Dato: 21.03.2024 Svartype: Med merknad Jeg gå imot at det blir lovendring som tillater provosert abort inntil 18. svangerskapsuke og senere ( noen vil at det ikke skal være noen grense.). Uansett når i svangerskapet provosert abort utføres så tar man livet av fosteret. Dess lengre man venter dess mer utviklet er fosteret, de usynlige båndene som knyttes til mor blir sterkere og sterkere og byrden for mor og far vil naturlig nok bli tyngre når disse båndene skal klippes over. Kroppen til mor går i sjokk og og forstår ikke hva som har skjedd, hormonene er i fullt kaos. Kroppen vil spørre moren og trigge mange spørsmål; hvorfor, dette skulle du ikke ha gjort, dette er ireversibelt, etc. Dette fører til Post Abort Syndrom.( som ingen vil snakke om). Nå står kvinnen ALENE. For alle hun søker trøst, forståelse,støtte hos har blitt politisk korrekte - abort er ikke noe å ta på veien for, det er fine greier, bare legg dette barnet bort, de går nok over - MEN DET GJØR DET IKKE. Jeg tror at det fleste provoserte abortene ikke er selvbestemte, hvilken kvinne vil ta livet av barnet sitt. De som bestemmer er; far, besteforeldre, karriære, økonomi, sosiale forhold, antatte negative problemstillinger, osv. Det norske samfunn må ha et system som oppmunter kvinner til å bære frem et barn som ikke er planlagt slik at dette blir en lykke- å bære frem et nytt liv- alt vil ordne seg. Alternativet blir et liv i sorg, mange tanker om hvordan livet til dette barnet hadde blitt, bursdager,etc. Tankene stormer på når veninner kommer med sine barn. Derfor; LA BARNET LEVE ! Da vil familie, samfunn og mor være lykkelige. Helse- og omsorgsdepartementet Til høringen Til toppen
