IKT-Norge & GoforIT

Dato: 12.02.2024 Svartype: Med merknad Høringssvar fra av IKT-Norge & GoforIT Innledning – Overordnede kommentarer Vi viser til høringsbrev av 10. november 2023 hvor Nærings- og fiskeridepartementet ber om innspill til NOU 2023: 26 Ny lov om offentlige anskaffelser. (I det følgende omtales nevnte NOU som «utredningen», «utkastet» eller «lovutkastet») IKT-Norge er en uavhengig interesseorganisasjon for og om det digitale næringslivet. Våre medlemmer er store og små bedrifter fra ulike næringer over hele landet, med et felles ståsted i teknologi og digitale løsninger. I sum utgjør IKT-Norge Norges største nettverk på tvers av næringen. Forutsigbare rammebetingelser for våre medlemmer, et velfungerende marked med klar rollefordeling mellom offentlig og privat sektor, og et lov- og regelverk som er tilpasset digitale utfordringer og tjenester og bedrifter er viktige premisser for alle som jobber i frontlinjen av teknologiutviklingen. Det grønne skiftet er viktig, men kan ikke ses isolert fra viktige temaer som å sikre kompetanse, arbeid med bærekraft, digital infrastruktur, sikkerhet, personvern, og generell nærings-, skatte- og avgiftspolitikk. Utvalget som nå har fremlagt et utkast har fått et bredt og smalt mandat på en gang. Forslaget til nytt regelverk bærer etter IKT-Norges oppfatning i for stor grad preg av det politiske landskapet akkurat for tiden; anskaffelser er øyensynlig et viktig virkemiddel for mange hensyn, men mest av alt skal det nå fokuseres på grønn omstilling. Det er en slags Ole Brum-politikk som burde diskuteres mye mer fundamentalt; hvilke hensyn skal anskaffelsesregelverket faktisk fremme. Vi kommer tilbake til dette under våre innspill til regelverksstruktur, men ønsker allerede her å flagge at vi ser frem til og bidrar gjerne til en bredere faglig og politisk debatt om dette temaet. Det er alltid uheldig når man blir bedt om å kommentere deler av en helhet, hvor det nettopp er helheten som er viktig. Våre kommentarer nedenfor gis derfor med dette forbehold. IKT-Norge er opptatt av at anskaffelsesregelverket må anerkjenner som en viktig regulatorisk rammebetingelse, - også for norske næringslivet og ikke alene for offentlig sektor. Norge er avhengig av en god og robust digital infrastruktur i hele landet og landet står overfor viktigheten av et riktig fokus for å sikre at denne type investeringer blir riktige. Temaet forutsigbare rammebetingelser (også innen anskaffelsesretten) er i for stor grad fraværende eller i alle fall lite fremhevet i lovutkastet. Vi savner og imøteser en samlet fremstilling av de (anskaffelsesfaglige) regulatoriske løsninger som finnes og faktisk foreslås og i hvilken grad disse sikrer et lønnsomt, bærekraftig og attraktivt norsk næringsliv. Vi ser frem til en kommende periode hvor alle interessenter i større grad enn det som har vært tilfelle til nå kan diskutere anskaffelsesfaget (og regelverket) i en større sammenheng. Det er ikke gitt at anskaffelser skal være det strategisk, viktige verktøyet og virkemiddelet for så mange potensielt viktige samfunnshensyn. Dette uthuler kjernen i anskaffelsesfaget. Mandatet trekker i stor grad frem behovet for forenkling, akkurat slik det også ble gjort i mandatet til NOU 1997:21 og det forrige regelverksarbeidet som startete opp med NOU 2014:4. IKT-Norge har fulgt regelverksarbeidet relativt tett helt siden midten av nitti-tallet. Det har altså vært en kontinuerlig snakk om forenkling i mer enn 30 år. Vi tror dette har vært villedende. Brukere av regelverket har dermed også kontinuerlig blitt minnet om at «forenkling er rundt hjørnet». IKT-Norge er av den oppfatning at dette