Generelle betraktninger
Endringsforslagene bør begrenses til deltakere som har lønnet arbeid som sluttmål, ikke de med andre sluttmål som for eksempel fullført videregående skole eller høyere utdanning.
Norge er et langstrakt land, med spredt bosetting. I vår region, som sammenlignet med andre deler av fylket som er mer befolkningstette, har vi tatt imot svært mange flyktninger i løpet av det siste halvannet året. Vi har få store bedrifter, og en del små, som ikke har kapasitet til å ta imot så mange inn i arbeidsrettet praksis.
Kollektivtransporttilbudet i regionen er av begrenset karakter. Dette vanskeliggjør bruk av praksistilbud utenfor selve sentrumskjernen, som reduserer de lokale mulighetene til praksisutplasseringer. Dersom disse endringene skal tas i bruk, må det følge en del midler med disse endringene, blant annet til utbygging av kollektivtransporttilbudene ute i distriktene.
Det er mange gode argumenter for å få flyktninger raskt over i lønnet arbeid, men norskopplæring er med på å sikre en god overgang og varig tilknytning til arbeidsmarkedet, dersom man ikke sørger for at den enkelte flyktning kan kommunisere med sine omgivelser vil også dette kunne føre til dårligere integrering på generell basis.
Vi har forståelse for at man arbeider etter en formening om at de fleste som kommer bare skal være her midlertidig, men nå har krigen snart vart i to år, og det er ingenting som tyder på at denne er ferdig med det første. Det er derfor nærliggende å tro at mange av de som har kommet, vil komme til å ønske å bli her i Norge, fordi de over tid vil bli tilknyttet landet vårt, gjennom barnehage, skole, arbeid, utdanning, sosiale arenaer osv.
Det er en del yrker hvor det er behov for arbeidskraft, der staten har lagt en del føringer både for godkjenning av utdanning som er en langsom og ressurskrevende prosess, i tillegg til at man må ha et visst språknivå for å bli godkjent. Dette gjelder for eksempel yrker innenfor helsesektoren som sykepleier, lege, farmasøyt osv. Dersom man trenger at disse kommer raskt inn i lønnet arbeid, kan det være hensiktsmessig å lage egne tilleggsutdanninger for disse yrkesgruppene med kortere løp slik at de for eksempel kan formalisere kompetanse inn mot helsefagarbeid-utdanning, og andre yrkesgrupper som for eksempel bussjåfører og andre yrkessjåfører. Disse kan være delvis digitale, og foregå på morsmålet til deltakerne, og være i statlig regi. Det vil også være hensiktsmessig at man ser nærmere på hvordan språkkravet må senkes i andre relaterte lovverk, for eksempel ved fast ansettelse i barnehage- og skolesektor, og hvordan man kan tilpasse for eksempel regelverk rundt sikkerhet for renholdsoperatører og andre som arbeider med kjemikalier slik at arbeidet kan utføres trygt uten at dette innebærer et like høyt språknivå som nåværende krav.
Det er utfordrende at departementet legger opp til enda mer detaljstyring fra statlig nivå, da man allerede ser at de stadig mer standardiserte løpene fører til utenforskap og manglende integrering, fordi man ikke lenger har like mye kapasitet eller handlingsrom til å skreddersy programmet til den enkelte deltakers behov.
Høringsnotatet viser også til at man ønsker å gjøre mer som i Danmark. Gjeldende forskning viser at Danmarks opplegg har mer begrensede resultater enn Norge og Sverige inn mot varig tilknytning til arbeidsmarkedet, det er derfor et betimelig spørsmål å stille om dette er et opplegg man bør søke å etterligne.
Dersom man ikke lykkes i kvalifiseringsarbeidet, fører dette i ytterste konsekvens til at deltakerne i introduksjonsprogrammet går over til å bli passive mottakere av sosialhjelp. Dette er ikke et ønsket resultat for noen av de involverte, og aller minst for flyktningene selv. De ønsker å bidra inn med det de kan, der de kan. Det er også viktig at man husker på at dette ikke er snakk om arbeidsinnvandrere, det er snakk om flyktninger. De er hos oss fordi det ikke er trygt å være der de egentlig var.
1. Departementet ber om høringsinstansenes innspill på om kravet bør angis som et konkret timeantall, som en viss andel av programtiden eller en kombinasjon
Kravet bør angis som en viss andel av programtiden, fordi programmet er ikke på fulltid for alle ukrainere.
