OFA IKS

Omfanget av regelverket og de stadige forsøkene på endringer, stortingsmeldinger etc. med på å komplisere feltet og å gjøre det vanskeligere for innkjøpere å holde seg orientert. Forslag om forenkling innebærer ofte å endre lovbestemmelser, men ikke å endre antall bestemmelser eller omfanget av disse. Vi ser at en lovendring, slik som den siste endringen av FOA § 7-9, bidrar til flere spørsmål enn svar på konkrete utfordringer den enkelte innkjøper har.

For en innkjøper som skal forholde seg til et stort sett med regler og et teknisk utdatert konkurransegjennomføringsverktøy, kan det skje mindre feil, som f.eks. med tidsfrister el., som ingen av tilbyderne reiser spørsmål ved før kontrakt tildeles. Når tildeling har skjedd så begynner angrepene fra de tapende parter, på ethvert aspekt av konkurransen, på forhold som de antageligvis enten allerede har, eller kunne oppdaget, før tilbudsfristen.

Det ville vært hensiktsmessig dersom fristen for tilbydere til å påpeke evt. formelle feil måtte skje innen tilbudsfristen.

For den offentlige innkjøper (eller offentlig organ som helhet) er det få ordninger som premierer en god anskaffelse, men det er derimot en større potensiell nedside ved påståtte feil. Mange, både interne og eksterne, vil da kunne komme med kritikk og det vil kunne være en belastning for en innkjøper å få en klagesak til KOFA eller bli saksøkt (særlig hvis arbeidsgiver i opplever dette som negativt).

Vi opplever at de prosesser og prosedyreformer som kan bidra til en mer optimal anskaffelse, velges bort nettopp av redsel for å gjøre feil som potensielt kan føre til en klagesak eller rettssak senere. Vi observerer altså en paradoksal effekt hvor det som burde motivere innkjøper i stedet fungerer som skremsel.

Vi mener dette er med på å prege hvordan en anskaffelse blir lagt opp, og det er særlig to måter dette gjør seg gjeldende på.

Ved å kjøpe tjenester fra enten innkjøpsrådgivere eller advokater for enten å gjennomføre hele anskaffelsen eller være rådgiver i anskaffelsesprosessen, overfører den enkelte innkjøper (eller offentlig organ) hele eller deler av risikoen over til andre enn seg selv. Slik vil den offentlige oppdragsgiver seg selv mindre «sårbar» for angrep i selve anskaffelsesprosessen.

Ved å kjøpe innkjøpstjenesten fra en konsulent bør oppdragsgiver i stor grad være obs på hvordan konsulentens målstyring sammenfaller med kundens. Fastprisavtale vil i stor grad kunne gi risiko for at kvaliteten blir dårlig, mens en timeprisavtale uten styring vil gi økonomisk risiko. I begge tilfeller vil det være utfordrende å sikre oppdragsgivers mål ved eksterne leverandører av anskaffelsen, og uansett vil være en ekstra kostnad for det offentlige som ikke nødvendigvis er regningsvarende.

En utbredt bruk av konsulenter vil i liten grad sammenfalle r med dagens formålsparagraf om effektivitet, integritet og samfunnstjenlige anskaffelser.

En annen måte det offentlig reduserer risiko på er å gjøre prosessen så forsiktig som mulig. Dette kan f.eks. være å ikke ha dialog med marked eller unngå bruk av forhandlinger, fordi man tenker at dette øker risikoen for det kan gjøres feil som kan angripes i etterkant.

Konsekvensen av dette og det man da får, er at det brukes mye tid og penger på at selve anskaffelsen er lovmessig og helst uangripelig. Det brukes mindre ressurser på om man i den enkelte anskaffelse oppnår at det offentliges behov dekkes til en rimelig kostnad.

Det fremgår av forslagets § 1 at «Loven skal fremme effektiv og bærekraftig bruk av samfunnets ressurser». Etter vår vurdering bør det overordnede fokuset i forbindelse med dette lovarbeidet, være hvordan vi nettopp sikrer dette.

Det bør ses hen til hva det offentlige i dag bruker på å gjennomføre anskaffelser. I den sammenheng bør det ses på hvor mange som er ansatt i det offentlig for å gjennomføre konkurranse og drive med rådgivning (eksempelvis DFØ), og ikke minst hvor mye det offentlige kjøper av tjenester knyttet til offentlige anskaffelser.

Det bør dokumenteres hvor mye ressurser som brukes på: anskaffelseskonsulenter, advokattjenester før og etter kunngjøring, og egne innkjøpere. Videre bør det gjennomføres en undersøkelse for å avdekke hvilke målingsparameter offentlige innkjøpere styres etter og i hvor stor grad disse er sammenfallende med samfunnsoppdraget og virksomhetsmålene til deres arbeidsgivere.

Denne nye loven er en fin anledning til å stoppe opp og se på om utviklingen går i riktig retning, om de stegene man har tatt tidligere (jf. forenklingsutvalget) har fungert og hvor man står om noen år frem i tid.

OFA mener at hvis man ikke benytter denne anledningen til å gjøre endringer tilpasset hverdagen til alle innkjøperne i det offentlige Norge, så vil situasjonen som vi har beskrevet bare fortsette til feltet for offentlige anskaffelser nesten utelukkende vil være en juridisk øvelse i å ikke gjøre feil og hvor bruken av samfunnets ressurser spiller en mindre og ikke førende rolle.