Høringssvar fra NHO Geneo til Avkommersialiseringsutvalget delrapport 1
NHO Geneo takker for anledningen til å gi innstill til Avkommersialiseringsutvalgets delrapport 1.
NHO Geneo er landsforeningen for helsenæring, velferd og oppvekst, og representerer over 2.000 virksomheter med i overkant av 30.000 årsverk innen bransjeområdene barnehage, helse og velferd, legemiddelindustrien, og medisinskteknisk utstyr.
Høringssvaret gis på vegne av bransjeområdene helse og velferd og barnehage. Våre medlemmer innen disse bransjeområdene består av private og ideelle virksomheter med ulik størrelse og organisasjonsform. Disse har det til felles at de gir rettighetsbaserte tjenester etter avtale med stat og kommune. Utenom skole omfatter våre medlemsbedrifter alle tjenesteområdene som er gjenstand for utvalgets mål om avkommersialisering eller strengere kontroll av kommersielle aktører.
NHO Geneo støtter opp om de lange tradisjonene vi har i Norge for offentlig – og privat samarbeid for å sikre gode, likeverdige og rettighetsbaserte tjenester til befolkningen, og vi anerkjenner ideelle og øvrige private virksomheters bidrag til innovasjon og utvikling av helse, oppvekst- og velferdstjenestene. Vi er opptatt av kvalitet i tjenestene, og vi mener derfor alle helse, velferd- og oppveksttilbud, uavhengig av eier- og organisasjonsform fortsatt skal underlegges omfattende offentlig kontroll og styring.
Norge står overfor store utfordringer for å sikre fortsatt likeverdige og gode helse- og velferdstjenester. NHO Geneo erfarer at det er en direkte sammenheng mellom den pågående utfasingen av kommersielle aktører og den alvorlige situasjonen i helse- og velferdstjenestene. Vi vurderer derfor at avkommersialisering er feil svar på de store utfordringene vi har innen helse, oppvekst- og velferdstjenestene, og de omfattende behovene vi har for å ivareta kapasitet, omstilling og effektivisering. Problemet er ikke private aktører i velferdstjenestene. Disse utgjør en liten, men viktig del av våre felles helse- og velferdstjenester. Hovedproblemet er at det hver dag begås brudd på grunnleggende rettigheter der sårbare pasienter og brukere ikke får de tilbudene de har krav på. Dette ser vi blant annet gjennom økning i fristbrudd i spesialisthelsetjenesten og brudd på bistandsplikten overfor sårbare barn og unge i barnevernet.
Barnehageforliket er et av de beste eksemplene vi har på at samarbeidet mellom offentlige og private aktører løser behov. Norge har i dag et av verdens beste barnehagetilbud, og rundt halvparten landets barnehager er private. Å gjøre disse om til offentlige, eller ideelle vil være svært omfattende, ressurskrevende, kostbart og et tap for foreldre, barn og ansatte med det mangfoldet, innovasjonen, besparelsene og valgfriheten det gir.
Utvalgets kunnskapsgrunnlag og rammer for analysen
Avkommersialiseringsutvalget bygger sine analyser på forutsetninger om at kommersielle aktører har intensjoner og hensikter som er uheldige for velferdstjenestene. Som utvalget selv poengterer, mangler det imidlertid forskningsmessig og empirisk belegg for det er kvalitetsforskjeller mellom ulike eier- og organisasjonsformer. I etableringen av kunnskapsgrunnlaget har utvalget utelukkende innhentet innspill fra aktører og organisasjoner som er å betrakte som ideelle aktører, og som naturlig nok vil støtte opp under tilnærminger som gir dem reelle fordeler og et omfattende potensiale for vekst. NHO Geneo vurderer at denne tilnærmingen ikke er i samsvar med god utredningsskikk og er kritiske til at utvalget har unnlatt å innhente kunnskap og innspill fra aktører som blir direkte rammet dersom utvalgets formål blir en realitet. Utvalget mangler også en tilstrekkelig konsekvensutredning av effektene av utvalgets innstillinger vil få for helse- og velferdstjenestene.
