Kjøtt- og fjørfebransjens landsforbund

Det vises til informasjon publisert på departementets nettside 31.10 med frist til å uttale seg, og ovennevnte NOU innen 30.01.2024.

Som en bransjeorganisasjon for tilnærmet alle norske bedrifter i slakte- og foredlingsbedrifter for kjøtt og egg, vil uttalelsen konsentrere seg om det som er særlig relevant for den verdikjeden bedriftene er en del av.

Både våre medlemsbedrifter og KLF er innforstått med, og motivert for, å arbeide for at Norge når klimamålene.

I mandatet står bla følgende:

« Hovudføremålet til utvalet er å gjere ei heilskapleg utgreiing av dei vegvala Noreg står overfor for å nå klimamålet i 2050, og vise korleis Noreg kan bli eit lågutsleppssamfunn i 2050, på ein mest mogleg kostnadseffektiv måte, med effektiv ressursbruk og eit konkurransedyktig næringsliv»

Lista for resultatet av utvalgets arbeid er med det satt meget høyt; å foreslå endringer, tiltak og løsninger med utgangspunkt i kunnskap, teknologi og forsking som er minst 27 år eldre enn når målene skal nås. I det ligger en betydelig fare i å foreta beslutninger i dag som om noen år kan vise seg å være unødvendige eller ineffektive.

I prosessen med produksjon og foredling av kjøtt og egg i Norge, kreves det en betydelig transportaktivitet til fôr, levende dyr, slakt og ferdigvarer. Og store mengder energi er nødvendig til varme- og kuldeproduksjon. Det er flere viktige forhold som driver dette fram, blant annet samfunnets interesse av:

Arbeidet i kjøtt- og fjørfesektoren med å frigjøre seg fra bruken av fossilt brennstoff, og andre innsatsfaktorer/produksjonsprosesser som avgir klimagasser, er i full gang. Dette arbeidet vil fortsette med samme ambisjon som for alle andre industrisektorer; netto-null utslipp i 2050.

MEN, verdikjeden for norsk mat står i en særstilling! Og fordi den er tuftet på tilgjengelig dyrkbar mark og langsiktige biologiske prosesser, vil beslutninger som i ettertid viser seg å være ukloke ha langsiktige, negative konsekvenser. Svekket evne til å dekke befolkningens behov for mat og proteiner kan i gitte situasjoner være fatal.

NOU’en tar ikke i tilstrekkelig grad inn over seg det faktum at «Matforsyning» er en tjenestetype som er oppført på Regjeringens «Liste over virksomheter med kritisk samfunnsfunksjon og nøkkelpersonell (oppdatert 22.12.2021)». Alle produksjonsleddene fra jord til bord i verdikjeden for norsk mat er omfattet av dette. I regjeringens 18-siders liste omtales nesten bare offentlig finansiert aktivitet. De tydeligste uttakene i tillegg til matforsyning, er drivstoff, transport samt tele/satellitt-tjenester.

I det videre arbeidet bør forventningene til framdrift og løsninger på klimautfordringene nyanseres mer for virksomheter med kritisk samfunnsfunksjon. Beslutningsgrunnlaget som benyttes for å gjøre endringer i matproduksjonssystemet, må ikke bare være riktig som en teoretisk tilnærming i en beregningsmodell. Løsningene må også være gjennomførbare i praksis hensyntatt både naturgitte forhold og individenes valgfrihet.

Jordbruksavtalen og internasjonale rammer

Det fremføres at ¾ av budsjettstøtten benyttes til melk- og kjøttproduksjon, mens resten går til blant annet grønt og ull . Framstillingen i dokumentet indikerer at Utvalget har hatt en intensjon om å tegne et så negativt bilde av melk- og kjøttproduksjon som mulig, også økonomisk sammenheng. Det kan eksemplifiseres med:

I samme kapittel skriver utvalget:

Dagens system for å styre jordbruket i Norge bør videreutvikles slik at det i større grad stimulerer til omlegging til et lavutslippsjordbruk. Sektoren preges av mange mål, mange støtteordninger….

…. Samlet sett bør handelspolitikken, tollvern, subsidier, jordbruksavtalen og arealvernvris slik at virkemidlene støtter omstillingen til et jordbruk med lave klimagassutslipp uten at omstillingen nulles ut av import av mat med høyere klimaavtrykk.

