GramArt

GramArt støtter Norwacos høringssvar på dette området.

Innledningsvis ønsker vi å takke departementet for grundig behandling av innspillet fra GramArt og Creo der vi foreslår at det etableres en vederlagsordning som lovfester at en utøvende kunstner ved overdragelse av sin enerett til på forespørsel-bruk av sin fremføring, eller opptak av den, vil ha et uoverdragelig og ufravikelig krav på rimelig vederlag fra:

I lys av tilbakemeldingene fra departementet ønsker vi å komme med følgende presiseringer til punkt 13.5.8 i høringsnotatet. Vi tolker signalene fra opphaversiden og enkelte andre utøvergrupper dit hen at disse ikke ønsker en slik “residual remuneration right» for sin del, selv om disse gruppen var inkludert i løsningen i Belgia. Dette fordi opphaverne og en del andre utøvere, i motsetning til musikkutøvere, har direkteavtaler med de aktuelle tjenestene. Vi justerer derfor vårt forslag til å kun gjelde musikkutøvere.

Der det allerede foreligger et innspilt lydopptak og denne innspillingen utgis på en kommersiell strømmetjeneste som Spotify eller brukes som bakgrunnsmusikk for en brukeropplastet video på en artikkel 17-plattform som TikTok eller YouTube, vil både utøver, opphaver og produsent inneha rettigheter til det aktuelle lydopptaket. I musikkbransjen er det historisk sett plateselskapene som forvalter produsentrettighetene og utøverrettighetene for kommersiell utnyttelse av innspillingen, såfremt de har hjemmel til dette i avtalen med artisten.

Inntektsstrømmen for en såkalt «Spotify-modell» ser slik ut: om platekontrakten innehar nødvendig hjemmel, vil plateselskapet forhandle med hver enkelt strømmeplattform om klarering av bruk av deres respektive kataloger. Spotify betaler så en andel av sine inntekter til plateselskapet via deres distributør eller gjennom en direkteavtale med Spotify. Inntektene som en artist mottar i royaltyvederlag vil avhenge av den enkelte platekontrakten og de markedsmessige vilkårene. I de fleste tilfeller mottar artistene en svært liten andel av plateselskapenes inntekter.

Vi kan dessverre ikke se at innføringen av rett til rimelig vederlag i åndsverkloven § 69 har hatt noen innvirkning på artistenes vilkår. De totale inntektene for bruk av innspilt musikk har aldri vært høyere enn nå. Beklageligvis er det vår oppfatning at plateselskapene ser ut til å være mer opptatt av å sikre egen inntekt enn å la artistene få en rimelig andel av inntektene. Andre musikere (typisk sessionmusikere) mottar normalt ingen andel av inntekter fra utnyttelse på slike tjenester.

Artistens royaltyandel er i dag også uforholdsmessig lav sammenliknet med den andelen som de store kommersielle strømmetjenestene sitter igjen med. Strømmeplattformenes økonomiske modeller favoriserer dessuten kommersiell musikk på bekostning av et bredere kulturelt mangfold. Samtidig avregnes algoritmebaserte avspillinger og spillelister på samme måte som brukergenererte avspillinger. Det er ikke mulig for artistene å få innsyn i hva som ligger til grunn for algoritmer og spillelister, selv om disse i stor grad påvirker hvilken andel av inntektene disse rettighetshaverne mottar.

Vi viser til rapporten «Cultural diversity and the conditions for authors in the European market» [1] , som resulterte i EU-resolusjonen 2023/2025 (INI) av 17. januar 2024, se utdrag nedenfor. At resolusjonen fikk tilslutning med så stort flertall, etter implementering av digitalmarkedsdirektivet i EU, viser at det fortsatt er behov for videre tiltak med sikte på å sikre kulturelt mangfold og rimelige betingelser for utøvere.

