Arbeids- og inkluderingsdepartementet har sendt på høring forslag til forskrift for pilotprosjekt om forsterket oppfølging for deltakere i arbeidsmarkedstiltaket varig tilrettelagt arbeid i ordinær virksomhet.
Siden Institutt for Yrkesfaglærerutdanning ved OsloMet ikke var invitert til å sende inn høringssvar, svarer jeg som privatperson, dog forhåpentligvis med tilstrekkelig faglig tyngde etter flere år med forskningsarbeid rundt temaet arbeidslivsdeltakelse for personer med utviklingshemming.
Flere tiltak som kan styrke posisjonen til personer med utviklingshemming i arbeidslivet ønskes velkommen, og pilotprosjektet kan bidra til at arbeidstakere med utviklingshemming i større grad får delta i ordinært arbeid. Behovet for en forskrift til et pilotprosjekt virker noe overdrevent byråkratisk, men det er fint med muligheten å gi innspill.
Jeg ønsker å fremheve følgende:
- Siden personer med utviklingshemming er en gruppe som fortsatt i stor grad opplever diskriminering og marginalisering i arbeidslivet, vil det være hensiktsmessig å tydeliggjøre allerede i tittelen til forskriften og gjennomgående i hele forskriften at pilotprosjektet retter seg mot personer med utviklingshemming og ikke andre grupper som av ulike årsaker kan falle utenfor arbeidslivet.
- Det finnes etter hvert relativt mye evidensbasert kunnskap om hva som fungerer for å få personer med utviklingshemming ut i jobb og for å sikre at de kan bli værende i den jobben som de trives i. Både norsk og internasjonal forskning har identifisert flere faktorer som er avgjørende for vellykket arbeidslivsdeltakelse, som bl.a. varig oppfølging av kompetente jobbspesialister i den grad det er behov for det (dette vil variere fra person til person, men ofte også i tid, der én og den samme arbeidstakeren noen ganger kan ha et større behov for støtte, mens det andre ganger ikke vil være behov for like tett oppfølging). I Norge har Stiftelsen HeltMed oppnådd meget gode resultater på nettopp dette området med individualisert og tidsubegrenset oppfølging, og de har oppnådd suksess med å få flere hundrede arbeidstakere med utviklingshemming ut i fast jobb. Det vil derfor være merkelig dersom pilotprosjektet ikke bygger videre på denne kunnskapen som HeltMed har tilegnet seg. Det anbefales derfor at det samarbeides tett med HeltMed i pilotprosjektet, slik at både kunnskapsutviklingen og praksisen kan komme seg et steg videre, heller enn å begynne forfra igjen (som om vi ikke vet hva som fungerer?).
- Anbudsordningen er i liten grad forenlig med de individuelle støttebehovene som personer med utviklingshemming har. For denne målgruppen er forutsigbarhet, kontinuitet og stabile relasjoner nøkkelfaktorer for at tiltak fungerer. En anbudsordning gir alt annet enn dette.
- I høringsnotatet foreslås det at arbeidsgiver får ansvar for å rapportere deltakernes utvikling i arbeidsforholdet. Internasjonal forskning viser at det er en dårlig idé å øke rapporteringsmengden til arbeidsgiveren når det er ønskelig at flere med utviklingshemming skal komme seg ut i jobb. Det bør jobbes for å redusere dokumentasjonsbehovet som legges til arbeidsgiveren, heller enn å øke det. I tillegg vil en jobbspesialist gjennom sin utdanning ofte ha et mye bedre utgangspunkt til å vurdere arbeidstakerens utvikling (selv om dette selvsagt bør gjøres i samarbeid med arbeidsgiver). Det samme innspillet gjelder for forslaget om å gi arbeidsgiver hovedansvaret for å lede og sikre opplæring til deltakeren. Her vil en jobbspesialist ofte være bedre kvalifisert til å kartlegge arbeidsoppgaver og bryte disse ned i deloppgaver for å sikre at opplæringen er på riktig nivå, enn det en arbeidsgiver kan få til.
- Det er usikkert om forslaget om å erstatte tilskudd til arbeidsgivere med en oppfølgingstjeneste er fornuftig. Forskning indikerer at tilskuddsordningen kan være et viktig insentiv for noen arbeidsgivere når de vurderer å ansette en arbeidssøker med utviklingshemming.