Ideen om at kommersielle aktører utelukkende drives av profittmotiv er tilbakevist blant annet gjennom Velferdstjenesteutvalget (NOU 2020:13). Utvalget ble i 2018 satt ned for å kartlegge pengestrømmene og lønnsomheten hos kommersielle leverandører av velferdstjenester og for å foreslå tiltak for en mer samfunnsøkonomisk effektiv ressursbruk. Utvalget konkluderte med at private (kommersielle) aktører ikke henter ut store utbytter på bekostning av tjenestene. De private velferdsprodusentenes driftsmargin var på 5,3 prosent og ligger under den gjennomsnittlige driftsmarginen på 5,7 prosent for alle ikke-finansielle, norske aksjeselskap utenom de ressursbaserte næringene. Det kan også bemerkes at flere av velferdssektorene i samme rapport hadde en driftsmargin på så lite som 2 prosent. Driftsmarginer er en forutsetning for å sikre forutsigbare tjenester og arbeidsplasser, og overskudd settes som kriterium for tildelinger av kontrakter og avtaler ved de fleste anskaffelser, uavhengig av om virksomheten er ideell eller har andre private eier- og organisasjonsformer.
Likebehandling av private aktører
Det er viktig for NHO Geneo å understreke at når offentlig sektor kjøper inn velferdstjenester for å ivareta innbyggernes behov, må formålet være best mulige tjenester for brukerne. Det er derfor en forutsetning at det objektivt beste tilbudet velges. I mange tilfeller vil dette være ideelle virksomheter, men ikke alltid. NHO Geneo vurderer derfor at det er en forutsetning at det konkurreres på like vilkår, og ikke gjennom en utestengelse av tilbydere som ikke har den, til enhver tid ideologisk foretrukne eier- og organisasjonsformen.
Det juridiske rammeverket for ideell reservasjon
Utvalget beskriver korrekt at offentlige anskaffelser skal følge grunnleggende prinsipper som konkurranse, likebehandling, forutberegnelighet, etterprøvbarhet og forholdsmessighet, i tråd med anskaffelsesloven § 4. Anskaffelsesforskriften implementerer EUs direktiv 2014/24/EU, og det norske regelverket må tolkes i lys av EU/EØS-retten, inkludert praksis fra EU- og EFTA-domstolene.
NHO Geneo ønsker å påpeke at kravene for som må innfris for å gjennomføre lovlig forskjellsbehandling av ulike aktører er svært strenge. Dette begrenser offentlige innkjøperes handlingsrom til å foreta fordelsbehandling av ideelle aktører ut fra et politisk og ideologisk ønske om ideell favorisering. NHO Geneo opptatt av at offentlige innkjøpere ikke villedes til å tro at handlingsrommet for ideell reservasjon er større enn det i realiteten er, noe vi vurderer at utvalgets delrapport 1 er egnet til.
For at ideell reservasjon skal være lovlig, må det dokumenteres at reservasjonen er nødvendig for å oppnå kravene i anskaffelsesforskriften om sosiale formål, fellesskapets beste og budsjettmessig effektivitet, jf. anskaffelsesforskriften § 30-2a første avsnitt, og fordelene ved reservasjonen ikke kan oppnås gjennom anskaffelser som likebehandler alle tilbydere og avgjøres ut fra objektive kvalitetskriterier og beste pris. Det norske regelverket må tolkes i lys av EU/EØS-retten, inkludert rettspraksis fra EU-domstolen. Saker som C-113/13 Spezzino og C-50/14 CASTA viser at EU/EØS-retten tillater reservasjon for ideelle aktører under bestemte vilkår, men understreker viktigheten av at forskjellsbehandling må være begrunnet i objektive hensyn, og de reelle fordelene ved reservasjon må være dokumentert.
