Overordnede innspill til forbedringer av forskriften
Ved inngangen til et så stort og langvarig program, bør forskriften nøye seg med å være en overordnet ramme for programmet. Programorganisasjonen må ha rom for å høste erfaringer som kan føre til nødvendige justeringer. Det foreliggende forslaget til forskrift er for detaljert og åpner ikke for en slik «lærende organisasjon».
Forskriften bør avgrenses til å være en tilskuddsforskrift rettet mot kirkeeier. Elementer i foreliggende forslag som regulerer organiseringen av tilskuddsforvaltningen, kan med fordel legges til en styreinstruks. Dette gjelder for eksempel, men ikke utelukkende for forskriftens kapittel 3, Søknadsprosess. Rent veiledningsstoff, herunder eksempler for type tiltak, bør legges til en egen veiledning.
Tilskuddenes størrelse
Sør-Hålogaland biskop er enig i at et av de avgjørende suksesskriteriene for bevaringsprogrammene vil være å sikre at de nye statlige midlene ikke bidrar til å redusere kommunenes finansielle engasjement for kirkevedlikeholdet. Det er derfor viktig å finne en ordning som hverken overbelaster kommunenes økonomi eller inviterer til å redusere kommunenes egeninnsats.
Vi mener imidlertid at den foreslåtte innretningen for tilmåling av tilskudd i § 4-4 gir feil insitament ved å belønne store og dyre prosjekter med prosentvis vesentlig høyere tilskudd enn til mindre prosjekter. Vi er alvorlig bekymret for de mulige konsekvensene av en slik modell:
Ut fra vår erfaring ligger det store flertallet av pågående istandsettingsprosjekter i fredete eller listeførte kirker i størrelsesorden under 30 mill. kr, og i mange tilfeller under 10 mill. kr. De foreslåtte intervallene opererer med for høye prosjektkostnader, og spredningen i tilskuddssatsene er altfor stor.
På denne bakgrunn foreslår vi isteden et «flatt» tilskuddsnivå på 60 % slik praksis har vært i de seinere års tilskuddsutlysninger fra Barne- og familiedepartementet eller 50 %, etter forbilde fra Svenska kyrkans kyrkoantikvariske ersättning.
Kirkerådet anslår at kommunene i Norge til sammen bruker ca. 500 mill. kr årlig på vedlikehold av fredete og listeførte kirker. Med et tiltenkt tilskuddsnivå på totalt 500 mill. kr og en kommunal egenandel på 40-50 %, vil summen som kommer kirkebyggene til gode kunne dobles dersom kommunene holder sitt finansielle engasjement på samme nivå som i dag. En slik fordelingsmodell vil da gi god sammenheng med forslaget til § 1-2 bokstav d, dersom denne bestemmelsen blir vedtatt.
Vi støtter forslaget om mulighet for ekstra tilskudd til kommuner med mange kirker i forhold til innbyggertall og til kommuner med alvorlige økonomiske utfordringer. Det bør tillegges at økt tilskudd dessuten bør kunne gis ved overhengende risiko for tap av antikvariske verdier.
Som et virkemiddel for å kunne ta hensyn til de løpende erfaringer som høstes, er det viktig at programstyret har mulighet til å justere tilskuddsnivået underveis.
Programmets første fase
En bør være oppmerksom på farene ved en for rask opptrapping av tilskuddsnivået i programmets innledende fase. Svenska kyrkan brukte en innkjøringsperiode på fem år etter år 2002 for å komme opp på planlagt nivå for kyrkoantikvarisk ersättning. Selv etter denne perioden der markedet, kirkeeierne og forvaltningen gradvis kunne forberede seg på å absorbere jevnlige, årlige tilskudd på 460 mill. SEK, opplevde man perioder med betydelig underforbruk.
Erfaringen i Sverige var også at programmet var prisdrivende, til tross for at de årlige midlene ble fordelt på et langt større antall kirker enn det som er lagt til grunn i Norge.
Forskriften bør avgrenses til å være en tilskuddsforskrift rettet mot kirkeeier. Elementer i foreliggende forslag som regulerer organiseringen av tilskuddsforvaltningen, kan med fordel legges til en styreinstruks. Dette gjelder for eksempel, men ikke utelukkende for forskriftens kapittel 3, Søknadsprosess. Rent veiledningsstoff, herunder eksempler for type tiltak, bør legges til en egen veiledning.
Tilskuddenes størrelse
Sør-Hålogaland biskop er enig i at et av de avgjørende suksesskriteriene for bevaringsprogrammene vil være å sikre at de nye statlige midlene ikke bidrar til å redusere kommunenes finansielle engasjement for kirkevedlikeholdet. Det er derfor viktig å finne en ordning som hverken overbelaster kommunenes økonomi eller inviterer til å redusere kommunenes egeninnsats.
Vi mener imidlertid at den foreslåtte innretningen for tilmåling av tilskudd i § 4-4 gir feil insitament ved å belønne store og dyre prosjekter med prosentvis vesentlig høyere tilskudd enn til mindre prosjekter. Vi er alvorlig bekymret for de mulige konsekvensene av en slik modell:
Ut fra vår erfaring ligger det store flertallet av pågående istandsettingsprosjekter i fredete eller listeførte kirker i størrelsesorden under 30 mill. kr, og i mange tilfeller under 10 mill. kr. De foreslåtte intervallene opererer med for høye prosjektkostnader, og spredningen i tilskuddssatsene er altfor stor.
På denne bakgrunn foreslår vi isteden et «flatt» tilskuddsnivå på 60 % slik praksis har vært i de seinere års tilskuddsutlysninger fra Barne- og familiedepartementet eller 50 %, etter forbilde fra Svenska kyrkans kyrkoantikvariske ersättning.
Kirkerådet anslår at kommunene i Norge til sammen bruker ca. 500 mill. kr årlig på vedlikehold av fredete og listeførte kirker. Med et tiltenkt tilskuddsnivå på totalt 500 mill. kr og en kommunal egenandel på 40-50 %, vil summen som kommer kirkebyggene til gode kunne dobles dersom kommunene holder sitt finansielle engasjement på samme nivå som i dag. En slik fordelingsmodell vil da gi god sammenheng med forslaget til § 1-2 bokstav d, dersom denne bestemmelsen blir vedtatt.
Vi støtter forslaget om mulighet for ekstra tilskudd til kommuner med mange kirker i forhold til innbyggertall og til kommuner med alvorlige økonomiske utfordringer. Det bør tillegges at økt tilskudd dessuten bør kunne gis ved overhengende risiko for tap av antikvariske verdier.
Som et virkemiddel for å kunne ta hensyn til de løpende erfaringer som høstes, er det viktig at programstyret har mulighet til å justere tilskuddsnivået underveis.
Programmets første fase
En bør være oppmerksom på farene ved en for rask opptrapping av tilskuddsnivået i programmets innledende fase. Svenska kyrkan brukte en innkjøringsperiode på fem år etter år 2002 for å komme opp på planlagt nivå for kyrkoantikvarisk ersättning. Selv etter denne perioden der markedet, kirkeeierne og forvaltningen gradvis kunne forberede seg på å absorbere jevnlige, årlige tilskudd på 460 mill. SEK, opplevde man perioder med betydelig underforbruk.
Erfaringen i Sverige var også at programmet var prisdrivende, til tross for at de årlige midlene ble fordelt på et langt større antall kirker enn det som er lagt til grunn i Norge.