Dato: 26.08.2025 Svartype: Med merknad 1. Oppsummering Det er forståelig at det etableres en nasjonal forskrift for tilskudd til klimarådgiving. En slik forskrift bør imidlertid utformes på en måte som ivaretar tydelighet, rettssikkerhet og konkurransenøytralitet, samtidig som den unngår unødvendig byråkrati. Slik forskriften nå foreligger, er det risiko for at den opprettholder en høy grad av konsentrasjon i rådgivningsmarkedet, skaper uforutsigbarhet og hemmer faglig utvikling. Jordloven åpner for bruk av flere metoder for klimagassberegning. Rådgivingsopplegget skal sikre metodisk kvalitet — ikke binde brukeren til en bestemt teknisk løsning. Stortinget har i forbindelse med jordbruksoppgjørene understreket at hovedmålene for jordbrukspolitikken er selvforsyning, beredskap og bærekraftig matproduksjon (jf. Innst. 534 S (2024–2025)). Klimarådgiving må derfor utformes på en måte som styrker bondens økonomiske bærekraft og produksjonsevne, ikke som en ordning som opprettholder konsentrasjon og vertikale bindinger i rådgivningsmarkedet, eller begrenser valgfrihet. 2. Juridiske vurderinger • Forskriftens selvstendige innhold: Forskriften fremstår delvis som innholdsmessig svak ved at vesentlige vilkår delegeres til jordbruksavtalen og til årlige utlysninger (§§ 4 og 5). For å oppfylle grunnleggende krav til rettssikkerhet og forutberegnelighet, bør en forskrift selv angi de sentrale vilkårene. • Tilknytning til jordloven og teknologinøytralitet: Jordloven gir ingen hjemmel for å kreve bruk av én bestemt klimakalkulator. Loven setter rammer for bruk av jordbruksareal og tildeling av tilskudd, men den utelukker ikke alternative, anerkjente metoder for beregning av klimagassutslipp. En forskrift som i praksis stiller krav om én spesifikk kalkulator fremstår derfor som et unødvendig byråkratisk grep, og kan stride mot prinsippet om teknologinøytralitet i offentlig forvaltning. Stortinget har samtidig understreket behovet for innovasjon og modernisering i jordbruket (jf. Innst. 534 S (2024–2025)). En forskrift som i praksis låser bønder og rådgivere til ett proprietært verktøy uten åpne grensesnitt, går på tvers av disse føringene. • Treårsregelen og markedsadgang: Bestemmelsen i § 2 tredje ledd om tre års karensperiode før nytt tilskudd kan søkes, fremstår problematisk. Unntakene («nylig generasjonsskifte», «omfattende omlegging») er vage og åpner for ulik forvaltningspraksis. Samtidig begrenser regelen bondens mulighet til å skifte rådgiver, noe som i praksis virker konkurransehemmende og forsterker dominansen til de etablerte aktørene (Tine, NLR, Nortura). • Språklig uklarhet og reelt påbud: Forslagsteksten benytter ordlyden «forutsettes også en plan for bruk av verktøy som klimakalkulatoren». Bruken av ordet som gir inntrykk av fleksibilitet, men i praksis finnes det bare ett tilgjengelig verktøy, eid og kontrollert av de største aktørene. Ordlyden gir dermed i realiteten et påbud som begrenser reell valgfrihet, og som undergraver både rettssikkerhet og tilliten til regelverket. • Behov for nøytral utforming: Formuleringen «verktøy som klimakalkulatoren» må derfor forstås nøytralt, som en henvisning til beregningsmetoder basert på internasjonalt anerkjente standarder (for eksempel IPCC, tilpasset norske forhold). En slik nøytral utforming vil være i samsvar med digitaliseringsstrategien for offentlig sektor og Offentleglova, som krever at staten stiller krav til åpne formater, interoperabilitet og viderebruk – ikke tilrettelegger for proprietære løsninger eid av enkelte aktører. • Manglende samsvar med digitaliseringsprinsippene: Forskriften legger opp til at tiltaksplaner og fagsystemer skal utvikles og forvaltes tett knyttet til ett proprietært system (Landbrukets klimakalkulator). Dette bryter med statens egne digitaliseringsprinsipper, som legger vekt på at offentlige data og digitale tjenester skal gjøres tilgjengelige i åpne, maskinlesbare formater og via standardiserte grensesnitt (API-er). • Vag formulering og interessebærer-effekt: Begrepet «tilpasset norske forhold» dukker opp i flere sammenhenger. Selv om uttrykket i teorien signaliserer nødvendig tilpasning, er det så utvannet i bruk at det lett kan fungere som en terskel som stenger ute konkurrerende verktøy, også når de er teknisk likeverdige. Bransjekanaler som MatPrat (eid av Opplysningskontoret for egg og kjøtt) viser hvordan begrepet brukes i næringsstyrt kommunikasjon. Dette illustrerer risikoen for at uttrykket fungerer som et portvokterkriterium snarere enn et objektivt kvalitetsmål. Dersom formuleringen skal beholdes, bør forskriften tydeliggjøre hva som menes — for eksempel ved å stille krav om bruk av norske utslippsfaktorer eller dokumentasjon av bruk av nasjonale data — for å sikre reell konkurranse og transparens. 