Fokus på Barnevernet

Fokus på Barnevernet vil starte med å rose Barnevernsutvalget (heretter bare kalt utvalget) med meget godt utført arbeid. Vi vil spesielt fremheve at utvalget har gjort en grundig jobb med å innhente grunnlagsdata og sette sammen en så korrekt og presis situasjonsbeskrivelse som mulig. NOU 2023:24 er en nøktern fremstilling av feltet, og gir det hittil beste grunnlaget vi har sett for forbedring av den delen av barneverntjenesten som de har hatt som mandat å utrede. Fokus på Barnevernet håper at denne NOU-en vil sette standard for hva som heretter regnes som akseptabelt nivå på arbeider innen feltet.

Vi er takknemlige for at utvalgsleder Erik Stene har valgt å ta barn, unge, foreldre, barnevernsansatte, advokater, psykologer og andre involverte på alvor når han har ledet sitt utvalg gjennom denne følelsesmessige påkjenningen som vi vet dette arbeidet må ha vært.

Barnevernsetaten har mye makt og omsetter for store beløp. Etaten trekker derfor til seg mange interessenter og må underlegges et tilstrekkelig vern mot utnyttelse, samt hyppig etterprøving.

Fra del 1, kapittel 1 vil vi kommentere bruken av barn og unge i et eget ungdomsutvalg som referansegruppe. Vi berømmer spesielt at ungdomsutvalget har deltatt på alle institusjonsbesøk og snakket med ungdommene der.

Vi gjenkjenner stedvis sporene etter voksne, presentert som barnas perspektiv og stemme. Her må det utvises forsiktighet og skilles mellom barn som er påvirket av voksne og voksne som gir seg ut for å formidle barnas synspunkter. Vi tror begge deler forekommer.

Vi støtter utvalgets kritikk av Bufdirs bruk av begrepene tilsiktet og utilsiktet flytting i kapittel 3, punkt 3.1.7, og av måten statistikken føres på. Samlet oppholdstid utenfor hjemmet må også komme klart frem, sammen med antall flyttinger et barn har gjennomgått inkludert flyttingen hjemmefra.

Ad punkt 3.4 har pris per oppholdsdag siden 2014 økt med over 50 prosent i private institusjoner. Her savner vi en årsaksanalyse.

Utvalget har i kapittel 4 gjengitt en god fremstilling av den historiske utviklingen av institusjonsbarnevernet, men vi savner at sosial renovasjon nevnes som viktig motivasjonsfaktor for de drivende kreftene bak institusjonene. Det er et viktig perspektiv å ha med seg når man reflekterer over utviklingen og konsekvensene av institusjonsbruken.

Under punkt 4.3 støtter vi utvalgets kritikk av at kunnskapsgrunnlaget fortsatt er for svakt med tanke på hva som er virksom hjelp i barnevernsinstitusjoner.

I del II, kapittel 7 innleder utvalget med å presisere at barn på institusjon har samme basisbehov som andre barn, i tillegg til noen situasjonsbestemte og spesifikke behov. Denne innrømmelsen setter vi i Fokus på Barnevernet stor pris på, fordi det er noe både barneverntjenesten og andre ofte ser ut til å glemme.

Det påpekes at barn har grunnleggende behov for trygghet og tilhørighet. Vi savner at det nevnes at barn også traumatiseres gjennom tvangsflytting og tap av egne foreldre. Uansett hvordan foreldrene er og hva de har eller ikke har gjort, ligger det for barnet en trygghet i det at de er foreldrene som barnet er skapt av, og at det er en unik forbindelse som ingen andre mennesker kan erstatte.

Det at selve flyttingen skader barna sies det ingenting om i dokumentene hos barneverntjenesten. Det inngår heller ikke som vurderingsgrunnlag ved vedtak om flytting, i læreplanen for barnevernspedagoger eller i noen av de rapportene og utredningene vi har lest innen feltet, heller ikke denne NOU-en.

Når en fra institusjonshold skal forholde seg til barna, vil de som er flyttet mot sin vilje og ikke gjenkjenner barneverntjenestens beskrivelse av forholdene i hjemmet, ha et helt annet utgangspunkt for å ta imot hjelp enn barn som er flyttet etter eget ønske.

Skaderisikoen er godt kjent. Norske kommunale vergeråd og fattigstyrer på 1920-tallet plukket ikke opp kunnskapen som ble utviklet parallelt i England, om omfattende skadebilder på barn også ved kortvarig separasjon fra foreldrene. Etter at psykolog John Bowlby la fram rapport bestilt av WHO i 1951, ble kunnskapen kjent i hele den utviklede verden. Her i landet ble konsekvensene av kunnskapen iverksatt ved sykehusene først på 70-tallet.

