes frem som et virkemiddel som kan «beskytte arbeidstakere mot urimelig lav avlønning», men lønnsdannelse er relativt, og forholder seg til en rekke faktorer, ikke minst kostnadsnivået arbeidstakerne har. I et høykostnadsland som Norge har vi derfor relativt sett høye lønninger. For ansatte på cruiseskip er følgelig ikke norsk lønnsnivå relevant for å avgjøre om de har samlet sett «urimelig lav avlønning», fordi de vil aldri forholde seg til et norsk kostnadsnivå. En vurdering av om vilkårene for allmengjøring er oppfylt må legge til grunn det kostnadsnivået de har i sitt hjemland. Konkurranse med andre sjøfolk: Departementet skriver at «Situasjonen for sjøfolk på skip i innenriksfart er sammenlignbar med den til utsendte arbeidstakere i andre bransjer, der virksomheter skal sikre arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår på grunnlag av prinsippet om likbehandling». Dette avviser Viking kategorisk. Utsendte arbeidstakere i andre bransjer bor en periode i Norge, og har derfor et tilnærmet norsk utgiftsnivå mens de er utsendte. Dette stemmer ikke for ansatte på cruiseskip som anløper havner i Norge. Videre står det i høringsnotatet at allmengjøring er egnet for å «forhindre at lav lønn benyttes som illojalt konkurransefortrinn». Et illojalt konkurransefortrinn forutsetter at norske og utenlandske arbeidstakere konkurrerer om de samme jobbene. Det er ikke tilfelle for cruise, og det vil ikke bli sant selv om man innfører norsk lønn mens skip seiler mellom norske havner. Selv om cruiseaktiviteten i Norge er mindre sesongbetont enn tidligere er det ikke en helårsaktivitet. Cruiserederiene flytter sine skip rundt om i verden for å tilpasse seg det sesongbaserte reiselivet. Viking har ingen skip som tilbringer hele året i Norge. Norsk lønnsnivå i de periodene skipet befinner seg i det departementet definer som «innenriks seilas» vil derfor ikke i seg selv være tilstrekkelig for å gjøre lønn på et internasjonalt cruiseskip konkurransedyktig sammenlignet med lønnen på et NOR-skip som utelukkende seiler i Norge. Følgelig vil ikke den foreslåtte endringen påvirke hvor mange norske sjøfolk som søker jobber på internasjonale cruiseskip. Viking mener derimot at det motsatte kan forekomme: Ved innføring av norske lønnsvilkår vil rederier måtte vurdere andre grep for å redusere kostnader. For Vikings del vil et av disse være å registrere skipene i et rimeligere register enn NIS. Resultatet vil være at Viking samtidig forlater det norske kadettprogrammet, og konsekvensen er enda færre norske sjøfolk om bord på cruiseskip.

Viking har Bergen som snuhavn for flere av våre cruise. Om lag halvparten av cruisegjestene bor på hotell i Oslo eller Bergen før de går om bord og skaper økt aktivitet ved norske flyplasser og på Bergensbanen. Snuhavn for cruise er fordelaktig for norsk reiseliv og det gjentas til stadighet fra norsk reiseliv og havner at man har en målsetning om økt snuhavnsvirksomhet for cruise i Norge. Slik Viking leser departementets forslag skal ikke liggetid ved havn mellom to seilaser i Norge tas med i beregningen av om cruiset er i innenriksfart. Vi forstår det slik at seilasen begynner når skipet legger fra kai i Bergen, uavhengig av hvor lenge det har ligget der i forkant. Videre, i de tilfellene hvor et cruise avsluttes i Bergen, forstår vi det slik at seilasen slutter når skipet legger til kai. Tiden imellom skal ikke medregnes. Dersom regjeringen mot Vikings advarsler skulle fremme et forslag om allmenngjøring, må det komme tydelig frem at perioden mellom cruise, mens skipet er i Norge, ikke teller med når det vurderes om den foregående eller kommende seilasen er i innenriksfart. I motsatt tilfelle vil det medføre en så drastisk svekkelse av attraktiviteten til NIS at vi vil måtte revurdere vår registrering i NIS.

Med vennlig hilsen, Nicolai Skogland Exe. Director – Port Operations & Government Relations Viking