Fredrikstad kommune

Vi ønsker velkommen en avklaring av hva som faktisk er kommunens oppgaver når det gjelder forebygging av radikalisering og ekstremisme. Siden 2015 og 2016 har det kommunale perspektivet blitt frontet i veiledere, media og også gjennom nasjonale signaler, men fra kommunalt nivå har oppgaven framstått som noe uklar og diffus. Skal kommunens innsats primært handle om å utføre de ordinære kommunale tjenestene og oppgavene, for på den måten redusere risikofaktorer og forebygge ekstremisme? Skal kommunen først og fremst være en «bekymrer» som skal melde fra til politi eller PST ved bekymringer? Har kommunen et selvstendig ansvar for å ha tiltak og systemer som konkret retter seg mot individer og/eller grupper når det gjelder radikalisering/ekstremisme, eller bør kommunen arbeide på alle disse nevnte nivåene?

En tydelig formulering og formalisering av kommunens oppgaver vil gjøre det lettere å synliggjøre ressursbruk, det vil sikre brukere/innbyggere gode og likeverdige tjenester og det vil sikre notoritet, dokumentasjon og faglig konsistens på en annen måte enn situasjonen er i dag. Et kommunalt mandat bør etter vår mening lovfestes.

Det er en utfordring i Norge at det er stor forskjell på kommuner – både i organisering, størrelse og utfordringsbilde. Samtidig opplever vi at kommisjonen kommer med forslag som er mulig å dimensjonere på en slik måte at det kan passe til hele spekteret av kommuner, men det er viktig at dette perspektivet også tas med i det videre arbeidet med konkrete løsninger.

Det er også viktig at oppgavene knyttet til arbeid med radikalisering i kommunen enten legges på et slikt nivå/omfang at det kan løses med dagens ressurser, eller at det tilføres ekstra ressurser slik at kommunene har mulighet til å faktisk gjennomføre oppgavene vi er satt til.

Kommunalt kontaktpunkt

Fredrikstad kommune støtter forslaget om et kommunalt kontaktpunkt slik det er beskrevet i NOUen, men det er viktig at utforming av kontaktpunktets oppgaver og organisering gjøres med tanke på det praktiske førstelinjearbeidet i kommunen, og at ikke det blir en rolle som primært pålegges administrative oppgaver i et byråkratisk og tidkrevende system. Kommunen har siden 2015 hatt et slikt kontaktpunkt lokalt og opplever det som en hensiktsmessig måte å organisere arbeidet på. Det er også en løsning som kan tilpasses små og store kommuner – og kommuner med både få og mange utfordringer på området. Det har ikke krevd vesentlig med ressurser i Fredrikstad, så langt, med et slikt kontaktpunkt.

Fredrikstad kommune støtter også forslaget om et nasjonalt senter, men vurderer at hensiktsmessigheten vil avgjøres av hvordan et slikt senter organiseres, hvordan man innretter arbeidet og at det tilføres nok ressurser.

Det finnes flere ressurs- og kompetansesentra på temaer som rus, negativ sosial kontroll, psykisk helse med mer – og det er ikke alle som oppleves som like nyttige for det lokale nivået/førstelinjen. Behovene for Fredrikstad kommune handler mest om konkrete faglige anbefalinger (på tiltak, vurderingsverktøy, organisering, juridiske vurderinger), oppdatert kunnskap og kunnskapsformidling på feltet (fenomenkunnskap om radikalisering og ekstremisme) og god og konkret veiledning i utfordrende enkeltsaker. Dersom et nasjonalt senter skal kunne tilby disse tingene, er det viktig at senteret er tilført nok ressurser og at arbeidet primært rettes inn mot å bistå lokal førstelinje (kommune og politi). I tillegg er det sentralt at et slikt senter er tverrfaglig sammensatt, og ikke slik som i dag, der det som er av funksjoner er oppdelt i «siloer» som helse, NAV eller politi.

I arbeidet med høringen har det blitt diskutert om et slikt senter burde vært et kombinert nasjonalt senter for forebygging av rus og kriminalitet, og at funksjonene knyttet til radikalisering og ekstremisme kunne vært en del av dette. Det er en mulig tilnærming, særlig siden det per i dag ikke er noen sterk grad av nasjonal koordinering av det rus- og kriminalitetsforebyggende arbeidet. Samtidig viser NOUen at forebygging av radikalisering og ekstremisme ikke kun kan sees på som et kriminalitets- eller justis-tema, og at både tidlig forebygging og demokratiarbeidet må fristilles fra å være relatert til kriminalitet.

Disse faktorene knyttet til nasjonalt senter er også viktige å tenke på når man utformer ulike regionale løsninger.

Behov for tverrfaglig samarbeid trekkes ofte fram som en forutsetning for forebyggende arbeid på ulike tematikker, også radikalisering og ekstremisme. Noe av utfordringen ved dette er at man ikke tar høyde for kompleksiteten i temaet man skal forebygge, og at samarbeidet kan risikere å bli et mål i seg selv.

NOUen foreslår en oppmykning av taushetspliktreglene på to områder; a) knyttet til forvaltningsloven og b) til helselovgivningen.

Fredrikstad kommune anerkjenner behovene for utveksling av informasjon mellom tjenester som kommune, politi og PST – og dette er trukket fram i mange sammenhenger. Samtidig er det viktig å anerkjenne at det allerede finnes en rekke unntak fra taushetspliktsbestemmelsene som er for lite kjent blant ansatte i førstelinje og at det er stort behov for avklaringer og tydeliggjøring på disse unntakene sett i radikaliseringskontekst. Det er behov for endringer i regelverket, men mange utfordringer kan løses ved å benytte eksisterende lovverk også.