Offentlige innkjøpere har en betydelig bevisbyrde når det gjelder å dokumentere at reservasjon er nødvendig for å oppnå de fastsatte mål. Dette innebærer at det må dokumenteres at fordelene knyttet til sosiale mål, fellesskapets beste og budsjettmessig effektivitet ikke kan oppnås gjennom en åpen konkurranse.
Konsistensprinsippet, etablert i EU-domstolens sak C-152/73 Sotgiu, spiller også en kritisk rolle i offentlige anskaffelser. Dette prinsippet sikrer at offentlige kontrakter som tildeles ulike aktører håndteres på en måte som unngår vilkårlig diskriminering eller ulovlig forskjellsbehandling av aktører innenfor samme sektor. Endringer i tildelingskriterier eller kontraktstildelinger må være i tråd med prinsippet om konsistens for å gjennomføre en lovlig anskaffelsesprosess.
Dersom handlingsrommet for reservasjon skal benyttes, anbefaler vi tydeligere beskrivelser av de strenge juridiske kravene som må oppfylles for at en reservasjon for ideelle aktører skal være lovlig. Dette vil bidra til å gi offentlige innkjøpere en bedre forståelse av de begrensede mulighetene for å benytte slike reservasjoner, og sikre at eventuelle reservasjoner er godt begrunnet og dokumentert i tråd med gjeldende rettspraksis.
Innspill til utvalgets forslag til juridisk definisjon av ideelle virksomheter
Som vi har beskrevet over, støtter NHO Geneo at det utarbeides en felles definisjon av ideelle aktører i offentlig finansierte velferdstjenester, men vi vurderer at det er flere grunner til å være kritiske til bruken av en slik definisjon.
For det første vil ikke virksomheter som oppfyller vilkårene som er satt i seg selv kunne gis noen fordeler når offentlige innkjøpere skal inngå avtaler. Vilkårene i anskaffelsesregelverket og kravene i EU/EØS- retten forutsetter, som beskrevet over at unntaket fra likebehandlingsprinsippet kan forsvares ved at det dokumenteres reelle fordeler gjennom at reservasjonen er nødvendig for å oppnå sosiale formål, fellesskapets beste og budsjettmessig effektivitet. Når utvalget beskriver at formålet med en ideell definisjon er å avhjelpe offentlige innkjøpere som ønsker å prioritere ideelle aktører, er dette etter vår vurdering en feilaktig forenkling av handlingsrommet, og som er egnet til å villede både offentlige innkjøpere og ideelle virksomheter.
For det andre er den foreliggende definisjonen, og kravene til disponering av overskudd så vid at myndighetene i realiteten ikke vil ha kontroll med at offentlige midler avsatt til velferdstjenester faktisk går til formålet. I forslaget til juridisk definisjon pkt b fremkommer det at (virksomheten) kan bruke direkte eller indirekte overskudd fra virksomheten som ledd i egen virksomhet eller på en måte som samsvarer med det ideelle formålet. Hva som kvalifiserer til et ideelt formål tematiseres i delutredningen, men det konkluderes etter vårt syn ikke. Hvilken myndighet, og etter hvilke krav og vilkår en slik godkjenning og kontroll skal forekomme beskrives ikke, utover at formålet skal være til fellesskapets beste.
De fleste ideelle virksomheter har et religiøst formål. NHO Geneo motsetter seg ikke at dette kan ha positive innvirkninger for enkeltpersoner, men i et religiøst pluralistisk samfunn som vårt finnes det ikke en felles allmenn oppfatning om at et spesifikt religiøst livssyn eller aktivitet knyttet til dette er til fellesskapets beste. Når utvalgets forslag til ideell definisjonen kun forutsetter at et eventuelt overskudd fra virksomheten skal benyttes i henhold til det ideelle formålet, innebærer dette at overskudd fra skattefinansierte velferdstjenester kan benyttes til aktivitet som ikke nødvendigvis er knyttet til oppdragsgiverens hensikt med avtaleinngåelsen. Dette kan føre til uintendert kryssubsidiering. Den vide definisjonen utvalget foreslår er også problematisk ved at det kan forekomme virksomheter som oppfyller kriteriene for ideell definisjon, men som har et formål som ikke nødvendigvis er i samsvar med sosiale formål til fellesskapets beste.