Det må presiseres hva NAV plikter å bidra med for å oppnå sluttmål om arbeid.
De under 25 år uten videregående skole fra før, og de over 25 som ikke har fullført videregående i hjemlandet, har i utgangspunktet fullført videregående som sluttmål i introduksjonsprogrammet, dersom de skal bruke såpass mye tid på praksisutplassering vil de ikke kunne delta i kombinasjonsklassen eller annen videregående skole, kravet om praksis for disse vil derfor kunne bryte direkte med integreringsforskriften.
Fleksibilitet må være nøkkelen.
Generelt er det svært varierende for hva som i den enkelte bedrift er lettest å få til. Noen timer i uka over en viss tidsperiode, eller en intens, sammenhengende periode på noen uker. I denne kommunen vil det siste kunne by på en utfordring for noen bedrifter. Her er det tatt i bruk flere små bedrifter i de arbeidsrettede tiltakene, og en kort intens periode vil nok kunne kreve mer av den som skal følge opp, med det resultat at bedriften velger å si nei til å være språktreningsplass. Det antas at dette blir en større utfordring for distriktskommunene enn de større byene.
Å benytte en viss andel av programtiden, for eksempel komprimert til 4 uker, kan være en utfordring i noen tilfeller, for eksempel ved en lengre sykemelding hos kontaktpersonen i bedriften. Det er lettere å finne stedfortreder, som skal følge opp, noen timer en dag i uka enn på fulltid i en avgrenset periode.
En utplassering i en bedrift en viss andel (for eks. 4 uker) av programtiden, krever tett oppfølging av programrådgiver i perioden. Det vil være vanskeligere å raskt skulle finne en ny STP (språktreningsplass) hvis det første tiltaket ikke fungerer, og da går tiden veldig raskt ved 6 måneders vedtak, og man kan ende opp med ikke å ha fått språktrening eller arbeidsrettet tiltak overhodet.
Det må bli tatt hensyn til pedagogiske prinsipper for læring. Hvilket utbytte får den enkelte av endrede krav i læringen er et nødvendig spørsmål man må søke å besvare på individuelt nivå.
En endring vil få store konsekvenser for den arbeidsrettede norskopplæringen (Lærere ut på arbeidsplassen), og vil muligens være krevende å få til med dagens ressurser.
For noen med traumeopplevelser og påfølgende PTSD og/eller andre psykiske tilleggsutfordringer, vil kravet til en mer kompakt bruk av arbeidsrettet tiltak kunne by på utfordringer, og også komme i konflikt med eventuell behandling, og derfor bli svært krevende for den det gjelder. Det samme gjelder også hvis symptomene på en eventuell PTSD oppstår akkurat i perioden med det arbeidsrettede tiltaket. Da vil vedkommende «miste» sin mulighet til det arbeidsrettede tiltaket på grunn av fravær. Dette vil for så vidt gjelde uansett langvarig sykdom.
2. Departementet ber om høringsinstansenes innspill på om det bør fremgå eksplisitt at minstekravet bare kan oppfylles ved praksis på en arbeidsplass, arbeid på deltid, arbeidsmarkedstiltak i regi av NAV eller korte yrkes- og bransjekurs.
Vi er enige i at det spesifiseres hva som må til for å oppnå minstekravet.
Det bør åpnes for bruk av andre arbeidsrettede elementer. Generelle kurs om norsk arbeidsliv bør tillates som erstatning til direkte arbeidsrettede elementer i form av praksis ute i bedrift. Dette kan for eksempel være jobbsøkerkurs, etablererkurs, kurs i CV, bruk av arbeidsrettede tjenester fra NAV osv. Andre arbeidsrettede elementer kan for eksempel være individuell veiledning rettet direkte opp mot å søke arbeid.
Det vil være hensiktsmessig om det kommer frem om arbeidsrettede elementer også kan være hos frivillige organisasjoner som har arbeidsrettede elementer i hverdagen sin, for eksempel drift av butikk, kafeer, hjelp til trengende etc. Dette kan være gode språktreningsplasser som kan gi et godt arbeidsrettet tiltak.
3. Departementet ber om høringsinstansenes innspill på om kravet bør gjelde fra første dag i program eller om det først bør gjøres gjeldende fra den tredje måneden i programmet.
Man må få tid til å lande og komme i gang med norskopplæringen før arbeidsrettede tiltak settes i gang. Det er individuelt hvor lang tid dette tar, det er snakk om mennesker. Det bør verken settes krav fra første dag eller fra tredje måned i programmet på grunn av dette. Det bør fokuseres på mer fleksible løsninger i tiden som kommer.