3. Konsekvensanalyse • Konkurranse: Godkjenningsordningen for rådgivere er i praksis ekskluderende. Klimakalkulatoren eies og driftes av de store aktørene, og uavhengige rådgivere får i liten grad tilgang til nødvendige verktøy og opplæring. Erfaring viser at av fem søknader fra mindre foretak har kun ett blitt godkjent, og dette foretaket har senere avviklet virksomheten. Dette understøtter risikoen for et varig rådgivermarked med høy konsentrasjon. • Byråkrati: Treårsregelen påfører både forvaltningen og søkerne merarbeid, uten dokumentert økt klimaeffekt. Den svekker fleksibiliteten for gårdsbruk i omstilling. Flere partier på Stortinget har eksplisitt etterlyst mindre byråkrati og mer forenkling i landbruksforvaltningen (jf. Prop. 105 S (2023–2024)). Den foreslåtte treårsregelen trekker i motsatt retning. • Teknologinøytralitet: Kravet om bruk av én kalkulator gir standardisering, men innebærer samtidig risiko for innlåsing. Internasjonalt finnes alternative, IPCC-baserte verktøy (som Agrecalc og Cool Farm Tool) som kunne sikret faglig bredde, åpenhet og konkurranse uten å svekke kvaliteten. • Samfunnsøkonomi: Den økonomiske gevinsten ser i hovedsak ut til å tilfalle rådgivingsaktørene. Klimaeffekten er usikker ettersom det ikke stilles krav til faktisk gjennomføring av tiltakene som foreslås i tiltaksplanene. Evalueringene fra 2023 og 2024 viser at bare om lag 27 % av bønder har benyttet ordningen siden oppstarten, og over 30 % oppgir at de ikke ser nytteverdien. Dette svekker legitimiteten og indikerer at forskriften ikke treffer målgruppen godt nok. • Risiko for økonomisk belastning for bonden: Selv om forskriften formelt ikke pålegger gjennomføring av tiltak, skjer klimarådgivningen innenfor rammene av de regionale miljøprogrammene (RMP), hvor NLR og Tine er de dominerende tilbyderne. Når de samme aktørene både utarbeider tiltaksplanene og samtidig er involvert i gjennomføringen av tiltakene, oppstår det en vertikal binding som kan skape et opplevd press på bonden til å følge opp kostnadskrevende anbefalinger. Dette kan forsterkes ytterligere ved at de samme miljøene også er sentrale leverandører i støtteordninger som RMP og SMIL. Resultatet er at bonden i praksis kan oppleve å være fanget i en struktur der rådgivning, planlegging og gjennomføring er tett bundet til de samme aktørene, uten parallelle finansieringsordninger som reduserer den økonomiske risikoen. • Kryssubsidiering og konkurransevridning: Siden klimakalkulatoren eies og driftes av de største aktørene i markedet, kan disse gjennom sine øvrige virksomhetsområder kryssubsidiere klimarådgivning og tilby tjenester til kunstig lave priser. Uavhengige rådgivere, som må ha bærekraftig inntjening på selve rådgivningstjenesten, vil ikke kunne konkurrere under slike vilkår. • Interessekonflikter i støttekjeden: Klimarådgivning fungerer som inngangsport til andre støtteordninger (RMP, SMIL, klima- og miljøprogrammer). De samme aktørene som dominerer klimarådgivningen er også sentrale leverandører i gjennomføring av tiltakene. Dermed skapes en situasjon der de samme miljøene får betalt både for å lage planen og for å levere tiltakene, noe som bidrar til vertikalt integrerte strukturer og svekker konkurransen. • Manglende interoperabilitet og åpenhet: Klimakalkulatoren er koblet til et proprietært system via Landbrukets Dataflyt. Staten bør stille krav om at all data som skal brukes i tilskuddsordninger må kunne leveres i åpne, maskinlesbare formater. 4. Forslag til forenkling og forbedring Forskriftens innhold: Hovedvilkår som søknadskrav, frister og rapportering bør fremgå direkte av forskriften. Treårsregelen: Oppheves eller presiseres med klare og objektive kriterier. Åpne kriterier for rådgivere: Godkjenningssystemet må bygge på kvalitet og kompetanse, ikke organisasjonstilknytning. Teknologinøytralitet: Forskriften bør åpne for bruk av flere metoder. Begrunnelse: Beregningsverktøy bør kunne baseres på internasjonalt anerkjente standarder (f.eks. IPCC), med dokumentert bruk av norske data og utslippsfaktorer der det er relevant. En slik løsning sikrer faglig kvalitet og åpen konkurranse, uten å låse rådgivningen til én bestemt kalkulator. Konkurransenøytralitet i tiltakskoblinger: Tiltaksplaner må tydeliggjøre at flere leverandører kan levere tiltak. Åpen datatilgang og API-krav: Beregningsverktøy og data må kunne leveres via åpne standarder og grensesnitt (API-er). Begrunnelse: For å sikre konkurransenøytralitet bør bonden kunne velge fritt mellom verktøy som bygger på anerkjente standarder og kan tilpasses norske data. Rapportering bør skje til en felles datafanger i regi av staten, basert på åpne og maskinlesbare formater. Dette vil være i tråd med digitaliseringsstrategien, Offentleglova og once-only-prinsippet. 5. Konklusjon Forskriften om tilskudd til klimarådgiving er et nødvendig virkemiddel, men slik den er formulert risikerer den å hemme både konkurranse, innovasjon og bondens reelle valgfrihet. Når ordlyden i praksis gir monopol til ett verktøy, når tall fra evalueringene viser at en stor andel bønder ikke ser nytteverdien, og når vage begreper som «tilpasset norske forhold» kan brukes som portvoktere, svekkes legitimiteten og formålet med ordningen. For at forskriften skal få tillit og oppslutning, bør den utformes med tydelige og nøytrale kriterier, basert på åpne standarder, dokumenterte metoder og reell valgfrihet for bonden. Dette vil styrke rettssikkerheten, sikre konkurransenøytralitet og bidra til at klimarådgivingen faktisk blir et virkemiddel som støtter opp under Stortingets mål om selvforsyning, bærekraftig produksjon og modernisering av norsk jordbruk. Landbruks- og matdepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"