Utvalget argumenterer for at ideell reservasjon kan være egnet til å sikre befolkningens tillit til velferdstjenestene, men tilfellet over kan føre til det motsatte. For øvrig vil NHO Geneo anføre at det finnes flere undersøkelser, blant annet Kantars helsepolitiske barometer og Opunions undersøkelse på vegne av LO, som viser at befolkningen gjennomgående har høy tillit til helsetjenestene, og at det stort flertall er positive til offentlig-privat samarbeid for å sikre tilgangen til helse- og velferdstjenester.
Sentralt i utvalgets mandat er å foreslå modeller for å sikre at offentlige midler avsatt til helse- og velferdstjenester går til formålet, og ikke til uintenderte overskudd. Dette vil ikke være mulig i den foreliggende definisjonen uten et omfattende kontroll- og godkjenningsregime som blant annet godkjenner ideelle virksomheter ut fra det som, til enhver tid er rådende normative vurderinger av ideelle formål. Det sier seg selv at dette vil være ytterst krevende. Og selv om ideelle virksomheter gjennomgående er etterrettelige og kompetente organisasjoner, forekommer det her som i andre eier- og organisasjonsformer, at aktører og enkeltpersoner tilsniker seg ekstra goder og privilegier som hverken er i tråd med oppdragsgivers intensjoner eller til fellesskapets beste. En ideell definisjon vil med andre ord ikke i seg selv være noen garanti for at skattepenger avsatt til velferdsformål går til dette. Selv om utvalget foreslår at sektormyndighetene skal kunne sette eventuelle vilkår om at offentlige tilskudd utelukkende skal brukes på velferdstilbudet det er bevilget til, er ikke dette i seg selv tilstrekkelig for å sikre at dette faktisk skjer.
NHO Geneo foreslår derfor en smal definisjon der det konkluderes med at et av vilkårene for ideell favorisering er at overskudd fra offentlig finansierte velferdstjenester utelukkende kan brukes til velferdstilbudet de er bevilget til, dvs. at for eksempel overskudd fra drift av sykehjem skal gå til tiltak i det spesifikke sykehjemmet. Dette vil også gjøre det enklere for sektormyndighetene å vurdere hvorvidt den ideelle fordelsbehandlingen faktisk er lovlig og nødvendig for å oppnå sosiale formål, fellesskapets beste og budsjettmessig effektivitet. Utvalgets forslag om at det skal stilles krav til rapportering av nøkkelopplysninger om utdelinger, disponering av overskudd og kapitalbruk vil ikke avhjelpe dette, så lenge det ikke er definert tydelige krav til hva som kvalifiserer til et ideell formål eller retningslinjer for bruken av overskudd.
Når det gjelder bruken av den ideelle definisjonen og fordelsbehandling av virksomheter som oppfyller kravene til denne, understreker NHO Geneo at vilkårene for å fravike likebehandlingsprinsippet uansett må innfris.
Innspill til utvalgets forslag til registerløsning for ideelle virksomheter
I tråd med utvalgets mandat, foreslås det å etablere en registerløsning for ideelle leverandører av offentlig finansierte velferdstjenester. Utvalget vurderer at en registreringsløsning kan bidra til å forenkle oppgaven som alternativt må gjøres av hver enkelt forvaltningsmyndighet for å vurdere om aktører er ideelle.
NHO Geneo støtter en registerløsning for private leverandører av velferdstjenester, men vurderer det som uhensiktsmessig at en slik løsning kun skal omfatte leverandører som er å betrakte som ideelle. Offentlige anskaffelser og avtaleinngåelse med private aktører er omfattende og komplekst, og en registerløsning som fungerer som en prekvalifisering av private helse, oppvekst- og velferdsvirksomheter, uavhengig av eier- og organisasjonsform vil kunne bidra til å forenkle anskaffelsesprosesser ved kjøp av oppvekst, helse- og velferdstjenester fra private aktører.