Begrunnelsen for dette er at det må tas hensyn til hver enkelt arbeidsplass og den enkelte bokommune. På flere arbeidsplasser må personen ha et minimum av norsk- eller engelskkunnskaper før oppstart. Dette kan være på grunn av HMS krav og ulike lover og regler som er nødvendig å kunne. Uten norskspråk vil det bli utfordrende med pålegg om arbeidsrettet tiltak fra dag en i introduksjonsprogrammet. For å få til gode arbeidsrettede tiltak, er kommunene avhengig av bedriftenes velvilje og da må det passe inn i bedriftenes hverdag.
Denne kommunen har erfaring med at noen personer tar utfordringen med STP (språktreningsplass) veldig raskt etter oppstart i Intro, mens andre igjen trenger mer tid til å bli trygg. Dette må kommunene, i samarbeid med den enkelte, bestemme, og ikke departementet.
4. Departementet ber om høringsinstansenes innspill på kapasitet og personell til å følge opp kravet.
Vi har ikke kapasitet til å sette i gang arbeidsrettete tiltak før det har gått minst tre måneder, og dette er avhengig av et godt og forpliktende samarbeid med NAV som i sin tur har virkemidler og verktøy for å motivere arbeidsgivere og kjennskap til arbeidsmarkedet.
Det er vanskelig å svare på dette uten at økonomi blir et tema. Det er sannsynlig at behovet for tilførsel av ressurser til kommunene for å håndtere de nye kravene blir nødvendig.
Det å drive et aktivt, oppsøkende arbeid med bedrifter i kommunen er tid- og ressurskrevende. Med tanke på dagens ordning med språktreningsplass en dag i uka, har vi lyktes å få dekket behovet hos de fleste. Ved en eventuell endring i kravet vil dette innebære en større jobb for å motivere bedriftene til å gjøre en innsats for flyktningene i kommunen.
Et viktig spørsmål blir også hvordan næringslivet via andre departement er involvert i høringen, og hvordan disse blir ivaretatt og involvert videre i dugnaden i tiden som kommer.
Kvalifiseringsrådgiver
Endringsforslagene bør begrenses til deltakere som har lønnet arbeid som sluttmål, ikke de med andre sluttmål som for eksempel fullført videregående skole eller høyere utdanning.
Norge er et langstrakt land, med spredt bosetting. I vår region, som sammenlignet med andre deler av fylket som er mer befolkningstette, har vi tatt imot svært mange flyktninger i løpet av det siste halvannet året. Vi har få store bedrifter, og en del små, som ikke har kapasitet til å ta imot så mange inn i arbeidsrettet praksis.
Kollektivtransporttilbudet i regionen er av begrenset karakter. Dette vanskeliggjør bruk av praksistilbud utenfor selve sentrumskjernen, som reduserer de lokale mulighetene til praksisutplasseringer. Dersom disse endringene skal tas i bruk, må det følge en del midler med disse endringene, blant annet til utbygging av kollektivtransporttilbudene ute i distriktene.
Det er mange gode argumenter for å få flyktninger raskt over i lønnet arbeid, men norskopplæring er med på å sikre en god overgang og varig tilknytning til arbeidsmarkedet, dersom man ikke sørger for at den enkelte flyktning kan kommunisere med sine omgivelser vil også dette kunne føre til dårligere integrering på generell basis.
Vi har forståelse for at man arbeider etter en formening om at de fleste som kommer bare skal være her midlertidig, men nå har krigen snart vart i to år, og det er ingenting som tyder på at denne er ferdig med det første. Det er derfor nærliggende å tro at mange av de som har kommet, vil komme til å ønske å bli her i Norge, fordi de over tid vil bli tilknyttet landet vårt, gjennom barnehage, skole, arbeid, utdanning, sosiale arenaer osv.