På samme måte som ved samlivsbrudd er det i tillegg viktig å være oppmerksom på at enhver diskreditering av foreldrene skader barnet, da barnet ikke kan unnslippe biologisk arv. Dette gjelder også ved andre omsorgsendringer/livsendringer for barna, noe de som skal hjelpe barn må være klar over og ta hensyn til.

Barnet skal, om nødvendig, beskyttes mot skadelige handlinger eller ord, men ikke mot forelderen som sådan.

Utvalget bemerker flere steder i rapporten at de savner helt sentrale opplysninger og styringsdata for barnevernsfeltet. Det støttes fullt ut.

Politiske og administrative barnevernsmyndigheter bør svare på hvorfor de ennå ikke har nedsatt en ekstern, uavhengig granskingskommisjon som kan undersøke et tilstrekkelig antall tvungne omsorgsovertakelsessaker og dokumentere andelen av uriktige slike.

Utvalgets situasjonsbeskrivelse i kapittel 8 støttes.

Ofte gjenkjenner vi barneverntjenesten ved arroganse uten faglig fundament som bidrar til det største hinderet for hjelp fra andre tjenester. Andre fagpersoner får ikke delta eller settes inn i rollen som assistenter for barneverntjenesten. Det er både formålsløst og sløsing med ressurser, og da er det helt korrekt, både etisk og medisinsk, å trekke seg ut. Helsearbeidere har et moralsk pålegg om aldri å skade; det har ikke barnevernsansatte.

I kapittel 9 skal utvalget igjen roses for å gi en særdeles klar og presis beskrivelse av situasjonen. God, og vi tilføyer korrekt, kunnskap om et barns behov og ressurser er selve fundamentet for å kunne gi riktig hjelp og ivareta barnets rettssikkerhet. Denne kunnskapen foreligger dessverre ikke i dag.

I punkt 9.1.1 ønsker vi velkommen utvalgets presisering av at barneverntjenesten selv ikke har kompetanse til å kartlegge og utrede barnas behov for helsetjenester. Likevel tilegner barneverntjenesten barn diagnoser, overser medisinske diagnoser, gir eller seponerer medikamenter, henviser eller lar være å henvise til andre instanser basert på vurderinger som fordrer medisinskfaglig kompetanse. Det ser ut til at sosialutdanningene overfor studentene feiler i å gi god forståelse av hvor yttergrensen for egen kompetanse går, og hvor andres kompetanse må gis plass. Vi mener dette er en av årsakene til at samarbeidet med helsetjenesten er problematisk.

Undersøkelsene omtalt i punktene 9.1.2 og 9.1.3 overlapper på formål:

Nasjonalt forløp skal bidra til å avdekke helseutfordringer hos barn i barneverntjenesten, og til at barna får nødvendig helsehjelp i kombinasjon med tiltak fra barneverntjenesten.

Tilbud om tverrfaglig helsekartlegging har som målsetting å bidra til at barn og unge som flyttes ut av hjemmet får god og tilpasset omsorg, oppfølging og eventuell barnevernsfaglig behandling. Tverrfaglig helsekartlegging skal bidra til å identifisere barnets hjelpe- og helsebehov.

Begge har som mål at rett barn skal få rett hjelp til rett tid.

Vi mener det her legges opp til dobbeltarbeid og at hver av ordningene har betydelige svakheter. Disse kan elimineres dersom de slås sammen til ett tiltak under minst to forutsetninger:

Primært må helse- og omsorgstjenesteloven brukes, og deretter, ved behov, barnevernloven.

Kartleggingen må gjøres som et første tiltak inn mot familien, før barneverntjenesten eller andre har fått alarmert foreldrene og/eller barnet. Dette fordi kartleggingen av psykisk helse er avhengig av at livssituasjonen føles stabil og normal for barnet.

Barneverntjenesten bør være avhengig av å få påpekt ulike somatiske og psykiske utfordringer som grunnlag for å gjøre korrekte vurderinger av barnets omsorgssituasjon. Vurderingene må derfor komme i riktig rekkefølge og atskilt, der helsekartleggingsrapporten legger føringer for omsorgs- og oppfølgingskartleggingen (inkl. skole- og opplæringsplaner med bidrag fra PPT/Statped, NABE, mangfoldskompetanseressurser m.fl. etter behov). Det eksisterer utallige historier om barn med nevrodivergente tilstander og andre funksjonsforstyrrelser som har blitt feiltolket av barneverntjenesten og deretter påført grove og uopprettelige skader av det offentlige hjelpeapparatet. Dersom helsemessige forhold avklares helt i starten av saken, kan mange barnevernsutredninger henlegges umiddelbart og barneverntjenesten spare betydelig arbeid.

