Dato: 04.10.2025 Svartype: Med merknad Jeg er positiv til det aller meste i høringsnotatet, og har ingen større innvendinger mot den revisjonen som foreslås. Når det gjelder innføringen av en maksgrense for erstatning for inntekstap under straffeforfølgning savner jeg noen relevante premisser som etter min mening burde ha vært med i grunnlaget for et evntuelt lovvedtak. Mine mereknader nedenfor knytter seg til punkt 6.1 i høringnotatet. Det prinsipielle problemet er her om og i tilfelle på hvilket novå man skak sette en maksgrense for erstatning for inntektstap når en borger har vært utsatt for straffeforfølgning som ikke har ført frem til iretteføring. En innfallsvinkel til dette problemet er å ta utgangspunkt i de legislative hensyn bak den alminnelig lempningsregelen i norsk rett, skadeserstatningsloven (skl.) § 5-2. Det kan også være verd å bygge på de retningslinjer for rettsanvendelsen som kan utledes av lovtekst, forarbeid, rettspraksis og teori vedrørende denne bestemmelsen. Den alminnelige lempningsregelen inneholder en vid hjemmel for skjønn. Det kan ikke utelukkes at den allerede etter gjeldende rett kan få anvendelse i saker som nærmer seg det foreslåtte maksimaltaket. En skadelidt som krever inntektstap for 20 millioner for ett årstap bør eksempelvis kunne møtes med lempning etter skl. § 5-2 ut fra de samme vurderinger som begrunner forslaget om et inntektstak på 160 G. Terskelen for lempning kan etter omstendighetene være aktuell også for lavere inntektsnivå, avhengig av konkrete forhold. Det kunne i alle fall ha vært fruktbart å se ideen om makstak i sammenheng med lempningsregelen, dens bakgrunn og prinsipielle forankring. Materielt er utviklingen av lempningsregelen, og debatten om denne, den naturlige historiske rammen for de avveininger som gjøres i punkt 6.1 i høringsnotatet. Et synspunkt kan med et slikt utgangspunkt være som følger: Grov skyld er til hinder for lempning av erstatning ut fra synspunktet om at det er støtende at en skadevolder som har utvist forsett eller kanskje overlegg skal tilgodeses med lempning. Av denne grunn har norsk rettspraksis utviklet seg slik at det ikke anses «urimelig» at denne typen gjerningsmenn betaler full erstatning, jf. eksempelvis Rt-2005-901 Bandidos . Når staten er objektivt ansvarlig for konsekvensene av en samfunnsmessig nyttig og helt nødvendig aktivitet til opprettholdelse av lov og orden, er man rettspolitisk på den andre ytterkant. Det kan da nettopp være rimelig at skadevolders ansvar lempes. Denne synsmåten kan gi et bidrag til en forsterkende argumentasjon bak ideen om et makstak. Jeg vil i tillegg spørre om det kan være grunnlag for å bruke dette resonnementet til å gå et skritt lenger enn det som er foreslått i høringsnotatet: Makstaket kan kanskje beholdes slik forslaget lyder, eller eventuelt senkes, men også kombineres med en retningslinje i den eksisterende lempningsregelen i § 5-2, som åpner for lempning i denne typen saker. Det kan for så vidt vises til argumentasjonen i artikkelen Bjarte Askeland: «Erstatning for tapt selskapsinteresse ved personskade», i: Et selskapsliv , Festskrift til Tore Bråthen, Oslo 2024 s. 47-58 på s. 57-58. I artikkelen argumenteres det for at et årstap bør kunne lempes til 19 G. Ut fra ulike parameter kunne man tenke seg en tilsvarende, og eventuelt progressiv, lempning hvis det eksempelvis dreier seg om 10 årstap. Det lar seg gjøre å anvende dagens ordlyds annet punktum for et slikt formål. Som kjent, kan erstatningsansvaret lempes etter denne bestemmelsen selv om ansvaret ikke er «urimelig tyngende» for skadevolder. Det ville imidlertid vært ryddigere og mer transparent om man gav uttrykk for at lempningsregelen kan få anvendelse overfor straffeforfulgte i en egen bestemmelse med et eget forarbeid. En mulig variant er å gi et tillegg til annet punktum, slik: "Det samme gjelder når det i særlige tilfelle er rimelig at den skadelidte helt eller delvis bærer skaden og når staten er objektivt ansvarlig for tap ved en straffeforfølgning som ikke har ført frem ." Nærmere presiseringer av passusen kan så gis i forarbeidene. Dersom det er politisk grunnlag for det, kunne det, som nevnt, innføres en retningslinje i lempningsregelen som tilskyndet anvendelse av lempningsregelen i denne typen saker. Etter mitt syn er det kanskje en inkonsistens i at det innføres en historisk maksgrense for erstatning i forholdet mellom skadevolder og skadelidte som ikke har tradisjon i norsk rett, samtidig som lempningsregelen ikke vies større oppmerksomhet. Jeg vil også gjøre oppmerksom på at relevante premisser for vurderingen kan finnes i allerede eksisterende forarbeid og juridisk teori. Det vises særlig til NOU 2011: 16 "Standardisert personskadeerstatning", punkt 5.4.2, som går igjennom det prinsipielle spørsmålet om maksimalerstatning og spørsmålet om et «borgerlig jevnmål» med bakgrunn i dansk rett og norsk juridisk teori. Til sist nevner jeg at det kan stilles spørsmål ved at beløpet på 30 G som makserstatning etter yrkesskadeforsikringsforskrifen vektlegges, så lenge dette tallet er basert på 6 % kapitaliseringsrentefor, noe som i dag ikke er tidsmessig. Justisdepartementet har hat ute på høring et forslag om å oppjustere yrkesskadeerstatningen basert på 2,5 prosent kapitaliseringsrentefot. det tilsvarende tallet vil matematisk bli omlag 30 % høyere. I en utredning av hvordan 2,5 % kapitaliseringrentefot kan implementeres i yrkesskadeforsikringserstatningen har undertegnede foreslått en oppjustering til 38,5 G, jf. dokumentet "Utredning av endringer i reglene om standardisert utmåling av inntektstapserstatning til barn og standardisert erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven" s. 12 pg s. 58. Oslo 4. oktober 2025 Bjarte Askeland, professor dr. juris, Handelshøyskolen BI Justis- og beredskapsdepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"