Det er en del yrker hvor det er behov for arbeidskraft, der staten har lagt en del føringer både for godkjenning av utdanning som er en langsom og ressurskrevende prosess, i tillegg til at man må ha et visst språknivå for å bli godkjent. Dette gjelder for eksempel yrker innenfor helsesektoren som sykepleier, lege, farmasøyt osv. Dersom man trenger at disse kommer raskt inn i lønnet arbeid, kan det være hensiktsmessig å lage egne tilleggsutdanninger for disse yrkesgruppene med kortere løp slik at de for eksempel kan formalisere kompetanse inn mot helsefagarbeid-utdanning, og andre yrkesgrupper som for eksempel bussjåfører og andre yrkessjåfører. Disse kan være delvis digitale, og foregå på morsmålet til deltakerne, og være i statlig regi. Det vil også være hensiktsmessig at man ser nærmere på hvordan språkkravet må senkes i andre relaterte lovverk, for eksempel ved fast ansettelse i barnehage- og skolesektor, og hvordan man kan tilpasse for eksempel regelverk rundt sikkerhet for renholdsoperatører og andre som arbeider med kjemikalier slik at arbeidet kan utføres trygt uten at dette innebærer et like høyt språknivå som nåværende krav.
Det er utfordrende at departementet legger opp til enda mer detaljstyring fra statlig nivå, da man allerede ser at de stadig mer standardiserte løpene fører til utenforskap og manglende integrering, fordi man ikke lenger har like mye kapasitet eller handlingsrom til å skreddersy programmet til den enkelte deltakers behov.
Høringsnotatet viser også til at man ønsker å gjøre mer som i Danmark. Gjeldende forskning viser at Danmarks opplegg har mer begrensede resultater enn Norge og Sverige inn mot varig tilknytning til arbeidsmarkedet, det er derfor et betimelig spørsmål å stille om dette er et opplegg man bør søke å etterligne.
Dersom man ikke lykkes i kvalifiseringsarbeidet, fører dette i ytterste konsekvens til at deltakerne i introduksjonsprogrammet går over til å bli passive mottakere av sosialhjelp. Dette er ikke et ønsket resultat for noen av de involverte, og aller minst for flyktningene selv. De ønsker å bidra inn med det de kan, der de kan. Det er også viktig at man husker på at dette ikke er snakk om arbeidsinnvandrere, det er snakk om flyktninger. De er hos oss fordi det ikke er trygt å være der de egentlig var.
1. Departementet ber om høringsinstansenes innspill på om kravet bør angis som et konkret timeantall, som en viss andel av programtiden eller en kombinasjon
Kravet bør angis som en viss andel av programtiden, fordi programmet er ikke på fulltid for alle ukrainere.
Det må presiseres hva NAV plikter å bidra med for å oppnå sluttmål om arbeid.
De under 25 år uten videregående skole fra før, og de over 25 som ikke har fullført videregående i hjemlandet, har i utgangspunktet fullført videregående som sluttmål i introduksjonsprogrammet, dersom de skal bruke såpass mye tid på praksisutplassering vil de ikke kunne delta i kombinasjonsklassen eller annen videregående skole, kravet om praksis for disse vil derfor kunne bryte direkte med integreringsforskriften.
Fleksibilitet må være nøkkelen.
Generelt er det svært varierende for hva som i den enkelte bedrift er lettest å få til. Noen timer i uka over en viss tidsperiode, eller en intens, sammenhengende periode på noen uker. I denne kommunen vil det siste kunne by på en utfordring for noen bedrifter. Her er det tatt i bruk flere små bedrifter i de arbeidsrettede tiltakene, og en kort intens periode vil nok kunne kreve mer av den som skal følge opp, med det resultat at bedriften velger å si nei til å være språktreningsplass. Det antas at dette blir en større utfordring for distriktskommunene enn de større byene.
Å benytte en viss andel av programtiden, for eksempel komprimert til 4 uker, kan være en utfordring i noen tilfeller, for eksempel ved en lengre sykemelding hos kontaktpersonen i bedriften. Det er lettere å finne stedfortreder, som skal følge opp, noen timer en dag i uka enn på fulltid i en avgrenset periode.
En utplassering i en bedrift en viss andel (for eks. 4 uker) av programtiden, krever tett oppfølging av programrådgiver i perioden. Det vil være vanskeligere å raskt skulle finne en ny STP (språktreningsplass) hvis det første tiltaket ikke fungerer, og da går tiden veldig raskt ved 6 måneders vedtak, og man kan ende opp med ikke å ha fått språktrening eller arbeidsrettet tiltak overhodet.
Det må bli tatt hensyn til pedagogiske prinsipper for læring. Hvilket utbytte får den enkelte av endrede krav i læringen er et nødvendig spørsmål man må søke å besvare på individuelt nivå.
En endring vil få store konsekvenser for den arbeidsrettede norskopplæringen (Lærere ut på arbeidsplassen), og vil muligens være krevende å få til med dagens ressurser.