Vi er også usikre på om de foreslåtte endringene knyttet til forvaltningsloven vil løse problemene, all den tid sentrale tjenester som barnevernstjenesten og NAV har eget særlovverk og ikke vil omfattes av endringene.

Vår erfaring i Fredrikstad kommune er at det ikke er de sakene med høyest bekymringsnivå som er en utfordring når det gjelder taushetsplikt – da vil nødretts-, avvergebestemmelser og andre unntak gjøre at det vil kunne være mulig å utveksle informasjon. Utfordringen er sakene med bekymring på «mellomnivå» - der det er en såpass alvorlig bekymring at det er hensiktsmessig å avklare den tverrfaglig, men likevel ikke så akutt og alvorlig at det er åpning for deling av informasjon.

Tematikken rundt utveksling av informasjon mellom tjenester har vært diskutert og delvis belyst også tidligere. Noe av utfordringen er at det i liten grad gis tydelige vurderinger og anbefalinger rundt bruk av unntaksbestemmelser, at vurderingene i liten grad er knyttet til relevante praksiseksempler og at man unngår de kompliserte temaene. I det videre arbeidet med endringer i lovverk/regelverk må dette tas med, slik at førstelinjen i politi/kommune faktisk kan benytte lovendringene i det praktiske arbeidet.

Fredrikstad kommune støtter forslaget om et felles vurderingsverktøy, og ønsker å rette oppmerksomheten mot opplegget som er utviklet og benyttes av det danske nasjonale senteret. Vi har benyttet dette vurderingsverktøyet i vårt eget arbeid, og mener det møter behovet til kommune og lokalt politi for et vurderingsverktøy i enkeltsaker.

Fredrikstad kommune er glad for fokuset på NAV som tjeneste, og NAVs viktige rolle i forebyggende arbeid rettet mot radikalisering og ekstremisme.

NAV Fredrikstad har bidratt mye i arbeidet, men det har vært usikkerhet rundt oppgaver, dokumentasjon og utveksling av informasjon. Det har også vært noe usikkerhet rundt den nasjonale veiledningsfunksjonen til NAV Grünerløkka, og hvilke oppgaver som ligger til NAV lokalt og regionalt, samt forhold mellom statlig og kommunalt nivå.

Det er grunn til å anta at noe av den samme usikkerheten også vil kunne gjelde andre tjenesteområder, for eksempel barnevernet.

Forebygging er et uklart begrep, og det er prisverdig at NOUen beskriver tiltakene på forskjellige forebyggingsnivåer, og også skiller mellom byggende arbeid og forebyggende arbeid.

En utfordring som gjenstår er imidlertid alle de forskjellige forebyggende temaene som kommuner skal rette innsats mot, for eksempel rus, negativ sosial kontroll, doping, uønsket atferd på nett, ungdomskriminalitet, psykisk uhelse, spiseforstyrrelser etc. Mange av disse forebyggingsnisjene krever egen kompetanseheving, ofte egne kontaktpersoner/ansvarlige, det arrangeres seminarer/konferanser og nettverk på temaene, alle skal satses på – og mye av arbeidet skal gjøres inn i skolen. Dette er en naturlig konsekvens av at alle forvaltningsnivåer i Norge er oppdelt i ulike kompetansesfærer som alle fronter «sine» problemstillinger.

Men som kommune blir det utfordrende å organisere det forebyggende arbeidet med dette bakteppet, særlig siden vi vet at veldig mange av risiko- og beskyttelsesfaktorene vil være de samme uavhengig av hva man skal forebygge. Derfor kunne man med hell fra nasjonalt nivå sett på hvordan man kan forebygge risikofaktorer og bygge beskyttelse hos innbyggerne generelt – og på den måten fått effekt på mange forskjellige forebyggingstemaer samtidig. For å benytte NOUens egen terminologi – hvordan vekter vi det byggende og selektive opp mot det indikative (og for så vidt radikaliseringsspesifikke universelle tiltak).

Som nevnt ovenfor, trekkes ofte arenaen skole fram når man skal arbeide forebyggende med barn og unge som målgruppe. Dette er naturlig, siden skolen er en universell arena som når alle de fleste barn og unge. Samtidig opplever våre skoler et stort press på ulike arbeidsoppgaver som skal gjøres på vegne av «verden utenfor», mens de allerede strever med å ha nok tid og ressurser til å gjennomføre «primæroppdraget», som er å bygge inkluderende skolemiljø og sørge for opplæring til elevene.

Det er derfor høyst nødvendig med en prioritering nasjonalt/regionalt av hvilke oppdrag skolen skal gjøre, og også tilføre ressurser dersom skolen skal gjøre oppgaver som ligger utenfor primæroppdraget. Man risikerer også stor variasjon mellom skoler lokalt og mellom forskjellige kommuner, dersom prioriteringer og valg rundt dette skal skje på den enkelte skole.

Når der er sagt, støtter vi kommisjonens anbefalinger med skolen som utgangspunkt, både et tverrfaglig studieemne (som kan motvirke siloer i fagfeltet), styrking av undervisning om demokrati og menneskerettigheter, satsning på laget rundt eleven og miljøterapeuter i skolen, samt styrking av Dembra og veiviserordningene.

Kompetansehevende tilbud er som regel alltid et gode, men vi mener det kan være hensiktsmessig i det videre arbeidet å tydeliggjøre hva man konkret tenker at det er nødvendig å ha kompetanse på. Hvordan man vurderer en radikaliseringsbekymring og hvem man kan støtte seg på i det videre arbeidet vil være sentralt, samt hvordan man møter kontroversielle temaer i skolen, og bygger opp under elevenes politiske mestringstro.