har gått på bekostning av fokusert arbeid med et annet avgjørende premiss, nemlig viktigheten av gode og effektive anskaffelser og det faktum at dette ikke kan ses adskilt fra det offentliges tjenestetilbud. Anskaffelser er ikke og skal ikke være noe som «innkjøpere holder på med». Anskaffelser og inngåelse av kontrakter med private aktører er, enten det gjelder generelt eller relatert til IKT- tjenester/-infrastruktur spesielt, en avgjørende forutsetning for at det offentlige skal kunne tilby landets befolkning det tjenestetilbudet vi kan forvente, og løse de utfordringer landet til enhver tid står overfor. Privat sektor har aldri tatt lett på sine kunder og leverandørforhold. Å til stadighet sende signaler om at den offentlige anskaffelsesvirksomheten skal forenkles er et blindspor. I realiteten handler det om komplekse rettslige rammebetingelser, dels internasjonale og dels nasjonale, som forutsetter høy grad av kompetanse, kunnskap, erfaring, ledelse og riktig organisatoriske strukturer. Dette er temaer lovgiver og bevilgningshavere burde jobbe mye med,- fremfor den «evige» søken etter et «forenklet regelverk». Selv om reglene i seg selv forenkles i den forstand at prosedyrepliktene ikke detaljeres ut i samme omfang som før, og slik det foreslås for anskaffelser under EØS-terskelverdiene, blir ikke anskaffelsesprosessene enklere. Men de blir mindre styrt av eksakte regler. De faglige utfordringene med hensyn til å gjøre de gode anskaffelsene blir de samme, og hvis trusselen om klager og sanksjoner for feil også skal være de samme, oppnår man uansett heller ingen særlig forenkling gjennom øket fleksibilitet. IKT-Norge vil derfor fremheve utvalgets påpekning av fortsatt fokus på veiledning, slik det blant annet fremkommer i utredningen, punkt 9.5. Forslag til regelverksstruktur Utvalget foreslår en relativt radikal endring av eksisterende regelverksstruktur. Dette spørsmålet behandles grundig i utredningen og det vises til kapittel 8. Vi ønsker å påpeke at premisset om at «betydelige deler av anskaffelsesregelverket løftes til lovs nivå» allerede lå i mandatet. Dette er i seg selv uheldig. IKT-Norges inntrykk er at hverken offentlige oppdragsgivere eller leverandørsiden/næringslivet faktisk etterspør større endringer av dagens regelverksstruktur. Dette tilsier at vi per i dag har et system som innkjøpere og leverandører er kjent med. Det må forventes at en større omarbeiding av hele regelverket for offentlige anskaffelser faktisk vil medføre store endringer for innkjøpere og leverandører. (Dog er omfanget av denne usikkerheten ukjent så lenge man ikke kan knytte reglene sammen med relevante klage- og håndhevelsesregler.) Uansett; når det nå foreslås en vesentlig endring av regelverkets trinnhøyde ved at gjeldende forskrifter i stor grad løftes inn i ulike lover om offentlige anskaffelser, må dette kunne relateres til et viktig behov for endringer. Dersom regelverket skal favne (så) mange uttrykte samfunnsmessige formål som det nå legges opp til, blir regelverket i mye større grad et viktig politisk virkemiddel enn det man har sett de siste 30 årene. IKT-Norge støtter derfor utvalgets betraktninger om at anskaffelsesregelverkets praktiske og prinsipielle betydning tilsier at større deler av det løftes til lovs nivå. Diskusjoner og avgjørelser om hvilke formål regelverket skal forfølge, og hvilke forpliktelser ulike offentlige oppdragsgivere skal ta hensyn til og hva næringslivet skal forholde seg til, bør tilligge Stortinget. Det er uheldig at viktige deler av et regelverk blir utformet av et departement uten en bred diskusjon, slik vi så i 2023 da Næringsministeren fremmet et