For noen med traumeopplevelser og påfølgende PTSD og/eller andre psykiske tilleggsutfordringer, vil kravet til en mer kompakt bruk av arbeidsrettet tiltak kunne by på utfordringer, og også komme i konflikt med eventuell behandling, og derfor bli svært krevende for den det gjelder. Det samme gjelder også hvis symptomene på en eventuell PTSD oppstår akkurat i perioden med det arbeidsrettede tiltaket. Da vil vedkommende «miste» sin mulighet til det arbeidsrettede tiltaket på grunn av fravær. Dette vil for så vidt gjelde uansett langvarig sykdom.
2. Departementet ber om høringsinstansenes innspill på om det bør fremgå eksplisitt at minstekravet bare kan oppfylles ved praksis på en arbeidsplass, arbeid på deltid, arbeidsmarkedstiltak i regi av NAV eller korte yrkes- og bransjekurs.
Vi er enige i at det spesifiseres hva som må til for å oppnå minstekravet.
Det bør åpnes for bruk av andre arbeidsrettede elementer. Generelle kurs om norsk arbeidsliv bør tillates som erstatning til direkte arbeidsrettede elementer i form av praksis ute i bedrift. Dette kan for eksempel være jobbsøkerkurs, etablererkurs, kurs i CV, bruk av arbeidsrettede tjenester fra NAV osv. Andre arbeidsrettede elementer kan for eksempel være individuell veiledning rettet direkte opp mot å søke arbeid.
Det vil være hensiktsmessig om det kommer frem om arbeidsrettede elementer også kan være hos frivillige organisasjoner som har arbeidsrettede elementer i hverdagen sin, for eksempel drift av butikk, kafeer, hjelp til trengende etc. Dette kan være gode språktreningsplasser som kan gi et godt arbeidsrettet tiltak.
3. Departementet ber om høringsinstansenes innspill på om kravet bør gjelde fra første dag i program eller om det først bør gjøres gjeldende fra den tredje måneden i programmet.
Man må få tid til å lande og komme i gang med norskopplæringen før arbeidsrettede tiltak settes i gang. Det er individuelt hvor lang tid dette tar, det er snakk om mennesker. Det bør verken settes krav fra første dag eller fra tredje måned i programmet på grunn av dette. Det bør fokuseres på mer fleksible løsninger i tiden som kommer.
Begrunnelsen for dette er at det må tas hensyn til hver enkelt arbeidsplass og den enkelte bokommune. På flere arbeidsplasser må personen ha et minimum av norsk- eller engelskkunnskaper før oppstart. Dette kan være på grunn av HMS krav og ulike lover og regler som er nødvendig å kunne. Uten norskspråk vil det bli utfordrende med pålegg om arbeidsrettet tiltak fra dag en i introduksjonsprogrammet. For å få til gode arbeidsrettede tiltak, er kommunene avhengig av bedriftenes velvilje og da må det passe inn i bedriftenes hverdag.
Denne kommunen har erfaring med at noen personer tar utfordringen med STP (språktreningsplass) veldig raskt etter oppstart i Intro, mens andre igjen trenger mer tid til å bli trygg. Dette må kommunene, i samarbeid med den enkelte, bestemme, og ikke departementet.
4. Departementet ber om høringsinstansenes innspill på kapasitet og personell til å følge opp kravet.
Vi har ikke kapasitet til å sette i gang arbeidsrettete tiltak før det har gått minst tre måneder, og dette er avhengig av et godt og forpliktende samarbeid med NAV som i sin tur har virkemidler og verktøy for å motivere arbeidsgivere og kjennskap til arbeidsmarkedet.
Det er vanskelig å svare på dette uten at økonomi blir et tema. Det er sannsynlig at behovet for tilførsel av ressurser til kommunene for å håndtere de nye kravene blir nødvendig.
Det å drive et aktivt, oppsøkende arbeid med bedrifter i kommunen er tid- og ressurskrevende. Med tanke på dagens ordning med språktreningsplass en dag i uka, har vi lyktes å få dekket behovet hos de fleste. Ved en eventuell endring i kravet vil dette innebære en større jobb for å motivere bedriftene til å gjøre en innsats for flyktningene i kommunen.
Et viktig spørsmål blir også hvordan næringslivet via andre departement er involvert i høringen, og hvordan disse blir ivaretatt og involvert videre i dugnaden i tiden som kommer.
Kvalifiseringsrådgiver