Human-Etisk Forbund

Det er viktig å bekjempe diskriminering og hatefulle ytringer. Samtidig må vi sørge for at denne kampen ikke skjuler forsøk på å undertrykke legitim kritikk av religion eller livssyn. Samfunnet vårt har fordel av en åpen og kritisk diskusjon om tro og livssyn. Selv om det er utfordrende, er det nødvendig å fremme en saklig og kritisk debatt i stedet for en debatt som stigmatiserer og diskriminerer gjennom hatefulle ytringer basert på egne oppfatninger om andre. Fremtidige handlingsplaner bør derfor også fremheve behovet for en sunn og saklig kritikk av tro og livssyn.

I den forbindelse deler vi gjerne våre 11 råd for hvordan en humanistisk religionskritikk bør utformes for å virke konstruktiv, velinformert, verdiforankret, rettighetsbasert og bevisst på både mangfold og makt: https://www.human.no/saker/ytringsfrihet/religionskritikk

Kommisjonen har følgende anbefaling: «Sivilsamfunnet, inkludert organisasjoner, tros- og livssynssamfunn, partene i arbeidslivet og spillsamfunn, involveres i større grad i det forebyggende arbeidet mot radikalisering og ekstremisme på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå.» (s. 406)

Human-Etisk Forbund har i mange år hatt arbeid mot ekstremisme som et av sine prioriterte arbeidsområder, og er i utgangspunktet sterkt positiv til en slik anbefaling. Men fordi kommisjonen opererer med to ulike nivåer av ekstremisme, er vår vurdering av sivilsamfunnets rolle svært ulik på de to nivåene.

Om sin forståelse av ekstremisme skriver kommisjonen: «Ifølge den stramme definisjonen er ekstremisme aksept av og bruk av vold for å nå politiske, ideologiske eller religiøse mål. Ifølge den brede definisjonen er ekstremisme holdninger og handlinger som avviser demokrati og menneskerettigheter. Rapporten omfatter derfor ikke bare radikalisering, voldelig ekstremisme og terror, men også holdninger og handlinger som kan undergrave demokratiet og menneskerettighetene.» (s. 13)

Sivilsamfunnet bør absolutt forholde seg til grupper som kvalifiserer til den stramme/smale definisjonen av ekstremisme, men da først og fremst for å følge på avstand og advare mot faren slike grupper utgjør. Det er primært politiets og overvåkningsmyndighetenes oppgave å følge slike grupper tett på. Det er absolutt ikke sivilsamfunnets oppgave å agere overfor slike aktører.

Derimot er det absolutt sivilsamfunnets oppgave å interagere med og konfrontere den andre gruppen, de som undergraver demokrati og menneskerettigheter, men gjør det innenfor demokratiets rammer.

Dette er dels fordi disse gruppene utgjør en utfordring for, og kanskje også en trussel mot, sentrale demokratiske verdier. Men også fordi det nettopp _ikke_ er politiets og overvåkningsmyndighetens jobb å forfølge grupper som jobber innenfor demokratiske rammer, selv når målet er å undergrave disse. (Utover å forsikre seg om at disse gruppene ikke er ekstremister i henhold til den smale definisjonen.)

Et fungerende demokrati har rom også for antidemokratiske holdninger, men demokratiets overlevelse fordrer samtidig et søkelys på faren disse holdningene utgjør, og en vilje til å konfrontere disse holdningene fra sivilsamfunnet side. Og her har sivilsamfunns-organisasjoner en særlig rolle å spille.

For tros- og livssynsorganisasjoner er denne rollen todelt. Vi har for det første et ansvar for å være på vakt mot radikalisering i egne rekker, og i det omliggende livssynsmiljøet, som vi er blant de best kvalifiserte (og gjerne også posisjonerte) til å ha oversikt over. For det andre har vi et særskilt ansvar, som organisasjoner som er spesielt opptatt av den etiske dimensjonen, for å stå opp mot krefter som truer sentrale verdier i våre egne livssyn.

For oss i Human-Etisk Forbund innebærer det at vi har en forpliktelse til å stå opp mot antidemokratiske og antiuniversalistiske ideer og krefter. Og å møte disse med kraftfulle og tydelige argumenter der det er nødvendig. Som en livssynshumanistisk organisasjon, er det avgjørende for vårt virke at vi har en oversikt over, og motstandskraft mot, krefter som truer humanistiske kjerneverdier som demokrati, rasjonalitet og alles likeverd og rettigheter.

De lokale dialoggruppene for tros- og livssynssamfunn er en av de viktige forebyggings-arenaene. Disse drives i dag frivillig eller for svært begrensede midler, men har stort potensiale dersom myndighetene ønsker å styrke de etablerte gruppene og etablere dem i flere lokalsamfunn. Vi anbefaler at dette gjøres gjennom nettverket som allerede finnes i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn.

Kommisjonen fastslår at det «... bør etableres et nasjonalt senter for innsats mot radikalisering og voldelig ekstremisme.» (s. 364)

HEF støtter opprettelsen av et slikt nasjonalt senter. Det er viktig å få på plass en nasjonal aktør som kan holde en så full oversikt som mulig over utviklingen på feltet, og være oppdatert på utviklingen fra dag til dag, slik at vi som samfunn vet hvor truslene mot våre kjerneverdier kommer fra.

