Dato: 08.07.2025 Svartype: Med merknad HØRINGSSVAR Jeg ønsker å gi mine kommentarer til regjeringens forslag om å innføre en øvre grense på 20,8 millioner kroner for erstatning til personer som er blitt urettmessig straffeforfulgt. Innledning Jeg er dypt bekymret over at regjeringen foreslår en løsning som i praksis undergraver rettssikkerheten til enkeltmennesker som har lidd under statens feil. Dette forslaget vitner om manglende ansvarlighet fra myndighetene. Staten må ha kompetente aktører som sikrer at enkeltpersoners liv ikke ødelegges på grunn av feilaktig maktbruk. Det burde være en selvfølge at påtalemyndigheten utøver sin makt med største forsiktighet for å unngå å skade uskyldige. Prinsipielle innvendinger Rettssikkerhet: Staten har en plikt til å fullt ut kompensere tap for personer som er blitt uskyldig straffeforfulgt og senere frikjent. En øvre grense for erstatning signaliserer at staten ikke tar ansvar for konsekvensene av sine feil. NAV-saken, hvor over 70 uskyldige ble dømt og fortsatt ikke har fått tilstrekkelig oppreisning, er et tydelig eksempel på hvordan statlig inkompetanse kan ødelegge liv. Rettferdighet og likebehandling: Å nekte full erstatning til personer som har lidd store økonomiske tap på grunn av en vilkårlig grense, er urimelig og strider mot prinsippet om likhet for loven. Dette kan også være i konflikt med Norges forpliktelser til menneskerettighetene. Forebygging: Store erstatningsbeløp fungerer ikke bare som kompensasjon, men også som en påminnelse til staten om å unngå justismord og feilbehandling i fremtiden. Kommentar til regjeringens begrunnelse Regjeringen hevder at høye erstatningsbeløp kan føre til at politiet og påtalemyndigheten blir forsiktige med å etterforske økonomisk kriminalitet. Jeg mener dette argumentet er svakt. Enkeltpersoners rettssikkerhet må alltid prioriteres over statens økonomiske bekymringer. Videre er det problematisk å antyde at personer med høy inntekt har bedre forutsetninger for å bære tap selv. Dette bryter med prinsippet om at alle skal behandles likt for loven, uavhengig av økonomisk status. Eksempler I Baneheia-saken ble det i 2024 utbetalt 45,5 millioner kroner i erstatning som følge av grove feil fra staten. Flere saker, særlig knyttet til økonomisk kriminalitet, har krav på mellom 100 og 150 millioner kroner. Med regjeringens forslag vil disse personene ikke få dekket sine reelle tap. Forslag til endringer Fjern den foreslåtte maksgrensen på 20,8 millioner kroner. Erstatning må baseres på det faktiske økonomiske tapet, uansett størrelse. Staten må ta fullt ansvar for konsekvensene av sine feil, både økonomisk og personlig. Rettssikkerhet må alltid prioriteres høyest. Kommentar til økte satser for urettmessig varetekt Det er positivt at regjeringen foreslår høyere satser for oppreisning ved urettmessig varetektsfengsling, men dette veier ikke opp for den prinsipielle feilen ved å innføre en maksgrense for erstatning. Slike satser burde vært indeksregulert årlig for å sikre rettferdig kompensasjon til uskyldige som har sittet fengslet. Avslutning Jeg ber regjeringen om å trekke forslaget om en øvre erstatningsgrense og i stedet fokusere på å styrke rettssikkerheten og tilliten til rettsstaten. Staten må ta fullt ansvar for sine feil, uavhengig av konsekvensenes omfang. Vurdering av mulige brudd på menneskerettighetene Forslaget om en maksgrense for erstatning kan utfordre flere sentrale menneskerettigheter, særlig knyttet til rettssikkerhet og retten til effektiv oppreisning: Rett til rettferdig rettergang og effektivt rettsmiddel EMK artikkel 6: Garanterer retten til en rettferdig rettergang, som også kan omfatte retten til å få prøvd erstatningskrav etter urettmessig straffeforfølgning. EMK artikkel 13: Krever et effektivt rettsmiddel ved brudd på rettigheter. En øvre grense som ikke dekker reelle tap, kan svekke denne retten. Rett til erstatning ved justismord EMK 7. tilleggsprotokoll artikkel 3: Gir rett til erstatning for personer som er blitt urettmessig straffeforfulgt og senere frikjent. En maksgrense som ikke dekker faktiske tap, kan bryte med denne bestemmelsen. Likhet for loven og ikke-diskriminering EMK artikkel 14 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 26: Sikrer lik behandling for loven. En ordning som begrenser erstatning for personer med store tap, kan oppfattes som diskriminerende basert på økonomisk status. Oppsummering Regjeringens forslag om en maksgrense for erstatning kan være i strid med retten til effektivt rettsmiddel og full erstatning ved justismord, som nedfelt i Den europeiske menneskeretts Echo og relaterte protokoller. Det kan også utfordre prinsippet om likhet for loven. Disse spørsmålene kan bli prøvd for norske domstoler eller Den europeiske menneskerettsdomstolen dersom forslaget vedtas. Justis- og beredskapsdepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"