forslag til ny klima- og miljøbestemmelse,- uten faglig grunnlag og kost/nytte betraktninger. (Dette kommenteres ytterligere nedenfor). Ved at temaet i større grad løftes inn i Stortinget antas det dessuten at Stortinget vil få et tydeligere (på godt og vondt) forhold til det formidable regelverksarbeidet som skjer i EU. Uansett er det etter IKT-Norges oppfatning bra å sikre at regelverket får samme demokratiske forankring som det har i EU. Når utvalget nå går videre i sitt arbeide med de øvrige reglene, tror IKT-Norge det vil være hensiktsmessig at en av lovene; anskaffelsesloven, gjøres til en fullverdig (hoved)lov som også inneholder alle (eventuelle) klage- og sanksjonsregler, og de andre formuleres som uttrykkelige særlover for innenfor sitt anvendelsesområde. For å hindre den såkalte «nedfallproblematikken» er det bra med et tydeligere skille mellom EØS-rett og nasjonal rett. Dog vil IKT- Norge påpeke viktigheten av samme terminologi, selv om reglene ikke er de samme. Utvalget foreslår å heve terskelverdien for lovens anvendelse fra NOK 100 .000 til NOK 300.000,- som omtales som «et passende innslagspunkt». Når et antatt nytt/revidert regelverk trer i kraft er det sannsynligvis allerede gått ytterligere et par år. IKT-Norge mener derfor at terskelen likevel kan heves til NOK 500.000. Det ville gi offentlige oppdragsgivere, kanskje særlig i kommunal sektor, et viktig incitament til å se på sine interne rutiner og arbeide frem gode anskaffelsesfaglige strukturer og klargjøring av ansvar/roller/fullmakter. IKT-Norge støtter de foreslåtte grepene hva gjelder anskaffelser av varer og tjenester under EØS-terskelverdiene, men påpeker at bruk av standardisere minimumskrav og kontraktsstandarder bør gjelde «alle anskaffelser». IKT-Norge har ingen formening om forslaget til en hybrid-løsning hva gjelder mellomstore bygge- og anleggsoppdrag. Angående regelverkets formål Det er i lovutkastet utformet en ny formålsbestemmelse. Utvalget viser selv til at «en ny anskaffelseslov bør innledes med en bestemmelse som sier hva loven gjelder – fremgangsmåten for offentlige anskaffelser – og hvilke formål anskaffelsesregelverket er ment å fremme.» IKT-Norge støtter at disse hensynene tilsier en god formålsbestemmelse, men noterer at det jo blir en stadig sterkere politisk diskusjon (også internt i utvalget) om hva formålet skal være, til fortrengsel for rene anskaffelsesfaglige og forretningsmessige formuleringer. Det er viktig at nettopp dette blir gjenstand for en bredere politisk debatt. Når det er sagt, støtter IKT-Norge de innledende formuleringer i § 1-1 (1). IKT-Norge er imidlertid meget skeptisk til den opplistingen for fremgår av utkastet § 1-1 (2). De er alle viktige hensyn, men de vil være innbyrdes motstridende. Utredningen mangler dessuten et grundig nok kost-nytte perspektiv. Og IKT-Norge tror at de mange samfunnsmålene i unødig grad bidrar til kompleksitet som gir kostnader og reduserer anskaffelsens nytteverdi for innkjøper. Formål knyttet til anskaffelsesregelverket er dessuten i for stor grad konsentrert rundt virkningene for det offentlige. Til slutt tillater IKT-Norge seg å påpeke at hvis alle de nevnte formål er (like)viktig, hvor blir det da av den sosiale bærekraften? Særlig om innovasjon Utvalget påpeker at anskaffelsesregelverket allerede er tilstrekkelig tilrettelagt for innovasjon, og at det ikke er behov for store regelverksendringer for å fremme innovative anskaffelser. Videre påpekes det at «selv om anskaffelsesregelverket i utgangspunktet er tilstrekkelig og ikke til hinder for innovasjon, er det utvalgets oppfatning at innovasjon er helt sentralt for å fremme effektiv