Dato: 26.09.2025 Svartype: Med merknad Departementet foreslår at bedrifter og andre juridiske personer ikke lenger skal ha ubetinget rett til erstatning etter straffeforfølgning. I stedet er juridiske personer henvist til å påvise ansvarsgrunnlag hos den offentlige myndigheten som kan tenkes å være ansvarlig. Høringssvaret gjelder forslaget til straffeprosessloven § 444 nytt fjerde ledd, som NHO er imot. Subsidiært mener vi at det er mulig å innføre en grense også for erstatning for inntektstap til juridiske personer. Å bevise uaktsomhet vil være ressurskrevende, og for "den lille håndverksbedriften" – altså små og mellomstore bedrifter – Straffeprosessutvalget nevner, blir muligheten nær illusorisk. Departementet skriver dessuten rett ut at "etter tvistelova § 22-6 a første ledd kan det i sivile saker ikkje førast bevis om den interne saksførebuinga til politiet og påtalemakta i straffesaker. Dette svekkjer i utgangspunktet moglegheita til å fremje erstatningskrav etter alminnelege erstatningsrettslege reglar". Heller ikke ved fremsettelse og behandling av krav etter § 449, vil skadelidte få nødvendig innsyn. Uten mulighet til å dokumentere ansvarsgrunnlag er muligheten til å få tap erstattet nær fraværende eller liten. Det er diskutabelt hvor langt det objektive ansvaret, kombinert med angivelig potensielt store utbetalinger, påvirker politiets og påtalemyndighetenes arbeid. I dag blir myndighetenes arbeid (ansvarsgrunnlaget) i praksis ikke vurdert fordi ansvaret er objektivt, slik at ev. påvirkning i hovedsak gjelder de mulig store tapene som kan dekkes: "Departementet meiner at det kan heller ikkje utelukkast at eit objektivt ansvar for så store beløp kan medføre at politiet og påtalemakta blir meir varsame med å strafforfølgje denne typen kriminalitet samanlikna med annan kriminalitet". Heller ikke med departementets forslag vil arbeidet bli vurdert, på grunn av bevisforbudet i spørsmål om ansvarsgrunnlag, som gjør at risikoen for store utbetalinger fra staten går ned. Samlet sett går risikoen ved å gjøre feil ned, som igjen kan føre til økt vilje til å ta risiko i etterforskningen og iretteføringen, for eksempel ved strekke straffebudene i prøvesaker. Vi mener derfor at forslaget i høringsnotatet uansett ikke bør følges opp uten at konsekvensene av bevisforbudet i tvisteloven § 22-6 blir først blir vurdert. Departementet viser til de (ganske høye) kravene som er satt frem i flere saker. Det går ikke frem om det er fysiske eller juridiske personer som er skadelidte, og det er derfor ikke så enkelt å vite om størrelsen på disse kravene er tenkt å være relevant for forslaget om å fjerne juridiske personer fra ordningen. Departementet gir i det hele tatt ikke noen eksempler på erstatningsbeløp til juridiske personer. – Uavhengig av dette mener vi at størrelsen på de kravene som er satt frem, se beskrivelsen i punkt 6.1, er av begrenset interesse, idet det er den faktisk tilkjente erstatningen staten må betale, og ikke de fremsatte kravene. Det er ganske kjent at krav om erstatning ender med lavere tilkjent beløp. Å ekskludere juridiske personer fra den eksisterende ordningen vil trolig føre til færre krav mot staten, ettersom det – blant annet av de grunnene vi har pekt på ovenfor – vil være vanskelig å dokumentere ansvarsgrunnlag. På den annen side vil de kravene som faktisk blir satt frem, trolig være store, og det vil gå med store ressurser på både skadelidtes og statens side for å avklare ansvarsgrunnlag. Vi er derfor ikke så sikre på om vurderingene i høringsnotatet punkt 7.2 står seg fullt ut, eller om vinningen ved en endring langt på vei vil gå opp i spinningen. Det sentrale i høringsnotatet gjelder erstatning for inntektstap , også i punkt 6.2, som forslaget til § 444 tredje ledd direkte gjelder. De som skal ha rett til erstatning, kan fortsatt få erstattet andre tapsposter, uten beløpsbegrensning. Det står ikke uttrykkelig i høringsnotatet at § 444 nytt fjerde ledd vil føre til at en juridisk person ikke lenger skal få dekket tap for eksempel ved ødelagt dør i vedkommendes egne lokaler, med mindre uaktsomhet kan bevises. Departementets begrunnelse for forslagene i høringsnotatet slår uansett ikke til i slike tilfeller, og vi mener at en eventuell avgrensning i tilfelle ikke kan gjelde annet enn inntektsposter. Departementet viser (på side 21) til § 448 om tap som blir påført fordi politiet ødelegger en dør i forbindelse med en leilighet. Tredjeperson , også juridisk person, som eier lokalene, kan få erstatning etter § 448. Forslaget til § 447 nytt femte ledd er ikke egentlig begrunnet i høringsnotatet, men vi antar at det har liten, om noen, reell effekt for bedrifter. I motsatt fall mener vi Stortinget må informeres om det i en ev. proposisjon. Justis- og beredskapsdepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"