Et slikt senter kan imidlertid ikke kun basere seg på forskning og forskere, eller være et rent forskningssenter. Det er to grunner til det:

For det første fordi Datatilsynet pålegger norske forskere svært sterke begrensninger på hva de kan registrere av data om enkeltpersoners aktiviteter, for eksempel i sosiale medier. Dette gjør at forskerne ikke kan innhente og strukturere den nødvendige informasjonen for faktisk å få oversikt over utviklingen blant norske ekstremister.

For det andre på grunn av forsinkelsen som ligger innbakt i forskningens natur. Fordi forskning oftest består i en innsamlingsfase for data, som følges av analyse- og skrivefaser, og deretter av de formelle sider ved publiseringsprosessen, vil forskerne ofte være svært gode på hvordan feltet så ut for to år siden, men ikke nødvendigvis ha oversikt over forholdene på bakken akkurat nå.

Derfor vil et slikt senter, hvis det skal fungere etter hensikten, trenge lovhjemler som gir de nødvendige fullmakter til å kunne utføre sitt oppdrag – å samle og strukturere data – etter andre metoder enn de svært innskrenkede muligheter norsk forskning av i dag har. Dette må balanseres slik at enkeltpersoners personvern ivaretas, jf. personvernforordningen som er del av norsk lov.

Og senteret vil dessuten trenge ansatte som jobber mer som journalister og aktivister, som tilstreber å ha oversikt over hva som skjer på bakken akkurat nå.

Human-Etisk Forbund er positive til kommisjonens forslag om tros- og livsynstjenester i fengsler: «Det etableres en statlig finansiert tilskuddsordning til å utøve tros- og livssynsarbeid i fengsler og å lære opp og veilede dem som utfører det.» (s. 408)

Vår erfaring fra det forsøket som Ekstremismekommisjonen omtaler med å ha en fengselshumanist i 2022-2023, er at tilstedeværelse i fengselet (altså ikke bare være tilgjengelig på tilkalling) er avgjørende for å etablere tillit både blant de ansatte og de innsatte.

Vi skal ikke stå i veien for at staten bruker friske midler på å sikre at livssynstilbudet i fengsler blir mer mangfoldig enn dagens fengselsprester fra Den norske kirke. En annen måte å gjøre dette på uten å øke statens kostnader er ved å flytte de midlene som brukes på dagens fengselspresttjeneste fra Barne- og familiedepartements budsjettpost Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn , og over til Justisdepartementets budsjettpost for Kriminalomsorgen.

Før 2017 opprettet staten automatisk prestestillinger ved åpning av nye fengsler, finansiert over statsbudsjettet – gjennom øremerkede bevilgninger til Den norsk kirke. I dag utvides prestetjenesten etter påtrykk av enkeltaktører, men fortsatt med statlig finansiering gjennom rammebevilgningen til Den norske kirke: https://www.dagsavisen.no/demokraten/nyheter/sarpsborg/2017/12/14/kvinnefengselet-far-egen-prest-veldig-viktig-for-de-innsatte/

I den gjeldende ordningen utløser de årlige overføringene fra staten til kirken samtidig frie midler til andre tilskuddsberettigede tros- og livssynssamfunn. Ved å flytte alle disse midlene kan Kriminalomsorgen fordele dem på nytt etter søknad fra tros- og livssynssamfunnene (inkl. Den norske kirke), og dermed kan myndighetene gjennomføre kommisjonens forslag provenynøytralt. Kriminalomsorgen kan på denne måten dimensjonere tros- og livssynstjenesten etter de innsattes behov, og nyte godt av et større mangfold når det gjelder tro og livssyn. (Se gjerne til erfaringene med Forsvarets tros- og livssynskorps.)

Kommisjonens forslag er i tråd med Regjeringen Støres Hurdalsplattform: «Stille krav om at offentlege institusjonar som sjukehus, sjukeheimar og fengsel legg til rette for at pasientar og innsette får høve til å utøve trua si og livssynet sitt.»

Forslaget er også i tråd med Stålsettutvalgets prinsipper for det livssynsåpne samfunn, og det utvalgets flertallsforslag knyttet til tros- og livssynstjenesten i Kriminalomsorgen (jf. NOU 2013 :1, punkt 15.3.3). Stålsettutvalget viser til hvordan dette er løst i andre land, noe vi ser at Ekstremismekommisjonen også trekker frem i sitt punkt 25.3.4 Religionsutøvelse i fengsler, at; «Basert på erfaringer fra andre land kan det være grunn til å tro at samarbeid mellom livssynsmedarbeidere fra ulike trosretninger kan bidra til å forebygge radikalisering i fengslene. Det er påpekt at å ha representanter for flere tros- og livssynssamfunn i fengslene vil kunne skape en bedre balanse mellom trosretninger og være en motvekt mot ekstremisme.»

Når det gjelder kommisjonens forslag om opplæring til slike stillinger, viser vi til den livssynsåpne mastergraden i Lederskap, etikk og samtalepraksis , som allerede finnes ved Universitetet i Oslo.

Kommisjonen foreslår å opprette flere undervisningsstillinger ved freds- og menneskerettighetssenterene, og at Dembra (Demokratisk beredskap mot rasisme) styrkes som landsdekkende tilbud til skoler. Dette er vi enige i, fordi det bidrar til viktig forebygging som alle elever burde få oppleve.

Vi ønsker departementet godt arbeid med den videre prosessen, og står til departementets disposisjon dersom det er noe mer vi kan bidra med.

Vennlig hilsen for Human-Etisk Forbund Trond Enger, generalsekretær Lars-Petter Helgestad, avdelingsleder for politikk og internasjonalt arbeid