og bærekraftig bruk av samfunnets ressurser. Utvalget foreslår derfor å synliggjøre innovasjon i formålsbestemmelsen.» Det legges til grunn at en egen bestemmelse om innovasjon under lovens kapittel om samfunnshensyn er hensiktsmessig særlig av pedagogiske hensyn for å øke potensialet for innovasjon, samt for helheten i regelverket. Slik IKT-Norge ser det, er det offentliges ønske, vilje og evne til innovasjon avgjørende for at Norge skal lykkes med det grønnes skiftet, nå klimamålene og kunne gjennomføre de nødvendige effektiviseringsprosjekter i offentlig sektor generelt. IKT Norge støtter derfor at det er fokus på dette (Se lovutkastet § 1-1 og § 2-4), men mener at formatet dette temaet nå er gitt til dels er en uthuling av dette viktige ansvaret, om det ikke samtidig følges opp med et eksplisitte plikter til å gjennomføre innovative anskaffelser. Det må forventes og legges til rette for at hele offentlig sektor kan og tør inngå kontrakter som innebærer innovasjon. Offentlig sektor må dessuten ta en større del av risikoen i de innovative prosjektene, - og dette må gjenspeiles i de relevante kontraktene. Grønn omstilling IKT-Norge deler selvfølgelig utvalgets grunnleggende utgangspunkt om at å begrense klimaendringer, naturtap og forurensning er de tre største miljøutfordringene i verden, og disse utfordringene må ses i sammenheng. Vi er også overbevist om at riktig bruk av digitale teknologier er en forutsetning for å oppnå mange av de gjeldende bærekraftsmålene. IKT-Norge har over tid søkt mot å ha en bred faglig diskusjon om sammenhenger mellom digitalisering og bærekraft. IKT-Norge bifaller utvalgets helhetlige tilnærming til hvordan offentlige anskaffelser generelt og anskaffelsesregelverket spesielt kan bidra til de nevnte utfordringer. Vi ønsker å fremheve for den videre utviklingen av regelverket det utvalget påpeker; at «klima- og miljøhensyn i offentlig anskaffelser kommer i tillegg til andre virkemidler innenfor klima- og miljøpolitikken. På områder hvor andre virkemidler er tilstrekkelige, er offentlig innkjøp som tar ytterligere miljøhensyn ikke nødvendig . Myndighetene bruker offentlige anskaffelser for å supplere dagens klima- og miljøpolitikk på områder der andre virkemidler er utilstrekkelige.» (Våre understrekninger.) Vi vil også fremheve og støtte observasjonen om at «[e]n av de største barrierene for å øke andelen klima- og miljøvennlige offentlige anskaffelser er mangel på tid, ressurser og kompetanse hos offentlige innkjøpere til å ta hensyn til klima og miljø i sine anskaffelser. Standardiserte minimumskrav vil kreve mindre kapasitet og kompetanse hos den enkelte oppdragsgiver. De kan også gjøre markedet mer forutsigbart for leverandører og bidra til at det er tilstrekkelig med tidlige brukere for nye løsninger i markedsintroduksjonsfasen.» Med dette som bakgrunn er IKT Norge svært positive til at utvalget foreslår en helhetlig tilnærming til hvordan de nevnte hensyn kan ivaretas i norske anskaffelsesprosesser. Om vi skal lykkes med å benytte offentlige anskaffelser som et godt virkemiddel for å løse fundamentale utfordringer i klima- og miljøpolitikken, må «kostnadseffektivitet avveies og prioriteres mot formålseffektivitet og bærekraft i et samfunnsøkonomisk perspektiv.». IKT Norge mener – som utvalget - det er en grunnleggende forutsetning for å lykkes at det etableres legale plikter og kultur for å ta i bruk standardiserte minimumskrav på prioriterte områder. IKT Norge mener at det i mange tilfeller går for tregt og at offentlige innkjøpere og næringslivet må bære risikoen knyttet til tilfeldige og forskjellige krav og kriterier fra oppdragsgiver til