Samfunnsøkonomene

Frontfagmodellen bygger på at produktivitetsveksten i konkurranseutsatt sektor skal ligge til grunn for lønnsveksten i hele det norske arbeidsmarkedet, også skjermet sektor. Det skal sikre konkurranseutsatt sektor tilgang på arbeidskraft til konkurransedyktige vilkår, gitt at konkurranseforholdene mot utlandet ellers er like. Modellen legger grunnlaget for at lønnsutviklingen i hele det norske arbeidsmarkedet skal bli tilnærmet lik. I praksis fungerer det imidlertid ikke helt slik.

Staten forhandler med Akademikerne som ett tariffområde. Det sikrer at lønnsveksten i staten i stor grad følger lønnsveksten i frontfagene. Det samme gjelder andre deler av offentlig sektor. Store deler av privat sektor har over tid hatt en høyere lønnsutvikling enn offentlig sektor. Privat sektor har både mulighet og evne til å tiltrekke seg nødvendig arbeidskraft ved hjelp av lønn fordi sektoren i mindre grad er bundet av rammen for oppgjørene i frontfagene. Det skyldes delvis at færre private enn offentlig ansatte er organisert og dermed er omfattet av en tariffavtale. I tillegg styrer private foretak i større grad med overskudd for eierne som mål sammenlignet med offentlig sektor som i stor grad styres av kostnadene.

Arbeidskraften i skjermet sektor anses som heterogen. Noen grupper arbeidstakere har imidlertid over tid vært mer utsatt for konkurranse enn andre. Vi anser at særlig akademisk utdannet arbeidskraft er etterspurt. Offentlig sektor, særlig staten, har mistet akademisk arbeidskraft til privat sektor og staten opplever en høy og økende turnover. Når staten som arbeidsgiver ikke klarer å konkurrere om arbeidskraften vil det på sikt påvirke kvaliteten i de statlige virksomhetene, både med hensyn til tjenestene staten leverer og den veksten staten tilfører samfunnet. Vi mener at frontfagsmodellen har gitt en situasjon der statens evne til å konkurrere om arbeidskraften er varig svekket og der utviklingen over tid har gått i feil retning.

Vi observerer at det eksisterer en oppfatning om at produktivitetsveksten i offentlig virksomhet kun handler om å gjøre forvaltningsoppgavene med færre arbeidstimer. Vi vil minne om at offentlig sektor i stor grad er pådriver for utvikling innenfor mange områder hvor øvrige deler av det norske samfunnet nyter godt av veksten. Det er for eksempel liten tvil om at offentlig sektor ligger i front for utviklingen av arkivtjenester, elektronisk kommunikasjon, for eksempel gjennom portaler som Altinn og HelseNorge og sikkerhetsløsninger innenfor IKT. Offentlig sektor innehar også betydelig kompetanse innenfor beredskap og krisehåndtering som smitter til andre virksomheter. Inntektene denne veksten tilfører samfunnet måles imidlertid ikke på samme måte som i private foretak og er derfor ikke like synlig.

Produktivitetsutvikling i staten er avhengig av tilgang på akademisk arbeidskraft, og mulighet til å konkurrere om spisskompetanse. Eksempler på arbeidskraft som er svært etterspurt både i privat og offentlig virksomhet er personer med IKT-kompetanse som tilleggskompetanse til øvrig akademisk fagkompetanse. Kompetanse knyttet til rettsutviklingen i EU er et annet eksempel, hvor det vil være svært hemmende for offentlig sektor, og da særlig staten hvis denne kompetansen skulle mangle.

Det er derfor viktig å se at offentlig sektor også er avhengig av å kunne endre sammensetningen av arbeidskraften for å kunne oppnå produktivitetsvekst i sine virksomheter, på lik linje med privat sektor. For å styre sammensetningen av arbeidskraften, må også offentlig sektor være konkurransedyktig overfor nødvendig arbeidskraft.

Frontfagsmodellen er ikke konstruert for å løse utfordringer knyttet til endret kompetansebehov i arbeidslivet. Modellen representerer derimot en rigiditet mot endringer, særlig i offentlig sektor som hemmes i å bruke lønn som virkemiddel for å tiltrekke seg særlig etterspurt arbeidskraft.

Samfunnsøkonomene erfarer at endringer i arbeidskraftsbehovet skjer raskere enn før, og omfatter flere arbeidstakere enn før. Arbeidsgiverne i skjermet sektor opplever at de ikke bare mister arbeidskraft til konkurranseutsatt sektor, men også til andre virksomheter i skjermet sektor. Spenningen er akkurat nå særlig stor mellom statlig og privat virksomhet i skjermet sektor. Statlige virksomheter står i fare for å få underskudd på flere grupper akademisk arbeidskraft, også over tid.

Økt etterspørsel etter særlig etterspurt arbeidskraft i skjermet sektor kan etter frontfagsmodellen kun løses gjennom å utdanne flere, slik at tilbudet øker i takt med etterspørselen. Men det er løsninger som tar lang tid både å etablere og å gjennomføre. Her kreves det også tiltak som kan virke på kort sikt. Et av virkemidlene som bør vurderes er å differensiere lønnsveksten i enkeltår og heller anse frontfagstillegget i frontfagsmodellen som en norm over tid.

Samfunnsøkonomene anser at offentlig sektors svekkede evne til å konkurrere om akademisk arbeidskraft ikke kan fortsette. Det bør derfor settes inn tiltak så snart som mulig for å dempe flukten av nødvendig akademisk arbeidskraft. Vi foreslår at Frontfagsmodellutvalget ser nærmere på hvordan frontfagsmodellen bidrar til denne situasjonen.

Som forslag til et umiddelbart tiltak foreslår vi at Frontfagsmodellen gir rom for større fleksibilitet mellom de ulike virksomhetene som staten driver, slik at staten kan holde på den arbeidskraften staten er avhengig av for å kunne drive effektivt. Et forslag til tiltak kan her være å dele opp staten som et samlet forhandlingsområde og heller forhandle om utsatte grupper av arbeidskraft, enten innenfor utsatte virksomhetsområder, eller på tvers av statlige virksomheter. Et slikt tiltak vil samtidig kunne legge til rette for at frontfagstillegget i frontfagsmodellen mer effektivt kan virke som en norm over tid. Akademikere ansatt i staten tilknyttet virksomhet med høy produktivitetsvekst vil da i en periode kunne gis noe høyere lønnsvekst og dermed bedre møte etterspørselen i arbeidsmarkedet. De ansatte i staten vil dermed få sterkere insentiver til å bli i staten. Det samme tiltaket kunne og gjøres etter fagfelt på tvers av statlige virksomheter for å beholde særlig konkurranseutsatt kompetanse i staten. Staten som arbeidsgiver vil på sin side kunne oppnå en raskere produktivitetsvekst for sine virksomhetsområder, og som også gir vekst ut over statens virksomheter. Dette bør være effektivt for statens virksomheter, og også effektivt for øvrig virksomhet i Norge.