NHO Geneo er landsforeningen for helsenæring, velferd og oppvekst, og representerer over 2.000 virksomheter med i overkant av 30.000 årsverk innen bransjeområdene barnehage, helse og velferd, legemiddelindustrien, og medisinskteknisk utstyr.
Høringssvaret gis på vegne av bransjeområdene helse og velferd og barnehage. Våre medlemmer innen disse bransjeområdene består av private og ideelle virksomheter med ulik størrelse og organisasjonsform. Disse har det til felles at de gir rettighetsbaserte tjenester etter avtale med stat og kommune. Utenom skole omfatter våre medlemsbedrifter alle tjenesteområdene som er gjenstand for utvalgets mål om avkommersialisering eller strengere kontroll av kommersielle aktører.
NHO Geneo støtter opp om de lange tradisjonene vi har i Norge for offentlig – og privat samarbeid for å sikre gode, likeverdige og rettighetsbaserte tjenester til befolkningen, og vi anerkjenner ideelle og øvrige private virksomheters bidrag til innovasjon og utvikling av helse, oppvekst- og velferdstjenestene. Vi er opptatt av kvalitet i tjenestene, og vi mener derfor alle helse, velferd- og oppveksttilbud, uavhengig av eier- og organisasjonsform fortsatt skal underlegges omfattende offentlig kontroll og styring.
Norge står overfor store utfordringer for å sikre fortsatt likeverdige og gode helse- og velferdstjenester. NHO Geneo erfarer at det er en direkte sammenheng mellom den pågående utfasingen av kommersielle aktører og den alvorlige situasjonen i helse- og velferdstjenestene. Vi vurderer derfor at avkommersialisering er feil svar på de store utfordringene vi har innen helse, oppvekst- og velferdstjenestene, og de omfattende behovene vi har for å ivareta kapasitet, omstilling og effektivisering. Problemet er ikke private aktører i velferdstjenestene. Disse utgjør en liten, men viktig del av våre felles helse- og velferdstjenester. Hovedproblemet er at det hver dag begås brudd på grunnleggende rettigheter der sårbare pasienter og brukere ikke får de tilbudene de har krav på. Dette ser vi blant annet gjennom økning i fristbrudd i spesialisthelsetjenesten og brudd på bistandsplikten overfor sårbare barn og unge i barnevernet.
Barnehageforliket er et av de beste eksemplene vi har på at samarbeidet mellom offentlige og private aktører løser behov. Norge har i dag et av verdens beste barnehagetilbud, og rundt halvparten landets barnehager er private. Å gjøre disse om til offentlige, eller ideelle vil være svært omfattende, ressurskrevende, kostbart og et tap for foreldre, barn og ansatte med det mangfoldet, innovasjonen, besparelsene og valgfriheten det gir.
Utvalgets kunnskapsgrunnlag og rammer for analysen
Avkommersialiseringsutvalget bygger sine analyser på forutsetninger om at kommersielle aktører har intensjoner og hensikter som er uheldige for velferdstjenestene. Som utvalget selv poengterer, mangler det imidlertid forskningsmessig og empirisk belegg for det er kvalitetsforskjeller mellom ulike eier- og organisasjonsformer. I etableringen av kunnskapsgrunnlaget har utvalget utelukkende innhentet innspill fra aktører og organisasjoner som er å betrakte som ideelle aktører, og som naturlig nok vil støtte opp under tilnærminger som gir dem reelle fordeler og et omfattende potensiale for vekst. NHO Geneo vurderer at denne tilnærmingen ikke er i samsvar med god utredningsskikk og er kritiske til at utvalget har unnlatt å innhente kunnskap og innspill fra aktører som blir direkte rammet dersom utvalgets formål blir en realitet. Utvalget mangler også en tilstrekkelig konsekvensutredning av effektene av utvalgets innstillinger vil få for helse- og velferdstjenestene.