«(…) authors and performers are frequently not recognized or remunerated in a way that reflects the true extent of their contribution, which results in a majority of authors receiving very low revenue from the music streaming market and often means they are unable to sustain their professional careers, which creates a significant imbalance over time that needs to be addressed”

Siden strømmemarkedet etter så mange år fortsatt ikke viser tegn til å utvikle seg slik at artistene mottar en rimelig andel av inntektene, er vi av den klare oppfatning at det må innføres mekanismer for å sikre et rettferdig og bærekraftig system for strømming. Avtalefriheten medfører en skjevdeling i utøvernes disfavør, da disse som oftest har den svakeste forhandlingsposisjonen i avtaleforholdet. Omfanget av gruppen rettighetshavere som dette gjelder, gjør at adgangen til avtalejustering i artikkel 20 ikke er nok til å rette opp i markedssvikten i strømmeøkonomien for utøvere Det vil være en stor administrativ byrde om hver enkelt rettighetshaver må fremme krav om avtalejustering på dette området. Den alminnelige formuerettslige tankegang sikrer ikke utøvers rett til rimelig vederlag. Derfor mener vi det må lovfestes en såkalt «residual remuneration right» – en tilleggsrett til vederlag – som vil sikre utøvere et rimelig vederlag i tråd med artikkel 18.

I Spania har en slik «residual remuneration right» eksistert i flere år. Erfaringer fra Spania viser at vederlagsordningen har resultert i økte utbetalinger til utøvere, uten at det har gått på bekostning av inntektene til plateselskapene. I den samme perioden har inntektene til plateselskapene også økt. Dette har skjedd uten at abonnementsprisen til Spotify har gått opp. Dette viser at en vederlagsordning som den vi foreslår ikke har hatt en skadelig innvirkning på musikkindustrien. Den har heller ikke “skapt et ubegrunnet monopol”, jfr. Epidemic Sound AB sin kommentar i høringsnotatet s. 204.

Departementet henviser på side. 204 til den svenske utredningen om vederlagsrett, som ble innhentet i forkant av implementering av digitalmarkedsdirektivet i Sverige. Vi vil påpeke at utredningen har vært sterkt kritisert av Svenska Musikerforbündet, SAMI (Svenska Artisters och Musikers interesseorganisasjon), Sveriges Yrkesmusikerforbünd og AEPO-Artists [2] . Kritikken går i hovedsak ut på følgende:

I vårt forrige innspill påpekte vi at ordningen i Belgia kun gjelder kommersielle strømmetjenester. Strømmetjenester til biblioteker og universiteter vil falle utenfor. Det samme gjelder for ikke-kommersielle allmennkringkastere som NRK. Da dette ikke tydelig fremgikk av høringsnotatet, ønsker vi å understreke at vi er positive til en liknende presisering ved eventuell gjennomføring i norsk rett.

For øvrig viser vi til vårt innspill av 18.01.23, både med hensyn til utforming av konkret lovtekst og begrunnelse utover det som fremkommer her.

GramArt støtter Kunstnernettverkets høringssvar på dette området.

GramArt støtter Gramos høringssvar på dette området.

GramArt støtter Norwaco og Kunstnernettverket sine høringssvar på dette området.

Vi viser til høringssvaret fra NORA der de ber om en ytterligere opprydding i ordlyden i åvl. § 21. NORA foreslår at passasjen i annet ledd annet punktum om å gjøre krav “gjeldende i fellesskap ” strykes slik at ordlyden er tråd med hvordan bestemmelsen praktiseres av Gramo. Videre foreslår NORA at bestemmelsen i tredje ledd første punktum om å “fremsette krav” må strykes, slik at ordlyden er i tråd med lov om kollektiv forvaltning § 4 og § 22 første ledd. GramArt støtter de to forslagene om opprydding i åvl. § 21.

Avslutningsvis vil vi gjenta vårt tidligere budskap om at en hensiktsmessig implementering av digitalmarkedsdirektivet er en gyllen anledning for både regjeringen og Stortinget til å gjennomføre et nødvendig oppryddingsarbeid i en kunstnerøkonomi som absolutt ikke fungerer for det store flertallet av musikkutøvere.