Fokus på Barnevernet mener at det bør vurderes om forhold avdekket av helsetjenesten eller barneverntjenesten og beskriver behov for tiltak i barnehage/skole, skal kunne gis som lovhjemlede pålegg til kommunen med tidsfrister, og hvor kommunen kan sanksjoneres dersom rettigheten ikke oppfylles. I dag er det et omfattende problem at barn har rettigheter i skole/barnehage som de ikke har økonomi til å oppfylle. Rettigheten til tilrettelagt undervisning er i realiteten bare på papiret, og det er tilfeldigheter som avgjør.

I punkt 9.2.1 beskriver utvalget at det er store forskjeller i kompetanse, erfaring og kapasitet i de kommunale barnevernstjenestene, og man observerer at de ofte ikke kartlegger barnas behov og ressurser godt nok før de velger tiltak. Dette er Fokus på Barnevernet enige i.

Utvalget ser, slik vi oppfatter det, en sammenheng mellom kompetanse og det enkelte barnevernspersonalets erfaring/kapasitet. Fokus på Barnevernet ønsker at det gjøres en noe grundigere undersøkelse på dette området.

Barnevernsutdanningen mangler flere nødvendige emner for å gjøre fremtidige barnevernspedagoger i stand til å gjøre de oppgavene de er pålagt. Læreplanenes innhold er ikke utformet av fagfolk med kompetanse til å vurdere dette – det er personer fra utdanningsfeltet selv som har styringen med hva som står på sosialutdanningenes læreplaner.

Universitetsbibliotekarer og -bokhandlere forteller at læremateriellet til sosialfagene er de klart dårligste lærebøkene de formidler innen noen fagretning.

Barnevernspedagogene bruker selv uttrykket barnevernfag om eget kunnskapsområde, men det kompetansefeltet de besitter er ikke noe fag i akademisk forstand. Utdanningen har hentet emner fra sosialfag, psykologi og juss med innslag fra andre felt. Et eksempel er de 30 sidene med forklaringer av ulike personlighetsforstyrrelser hos voksne som man finner i «Barn i risiko» av Øyvind Kvello, 2. utg. Dette lærestoffet legges fram for studenter uten at det følges opp med kunnskap om menneskesinnet og hjernens fungering, hvordan en personlighet utvikles osv. Studentene introduseres for en rekke fagtermer som de ikke har forutsetning for å forstå verken innhold, begrensninger eller konsekvenser av, men som de, oppfordres til å bruke siden de står i læreboka.

I punkt 9.2.3 støtter vi utvalget for gode og riktige beskrivelser av sluttrapporten for etablering og utprøving av tverrfaglig helsekartlegging. Det har vært trist å se den fremstilt på helt andre måter inn mot ulike beslutningstakere. Vi støtter fullt de bekymringer og utfordringer som utvalget her uttrykker.

Vi legger merke til at i kap. 12 i Del II i forbindelse med kompetansekrav til ansatte i kommunale botiltak, ønskes disse mindre omfattende enn for dagens barneverninstitusjoner. Det trekkes videre fram at bachelorløp innenfor vernepleie, sosialt arbeid og barnevernspedagogikk regnes som spesielt godt egnet.

Når det gjelder vernepleierutdanning viser vi til hjemmeside til Oslo Met, som under studiets oppbygging beskriver at fjerde semester av utdanningen tar for seg Atferdsanalyse fra teori til anvendelse og anvendt Atferdsanalyse med til sammen 30 studiepoeng. (https://www.oslomet.no/studier/hv/vernepleie)

Medlemmer av Fokus på Barnevernet arbeider sammen med flere vernepleiere som også kan bekrefte at større deler av vernepleiestudiet er rettet mot atferdsteoretisk tilnærming.

Barnevernspedagogstudiet og studiet i sosialt arbeid har til felles at de ikke har noen forankring innenfor læringssyn.

Noen av våre medlemmer kjenner til en skole der personalet i et tverrfaglig team består av de tre foretrukne faggrupper. I praksis blir sosionomer og barnevernspedagoger i dette teamet opplært i atferdsanalyse/atferdsteoretiske prinsipper.

Fokus på Barnevernet frykter at det samme vil kunne skje om disse faggruppene samles i kommunale botiltak.

Det er svært positivt at utvalget mener «traumesensitivitet må kjennetegne systemet som helhet». (NOU s. 16)

Ettersom traumesensitiv omsorg/traumesensitivitet er å forstå som den motsatte ytterlighet av atferdsanalyse, ser vi oss likevel nødt til å spørre hvor og hvordan utvalget tenker de ansatte skal få kunnskap innenfor traumesensitiv omsorg ettersom de ikke får det gjennom utdanningen som beskrives egnet som kompetansekrav.

Avslutningsvis vil Fokus på Barnevernet bemerke at alle de forholdene som utvalget har belyst og avdekket innenfor institusjonsbarnevernet dessverre også er gjeldende for resten av etaten.