Ideen om at kommersielle aktører utelukkende drives av profittmotiv er tilbakevist blant annet gjennom Velferdstjenesteutvalget (NOU 2020:13). Utvalget ble i 2018 satt ned for å kartlegge pengestrømmene og lønnsomheten hos kommersielle leverandører av velferdstjenester og for å foreslå tiltak for en mer samfunnsøkonomisk effektiv ressursbruk. Utvalget konkluderte med at private (kommersielle) aktører ikke henter ut store utbytter på bekostning av tjenestene. De private velferdsprodusentenes driftsmargin var på 5,3 prosent og ligger under den gjennomsnittlige driftsmarginen på 5,7 prosent for alle ikke-finansielle, norske aksjeselskap utenom de ressursbaserte næringene. Det kan også bemerkes at flere av velferdssektorene i samme rapport hadde en driftsmargin på så lite som 2 prosent. Driftsmarginer er en forutsetning for å sikre forutsigbare tjenester og arbeidsplasser, og overskudd settes som kriterium for tildelinger av kontrakter og avtaler ved de fleste anskaffelser, uavhengig av om virksomheten er ideell eller har andre private eier- og organisasjonsformer.
Likebehandling av private aktører
Det er viktig for NHO Geneo å understreke at når offentlig sektor kjøper inn velferdstjenester for å ivareta innbyggernes behov, må formålet være best mulige tjenester for brukerne. Det er derfor en forutsetning at det objektivt beste tilbudet velges. I mange tilfeller vil dette være ideelle virksomheter, men ikke alltid. NHO Geneo vurderer derfor at det er en forutsetning at det konkurreres på like vilkår, og ikke gjennom en utestengelse av tilbydere som ikke har den, til enhver tid ideologisk foretrukne eier- og organisasjonsformen.
Det juridiske rammeverket for ideell reservasjon
Utvalget beskriver korrekt at offentlige anskaffelser skal følge grunnleggende prinsipper som konkurranse, likebehandling, forutberegnelighet, etterprøvbarhet og forholdsmessighet, i tråd med anskaffelsesloven § 4. Anskaffelsesforskriften implementerer EUs direktiv 2014/24/EU, og det norske regelverket må tolkes i lys av EU/EØS-retten, inkludert praksis fra EU- og EFTA-domstolene.
NHO Geneo ønsker å påpeke at kravene for som må innfris for å gjennomføre lovlig forskjellsbehandling av ulike aktører er svært strenge. Dette begrenser offentlige innkjøperes handlingsrom til å foreta fordelsbehandling av ideelle aktører ut fra et politisk og ideologisk ønske om ideell favorisering. NHO Geneo opptatt av at offentlige innkjøpere ikke villedes til å tro at handlingsrommet for ideell reservasjon er større enn det i realiteten er, noe vi vurderer at utvalgets delrapport 1 er egnet til.
For at ideell reservasjon skal være lovlig, må det dokumenteres at reservasjonen er nødvendig for å oppnå kravene i anskaffelsesforskriften om sosiale formål, fellesskapets beste og budsjettmessig effektivitet, jf. anskaffelsesforskriften § 30-2a første avsnitt, og fordelene ved reservasjonen ikke kan oppnås gjennom anskaffelser som likebehandler alle tilbydere og avgjøres ut fra objektive kvalitetskriterier og beste pris. Det norske regelverket må tolkes i lys av EU/EØS-retten, inkludert rettspraksis fra EU-domstolen. Saker som C-113/13 Spezzino og C-50/14 CASTA viser at EU/EØS-retten tillater reservasjon for ideelle aktører under bestemte vilkår, men understreker viktigheten av at forskjellsbehandling må være begrunnet i objektive hensyn, og de reelle fordelene ved reservasjon må være dokumentert.
Offentlige innkjøpere har en betydelig bevisbyrde når det gjelder å dokumentere at reservasjon er nødvendig for å oppnå de fastsatte mål. Dette innebærer at det må dokumenteres at fordelene knyttet til sosiale mål, fellesskapets beste og budsjettmessig effektivitet ikke kan oppnås gjennom en åpen konkurranse.