Professor i spesialpedagogikk
Institutt for Yrkesfaglærerutdanning
OsloMet Storbyuniversitetet
Siden Institutt for Yrkesfaglærerutdanning ved OsloMet ikke var invitert til å sende inn høringssvar, svarer jeg som privatperson, dog forhåpentligvis med tilstrekkelig faglig tyngde etter flere år med forskningsarbeid rundt temaet arbeidslivsdeltakelse for personer med utviklingshemming.
Flere tiltak som kan styrke posisjonen til personer med utviklingshemming i arbeidslivet ønskes velkommen, og pilotprosjektet kan bidra til at arbeidstakere med utviklingshemming i større grad får delta i ordinært arbeid. Behovet for en forskrift til et pilotprosjekt virker noe overdrevent byråkratisk, men det er fint med muligheten å gi innspill.
Jeg ønsker å fremheve følgende:
- Siden personer med utviklingshemming er en gruppe som fortsatt i stor grad opplever diskriminering og marginalisering i arbeidslivet, vil det være hensiktsmessig å tydeliggjøre allerede i tittelen til forskriften og gjennomgående i hele forskriften at pilotprosjektet retter seg mot personer med utviklingshemming og ikke andre grupper som av ulike årsaker kan falle utenfor arbeidslivet.
- Det finnes etter hvert relativt mye evidensbasert kunnskap om hva som fungerer for å få personer med utviklingshemming ut i jobb og for å sikre at de kan bli værende i den jobben som de trives i. Både norsk og internasjonal forskning har identifisert flere faktorer som er avgjørende for vellykket arbeidslivsdeltakelse, som bl.a. varig oppfølging av kompetente jobbspesialister i den grad det er behov for det (dette vil variere fra person til person, men ofte også i tid, der én og den samme arbeidstakeren noen ganger kan ha et større behov for støtte, mens det andre ganger ikke vil være behov for like tett oppfølging). I Norge har Stiftelsen HeltMed oppnådd meget gode resultater på nettopp dette området med individualisert og tidsubegrenset oppfølging, og de har oppnådd suksess med å få flere hundrede arbeidstakere med utviklingshemming ut i fast jobb. Det vil derfor være merkelig dersom pilotprosjektet ikke bygger videre på denne kunnskapen som HeltMed har tilegnet seg. Det anbefales derfor at det samarbeides tett med HeltMed i pilotprosjektet, slik at både kunnskapsutviklingen og praksisen kan komme seg et steg videre, heller enn å begynne forfra igjen (som om vi ikke vet hva som fungerer?).
- Anbudsordningen er i liten grad forenlig med de individuelle støttebehovene som personer med utviklingshemming har. For denne målgruppen er forutsigbarhet, kontinuitet og stabile relasjoner nøkkelfaktorer for at tiltak fungerer. En anbudsordning gir alt annet enn dette.
- I høringsnotatet foreslås det at arbeidsgiver får ansvar for å rapportere deltakernes utvikling i arbeidsforholdet. Internasjonal forskning viser at det er en dårlig idé å øke rapporteringsmengden til arbeidsgiveren når det er ønskelig at flere med utviklingshemming skal komme seg ut i jobb. Det bør jobbes for å redusere dokumentasjonsbehovet som legges til arbeidsgiveren, heller enn å øke det. I tillegg vil en jobbspesialist gjennom sin utdanning ofte ha et mye bedre utgangspunkt til å vurdere arbeidstakerens utvikling (selv om dette selvsagt bør gjøres i samarbeid med arbeidsgiver). Det samme innspillet gjelder for forslaget om å gi arbeidsgiver hovedansvaret for å lede og sikre opplæring til deltakeren. Her vil en jobbspesialist ofte være bedre kvalifisert til å kartlegge arbeidsoppgaver og bryte disse ned i deloppgaver for å sikre at opplæringen er på riktig nivå, enn det en arbeidsgiver kan få til.
- Det er usikkert om forslaget om å erstatte tilskudd til arbeidsgivere med en oppfølgingstjeneste er fornuftig. Forskning indikerer at tilskuddsordningen kan være et viktig insentiv for noen arbeidsgivere når de vurderer å ansette en arbeidssøker med utviklingshemming.
Professor i spesialpedagogikk
Institutt for Yrkesfaglærerutdanning
OsloMet Storbyuniversitetet