KABB Kristent Arbeid Blant Blinde og svaksynte

KABB (Kristent Arbeid Blant Blinde og svaksynte) gleder seg over at det i årene fremover skal settes av betydelige midler til bevaring av kulturhistoriske verdifulle kirkebygg. Vårt håp er at universell utforming og tilrettelegging er en av bærebjelkene i prosjektet.

Spesielt positivt er forskriftens grunnleggende tanke om at dette ikke bare handler om konservering, men at kirkebyggene «kan fortsette å være kilder til tro og kunnskap og gi grunnlag for opplevelse, engasjement og innsikt i Norges kulturhistorie» og at målgruppene er «brukere av kirkebyggene, lokalsamfunnene rundt og publikum som nyttiggjør seg av den nasjonale kulturarven.»

18 prosent av befolkningen lever med ulike funksjonsnedsettelser. Det betyr at de er avhengige av tilrettelegging, ulike hjelpemidler og/eller bistand for å kunne delta i samfunns- og kirkeliv, og andre aktiviteter på lik linje med andre.

18 prosent av befolkningen utgjør 8-900.000 personer. 18 prosent av medlemmene i Den norske kirke tilsvarer over 600.000 kirkemedlemmer. Det gjør personer med funksjonsnedsettelser til en stor minoritet i samfunnet og Den norske kirke.

Universell utforming av norske kirkebygg er en praksis med store variabler. Det finnes rullestolramper, som er for bratte. Kilometervis av teleslynger som er utrangert og ikke fungerer, og stemningsfull kirkebelysning som er for mørk. Det finnes krav til bygg etter 2008, men det finnes ingen krav eller standarder å forholde seg til før dette tidspunktet. Da blir ofte overlatt til at skjønn, personlig engasjement og «følelser» som legges til grunn for de tiltakene som settes i verk.

I tillegg er kirkebygg lite tilrettelagt når det gjelder deltakelse i aktivitetene som finner sted i kirkerommet: salmebøker, bruk av skjerm, tilgang til ulike rom/arenaer som brukes i liturgisk/kirkelig sammenheng.

KABB har vært interesseorganisasjon for mennesker med synstap og leseutfordringer i over 90 år. Vår erfaring er at universell utforming ikke prioriteres særlig høyt i Den norske kirke og kirkebygg på grunn av manglende kunnskap om hva universell utforming er, manglende vilje til å prioritere økonomi på dette feltet og dårlige holdninger i møte med mennesker med funksjonsnedsettelser.

Kirkelige ansatte og menigheter har svært variabel kunnskap og forståelse for hva universell utforming innebærer. Det hjelper ikke tunghørte at det finnes en teleslynge når ingen av de ansatte vet hvordan den virker og skal brukes? Det gir ikke bedre selvfølelse for rullestolbrukeren å alltid måtte rulles inn bakveien fordi rampa er plassert på bakkdøra, skjult fra fasaden og alles åsyn.

Det er behov for et betydelig kunnskapsløft i dette prosjektet. Enten må kirkebyggherrene selv skaffe seg oppdatert kunnskap eller så må prosjektet koble inn fagmiljøer som f.eks. KABB eller andre som kan bidra til at perspektiv og horisont blir utvidet og sikret.

Det burde stilles krav til tilskuddsmottaker at det skal følge en redegjørelse/betenkning rundt universell utforming og hvilke vurderinger som er gjort før tilskudd kan gis. Universell utforming i kirker vil kunne handler om:

Tilskuddsmottaker vil kunne få hjelp og bistand til å finnes gode løsninger gjennom ordningens sekretariat eller fagrådet, som også er nevnt for ordningen.

Ved å stille krav vil en skape en refleksjon som både kan løse utfordringer, bidra til endringer og endre holdninger.

Tilskuddsordningen kunne innføre et slikt som et krav. Dette ville være mer forpliktende.

En standard kunne inneholde en sjekkliste og et rapportkrav når tiltaket et på plass. Det kunne også vært koblet til en tilgjengelighetsmerking. Dette ville kunne innføres i oversikt og informasjon om kirken og være nyttig kunnskap om kirkens UU-standard for besøkende med funksjonsnedsettelser.