Konsistensprinsippet, etablert i EU-domstolens sak C-152/73 Sotgiu, spiller også en kritisk rolle i offentlige anskaffelser. Dette prinsippet sikrer at offentlige kontrakter som tildeles ulike aktører håndteres på en måte som unngår vilkårlig diskriminering eller ulovlig forskjellsbehandling av aktører innenfor samme sektor. Endringer i tildelingskriterier eller kontraktstildelinger må være i tråd med prinsippet om konsistens for å gjennomføre en lovlig anskaffelsesprosess.
Dersom handlingsrommet for reservasjon skal benyttes, anbefaler vi tydeligere beskrivelser av de strenge juridiske kravene som må oppfylles for at en reservasjon for ideelle aktører skal være lovlig. Dette vil bidra til å gi offentlige innkjøpere en bedre forståelse av de begrensede mulighetene for å benytte slike reservasjoner, og sikre at eventuelle reservasjoner er godt begrunnet og dokumentert i tråd med gjeldende rettspraksis.
Innspill til utvalgets forslag til juridisk definisjon av ideelle virksomheter
Som vi har beskrevet over, støtter NHO Geneo at det utarbeides en felles definisjon av ideelle aktører i offentlig finansierte velferdstjenester, men vi vurderer at det er flere grunner til å være kritiske til bruken av en slik definisjon.
For det første vil ikke virksomheter som oppfyller vilkårene som er satt i seg selv kunne gis noen fordeler når offentlige innkjøpere skal inngå avtaler. Vilkårene i anskaffelsesregelverket og kravene i EU/EØS- retten forutsetter, som beskrevet over at unntaket fra likebehandlingsprinsippet kan forsvares ved at det dokumenteres reelle fordeler gjennom at reservasjonen er nødvendig for å oppnå sosiale formål, fellesskapets beste og budsjettmessig effektivitet. Når utvalget beskriver at formålet med en ideell definisjon er å avhjelpe offentlige innkjøpere som ønsker å prioritere ideelle aktører, er dette etter vår vurdering en feilaktig forenkling av handlingsrommet, og som er egnet til å villede både offentlige innkjøpere og ideelle virksomheter.
For det andre er den foreliggende definisjonen, og kravene til disponering av overskudd så vid at myndighetene i realiteten ikke vil ha kontroll med at offentlige midler avsatt til velferdstjenester faktisk går til formålet. I forslaget til juridisk definisjon pkt b fremkommer det at (virksomheten) kan bruke direkte eller indirekte overskudd fra virksomheten som ledd i egen virksomhet eller på en måte som samsvarer med det ideelle formålet. Hva som kvalifiserer til et ideelt formål tematiseres i delutredningen, men det konkluderes etter vårt syn ikke. Hvilken myndighet, og etter hvilke krav og vilkår en slik godkjenning og kontroll skal forekomme beskrives ikke, utover at formålet skal være til fellesskapets beste.
De fleste ideelle virksomheter har et religiøst formål. NHO Geneo motsetter seg ikke at dette kan ha positive innvirkninger for enkeltpersoner, men i et religiøst pluralistisk samfunn som vårt finnes det ikke en felles allmenn oppfatning om at et spesifikt religiøst livssyn eller aktivitet knyttet til dette er til fellesskapets beste. Når utvalgets forslag til ideell definisjonen kun forutsetter at et eventuelt overskudd fra virksomheten skal benyttes i henhold til det ideelle formålet, innebærer dette at overskudd fra skattefinansierte velferdstjenester kan benyttes til aktivitet som ikke nødvendigvis er knyttet til oppdragsgiverens hensikt med avtaleinngåelsen. Dette kan føre til uintendert kryssubsidiering. Den vide definisjonen utvalget foreslår er også problematisk ved at det kan forekomme virksomheter som oppfyller kriteriene for ideell definisjon, men som har et formål som ikke nødvendigvis er i samsvar med sosiale formål til fellesskapets beste.
