Hei, Jeg ønsker å stille inn noen tanker om forslaget til endringer i integreringsforskriften. Det er i og for seg klokt å ha et mer arbeidsrettet tilbud til deltakerne i introduksjonsprogrammet. Det jeg mener mangler ved et slikt forslag er hvordan dette skal gjennomføres, hvem som skal ha ansvar for tilbudet, hvordan det skal gjennomføres og behovet for økt kompetanse hos dem som skal planlegge og gjennomføre den arbeidsrettede delen av programmet, og også målet og tanker om konsekvender av eventuelle endringer.
Dersom det bli bestemt at et gitt antall timer skal være arbeidsrettet aktivitet, hadde det vært nyttig å konkretisere hva denne aktiviteten skal være og hvem som har ansvar for å lage til et opplegg/følge opp opplegget. For eksempel, dersom arbeidsrettet aktivitet er jobbsøkerkurs etter andre opplegg som har et arbeidsrettet tilbud: hvem skal lage og holde det? Er det programrådigverne i kommunene? Har de tid og kompetanse til å holde dette? Det samme gjelder språkpraksis/arbeidspraksis. Har programrådgiverne til og kompetanse til å finne språkpraksisplasser? Og hva med oppfølging av praksisen? Oppfølging av både deltaker og arbiedsgiver for å få til et hensiktsmessig og nyttig praksisløp for deltakeren som også er gjennomførbart for arbeidgiver. Det er krevende å finne språkpraksisplasser som er relevante til deltakerens arbeidserfaring og ønske om jobb i Norge, da det er mange arbeidsgivere som ikke har kapasitet. Arbeidsgivere bør her komme på banen og si hva de trenger av oppfølging, informasjon og støtte, før det bare bestemmes at dette skal bli en del av introduksjonsprogrammet (jeg mener altså at relevant språkpraksis så absolutt før inn i introduksjonsprogrammet, men har erfart at det krever tid og kapasitet fra arbeidsgivers side, og tid og kapasitet fra programrådgivernes side, for at språkpraksisen skal ha noe for seg. Med tett oppfølging fra NAV/flyktningtjenestens side av både deltaker og arbeidsgiver oppnår vi gode samarbeid og gode språkpraksisperioder som gjerne fører til jobb. Men det krever innsats og relasjonsbygging). Vedrørende punktet om å stramme inn på mulighet om forlengelse av program, tenker jeg at det kan ha negative konsekvenser. For hva er alternativet? Mange på sosialhjelp? Tanken om "raskt ut i jobb" fordi de er her midlertidig. Det ser ut som om denne midlertidigheten kommer til å vedvare. Da bør vi tenke kvalitet på løpene (programmene), ikke raskt ut, for da får vi i NAV dem raskt inn igjen. Dersom vi nå skal ha korte løp og en tanke om raskt ut i arbeid, med økt arbeidsretting i program, tenker jeg at "arbeidsretting" bør forstås bredt. Som jobbspesialist (jobber etter Supported Employment-metodikken) for introdeltakere, merker jeg at mange har store problemer med å konsentrere seg om jobbsøking, ha motivasjon til det, og har så mye stress og bekymringer at det er vanskelig. Kanskje psykisk helse som del av introduksjonsprogrammet bør inn som et arbeidsrettet tilbud - da psykisk helse er en forutsetning for å kunne søke og stå i jobb. Med vennlig hilsen, Hanna Sælensminde Bolstad, Jobbspesialist og prosjektmedarbeider, NAV St. Hanshaugen
Dersom det bli bestemt at et gitt antall timer skal være arbeidsrettet aktivitet, hadde det vært nyttig å konkretisere hva denne aktiviteten skal være og hvem som har ansvar for å lage til et opplegg/følge opp opplegget. For eksempel, dersom arbeidsrettet aktivitet er jobbsøkerkurs etter andre opplegg som har et arbeidsrettet tilbud: hvem skal lage og holde det? Er det programrådigverne i kommunene? Har de tid og kompetanse til å holde dette? Det samme gjelder språkpraksis/arbeidspraksis. Har programrådgiverne til og kompetanse til å finne språkpraksisplasser? Og hva med oppfølging av praksisen? Oppfølging av både deltaker og arbiedsgiver for å få til et hensiktsmessig og nyttig praksisløp for deltakeren som også er gjennomførbart for arbeidgiver. Det er krevende å finne språkpraksisplasser som er relevante til deltakerens arbeidserfaring og ønske om jobb i Norge, da det er mange arbeidsgivere som ikke har kapasitet. Arbeidsgivere bør her komme på banen og si hva de trenger av oppfølging, informasjon og støtte, før det bare bestemmes at dette skal bli en del av introduksjonsprogrammet (jeg mener altså at relevant språkpraksis så absolutt før inn i introduksjonsprogrammet, men har erfart at det krever tid og kapasitet fra arbeidsgivers side, og tid og kapasitet fra programrådgivernes side, for at språkpraksisen skal ha noe for seg. Med tett oppfølging fra NAV/flyktningtjenestens side av både deltaker og arbeidsgiver oppnår vi gode samarbeid og gode språkpraksisperioder som gjerne fører til jobb. Men det krever innsats og relasjonsbygging). Vedrørende punktet om å stramme inn på mulighet om forlengelse av program, tenker jeg at det kan ha negative konsekvenser. For hva er alternativet? Mange på sosialhjelp? Tanken om "raskt ut i jobb" fordi de er her midlertidig. Det ser ut som om denne midlertidigheten kommer til å vedvare. Da bør vi tenke kvalitet på løpene (programmene), ikke raskt ut, for da får vi i NAV dem raskt inn igjen. Dersom vi nå skal ha korte løp og en tanke om raskt ut i arbeid, med økt arbeidsretting i program, tenker jeg at "arbeidsretting" bør forstås bredt. Som jobbspesialist (jobber etter Supported Employment-metodikken) for introdeltakere, merker jeg at mange har store problemer med å konsentrere seg om jobbsøking, ha motivasjon til det, og har så mye stress og bekymringer at det er vanskelig. Kanskje psykisk helse som del av introduksjonsprogrammet bør inn som et arbeidsrettet tilbud - da psykisk helse er en forutsetning for å kunne søke og stå i jobb. Med vennlig hilsen, Hanna Sælensminde Bolstad, Jobbspesialist og prosjektmedarbeider, NAV St. Hanshaugen
Med vennlig hilsen
Hanna Sælensminde Bolstad,
Jobbspesialist og prosjektmedarbeider,
NAV St. Hanshaugen
Hanna Sælensminde Bolstad,
Jobbspesialist og prosjektmedarbeider,
NAV St. Hanshaugen