oppdragsgiver, ofte uten faglig fundering. Det er påkrevet at lovgiver legger opp til systematisk tenkning, felles krav og sertifisering. For å få til dette må det samarbeides på tvers av bransjer, oppdragsgiver- og leverandørsiden, relevante myndigheter, land, og organisasjon er. Systematisk arbeid med disse temaene, må knyttes sammen med anskaffelsesregelverket. Det må etableres gode prosesser som sikre at Norge raskt fanger opp det internasjonale arbeidet. Vi må anerkjenne at dette temaet har sin rot i globale utfordringer, og løsningen finnes ikke internt i Norge, men i effektivt samarbeid innenfor EØS-området. IKT-Norge vil derfor sterkt fremheve og støtte utvalgets uttalelse om «utvalget mener at implementeringen av disse i norsk rett bør skje så snart de er vedtatt i EU, uten å vente verken på formell innlemmelse i EØS-avtalen eller på vedtakelsen av en ny norsk anskaffelseslov.» IKT-Norge forventer at dette raskt organiseres på en måte som fremstår med legitimitet og effektivitet. IKT-Norge er derfor skeptisk til utvalgets forslag til løsning som innebærer at alle statlige virksomheter tar i bruk DFØs veiledende kriterier, og at regjeringen pålegger dette i alle tildelingsbrev til underliggende etater. Og at fylkeskommuner og kommuner bør vedta det samme. Nettopp fordi begrunnelsen er at dette skal åpne for at oppdragsgiver kan velge ambisjonsnivå, og derved at dette skal gjøre det mulig for offentlige oppdragsgivere å tilpasse kravene til sin virksomhet, drift og økonomiske rammer, er IKT-Norge redd for at dette vil føre til for store forskjeller mellom oppdragsgiverne og derved bidra til stor grad av uforutsigbarhet og ressursbruk i næringslivet. IKT-Norge støtter utvalgets oppfordring til allerede nå å ta i bruk veiledende standardiserte minimumskrav der det finnes. Dette vil gjøre at den senere overgangen til obligatoriske standardiserte minimumskrav gjennom forordninger fra EU vil bli lettere, fordi både oppdragsgivere og leverandører gjennom en slik praksis er blitt vant til å bruke standardiserte minimumskrav. Arbeidet med kunnskap om og tilgjengeliggjøring må nå intensiveres, så norske offentlige oppdragsgiver raskt og effektivt får tilgang til denne kompetansen og de relevante verktøy. Utvalgets forslag innebærer i realiteten at de nye bestemmelsene om klima- og miljø som trådte i kraft i de gjeldende anskaffelsesforskriftene fra 1. januar 2024 når foreslås skrotet. Som utvalget selv påpeker; «Det samlede bildet av offentlige anskaffelser inneholder kontrakter av svært ulik karakter, og med ulik grad og type av klima- og miljøbelastning. Utvalget finner det derfor ikke hensiktsmessig å foreslå et bestemt tiltak, eller en bestemt fase av anskaffelsen, som per definisjon skal være best egnet til å fremme klima- og miljøhensyn. Dette medfører at utvalgets forslag inneholder flere tiltak for å fremme grønn omstilling i offentlige anskaffelser. Utvalget mener at oppdragsgiver må gis handlingsrom til å velge de tiltakene som er best egnet i den konkrete anskaffelsen, innenfor de angitte rammene i lovforslaget.,» I det vi alle vet av lovgivningsprosesser relativt sett kan ta lang tid, vil IKT-Norge sterkt oppfordre til å endre gjeldende forskrift i samsvar med de føringer og forslag som fremkommer i lovutkastet. En plikt til å vektlegge klima- og miljøkriterier 30 % er meningsløs og tar fokuset bort fra det egentlige målet,- nemlig å bidra til å begrense klimaendringer, naturtap og forurensning. Med vennlig hilsen Christopher Hoff Seniorrådgiver IKT Norge Telefon: 90770898 e-post: ch@ikt-norge.no Nærings- og fiskeridepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"