Utvalget argumenterer for at ideell reservasjon kan være egnet til å sikre befolkningens tillit til velferdstjenestene, men tilfellet over kan føre til det motsatte. For øvrig vil NHO Geneo anføre at det finnes flere undersøkelser, blant annet Kantars helsepolitiske barometer og Opunions undersøkelse på vegne av LO, som viser at befolkningen gjennomgående har høy tillit til helsetjenestene, og at det stort flertall er positive til offentlig-privat samarbeid for å sikre tilgangen til helse- og velferdstjenester.
Sentralt i utvalgets mandat er å foreslå modeller for å sikre at offentlige midler avsatt til helse- og velferdstjenester går til formålet, og ikke til uintenderte overskudd. Dette vil ikke være mulig i den foreliggende definisjonen uten et omfattende kontroll- og godkjenningsregime som blant annet godkjenner ideelle virksomheter ut fra det som, til enhver tid er rådende normative vurderinger av ideelle formål. Det sier seg selv at dette vil være ytterst krevende. Og selv om ideelle virksomheter gjennomgående er etterrettelige og kompetente organisasjoner, forekommer det her som i andre eier- og organisasjonsformer, at aktører og enkeltpersoner tilsniker seg ekstra goder og privilegier som hverken er i tråd med oppdragsgivers intensjoner eller til fellesskapets beste. En ideell definisjon vil med andre ord ikke i seg selv være noen garanti for at skattepenger avsatt til velferdsformål går til dette. Selv om utvalget foreslår at sektormyndighetene skal kunne sette eventuelle vilkår om at offentlige tilskudd utelukkende skal brukes på velferdstilbudet det er bevilget til, er ikke dette i seg selv tilstrekkelig for å sikre at dette faktisk skjer.
NHO Geneo foreslår derfor en smal definisjon der det konkluderes med at et av vilkårene for ideell favorisering er at overskudd fra offentlig finansierte velferdstjenester utelukkende kan brukes til velferdstilbudet de er bevilget til, dvs. at for eksempel overskudd fra drift av sykehjem skal gå til tiltak i det spesifikke sykehjemmet. Dette vil også gjøre det enklere for sektormyndighetene å vurdere hvorvidt den ideelle fordelsbehandlingen faktisk er lovlig og nødvendig for å oppnå sosiale formål, fellesskapets beste og budsjettmessig effektivitet. Utvalgets forslag om at det skal stilles krav til rapportering av nøkkelopplysninger om utdelinger, disponering av overskudd og kapitalbruk vil ikke avhjelpe dette, så lenge det ikke er definert tydelige krav til hva som kvalifiserer til et ideell formål eller retningslinjer for bruken av overskudd.
Når det gjelder bruken av den ideelle definisjonen og fordelsbehandling av virksomheter som oppfyller kravene til denne, understreker NHO Geneo at vilkårene for å fravike likebehandlingsprinsippet uansett må innfris.
Innspill til utvalgets forslag til registerløsning for ideelle virksomheter
I tråd med utvalgets mandat, foreslås det å etablere en registerløsning for ideelle leverandører av offentlig finansierte velferdstjenester. Utvalget vurderer at en registreringsløsning kan bidra til å forenkle oppgaven som alternativt må gjøres av hver enkelt forvaltningsmyndighet for å vurdere om aktører er ideelle.
NHO Geneo støtter en registerløsning for private leverandører av velferdstjenester, men vurderer det som uhensiktsmessig at en slik løsning kun skal omfatte leverandører som er å betrakte som ideelle. Offentlige anskaffelser og avtaleinngåelse med private aktører er omfattende og komplekst, og en registerløsning som fungerer som en prekvalifisering av private helse, oppvekst- og velferdsvirksomheter, uavhengig av eier- og organisasjonsform vil kunne bidra til å forenkle anskaffelsesprosesser ved kjøp av oppvekst, helse- og velferdstjenester fra private aktører.