Utvalget har imidlertid unnlatt å drøfte/problematisere rundt de begrensingene og mulighetene Norge har til å endre innretningen av støtteordningene i matproduksjonen og over jordbruksavtalen. Særlig forutsetningene i WTO-avtale, men også artikkel 19 i EØS-avtalen og Råk-løsningen, legger beskrankninger for gjennomføring av utvalgets endringsforslag. De bundne tollsatsene for produkter ut over melk og kjøtt er til dels svært svake. En slik drøfting av forslagene opp mot dette er avgjørende for at endringsforslag skal framstå realitetsorientert.

Om klimagassutslipp fra matvarer

Utvalget har unntaksdøra på gløtt for matproduksjon:

Utvalget legger til grunn at i et lavutslippssamfunn, hvor så å si alle utslipp er fjernet for godt, vil det fortsatt være utslipp knyttet til produksjon av mat. Det er ikke mulig å fjerne alle utslipp knyttet til biologiske prosesser fra produksjon av mat, men de kan reduseres ved å endre hvordan og hva som produseres.

Det er positivt at denne erkjennelsen er med i NOU’en. Men konsekvensene av erkjennelsene kommer for lite fram i matkapittelet.

Utvalget velger ikke å tydeliggjøre utslippsbehovene for å opprettholde matproduksjon under norske forhold, men bidrar i stedet til å utydeliggjøre disse:

Avsluttende kommentar

Utvalget refererer til at gjennomsnittsalderen for norske bønder er høy, at det er utfordringer knyttet til rekruttering og at fellesgoder landbruket produserer kan forsvinne om landbruket trappes ned.

Etter KLFs vurdering er det vesentlig mer som står på spill.

I norsk landbruk er det en sterk knytting mellom bosted og gårdsdrift. I tillegg er det ofte sterke bånd som knytter slekt til gårdsbruk. Den særnorske odelsloven har bidratt til dette. At husdyr-produksjonen opphører på gården, men at familien blir boende er derfor relativt vanlig.

En konsekvens er at om lag halvparten av dyrket mark i Norge er allerede utleid. Beregninger viser at bare å skulle endre kostholdet i Norge iht NNR- forslaget, medfører at om lag 1/3 av dagens dyrket mark går ut av produksjon til matformål.

Beveger Norge seg dit, må det påregnes store strukturelle endringer i landbruksnæringen. Lite taler for at disse endringene vil resultere i en omfattende økning av frukt/grønt-produksjonen, men heller et tap av kompetanse; kompetanse om god utnyttelse av lokale arealer og godt husdyrhold. Forvitring av jordkvalitet, bygninger og produksjonsutstyr som er nødvendig for husdyrhold i Norge er den naturlige konsekvensen.

Nedbygging av landbruket og reduksjon av husdyrholdet kan med politiske signaler skjer raskt. Men det vil være veldig tidkrevende å bygge opp igjen når behovet er der! I en usikker verden kan inkonsistente endringer i matsystemet få dramatiske konsekvenser. Forsvarskommisjonens rapport er klar i sin beskjed dersom noen ønsker å gamble med matsikkerheten norsk landbruk gir den norske befolkning.

KLF forventer at norsk klimapolitikk og utforming av tiltak tar innover seg at klimagassutslippet fra husdyrproduksjon er sirkulær. Over tid bidrar den ikke til økt utslipp. Klimagassutslipp fra biomassen i husdyrproduksjonen er avhengig av langt flere faktorer enn antall dyr. Det jobbes systematisk med å ta ned utslippene både pr dyr og pr produsert enhet kjøtt og egg. Og vi ser resultatene kommer.

Det finnes løsninger i dag også for hold av storfe innendørs der metan samles og kan inngå i andre, produksjoner. Det er noe parallelt med «karbonfangst- og lagring», men her kan utslippsproduktet inngå i andre, nyttige og nødvendige produksjoner i stedet for å lagres. Å fortsette å fremstille (spesielt) storfe som «klimaversting» uten å gå dypere inn i alternative produksjonsmåter, er derfor mangelfullt og misvisende. Utvalgets svake fokus på betydningen av drøvtyggernes evne til å omskape plantemateriale til menneskemat, ikke minst fra voksende mengder med planterester som økt frukt/grønt kosthold vil medføre, er faglig svakt.

Hvordan samfunnet ønsker å tilrettelegge for husdyrhold varierer over tid og av samfunnets behov. Det kan raskt komme tider der behovet for et betydelig husdyrhold er stort for å dekke mat- og proteinbehovet til den norske befolkning.

I den videre behandlingen av NOU, må ikke det beste bli det godes fiende. Klimaambisjoner og tiltak må ikke undergrave forutsetningene for en stor, ressurstilpasset, norsk husdyrproduksjon som drives av kompetente og motiverte bønder.