Innledning: Hvem jeg er og hvorfor jeg skriver
Jeg skriver som privatperson og pårørende i en familie som er direkte berørt av dagens regelverk i folketrygdloven kapittel 15.
Jeg er samboer med en far som har mistet all vesentlig kontakt med sin sønn, en situasjon som kun er drevet av økonomiske insentiver som belønner mor i å hindre samvær for å sikre full utbetaling av stønader pålydende tusenvis av kroner i måneden. Jeg uttrykker derfor min fulle støtte til departementets forslag om å avvikle de aktivitetsbaserte stønadene til enslige forsørgere.
Jeg har selv personlig erfaring med hvordan dagens regelverk, og spesielt utformingen av overgangsstønaden, skaper unødvendig og skadelig konflikt etter et samlivsbrudd. Dette er helt avgjørende for fremtidens skilsmissebarn.
Jeg er samboer med en far som har mistet all vesentlig kontakt med sin sønn, en situasjon som kun er drevet av økonomiske insentiver som belønner mor i å hindre samvær for å sikre full utbetaling av stønader pålydende tusenvis av kroner i måneden. Jeg uttrykker derfor min fulle støtte til departementets forslag om å avvikle de aktivitetsbaserte stønadene til enslige forsørgere.
Jeg har selv personlig erfaring med hvordan dagens regelverk, og spesielt utformingen av overgangsstønaden, skaper unødvendig og skadelig konflikt etter et samlivsbrudd. Dette er helt avgjørende for fremtidens skilsmissebarn.
Min personlige erfaring med dagens system
Vår historie er dessverre representativ for en uheldig dynamikk som deles av tusenvis av foreldre - spesielt fedre - som jeg vet om gjennom samtaler på ulike nettverk og fora.
Da samlivsbruddet var et faktum, var fars og barnets mors utgangspunkt at de skulle samarbeide for å gi barnet en trygg og god oppvekst med to likeverdige foreldre. Signerte avtaler forelå for at barnet skulle få beholde en normal hverdag med dem begge.
Denne intensjonen endret seg raskt da de økonomiske realitetene ble klare. Utsiktene til å motta maksimal overgangsstønad og andre ytelser ved å ha den daglige omsorgen minst 60 % av tiden, endret mors holdning fullstendig. Intensjoner om samarbeid forsvant og ble erstattet av en posisjonskamp. Samtaler om hva som var praktisk best for barnet ble helt umulig å gjennomføre, og mor bedrev aktiv og aggressiv samværs-sabotasje for å sikre seg tilstrekkelig antall dager og overnattinger etter at hun fikk klare råd fra sin NAV-kontakt om hvor mye penger hun hadde krav på dersom hun klarte å redusere barnets samvær med oss. Disse papirene har vi fått se etter innsynsbegjæring i saken.
Kampen om overgangsstønaden førte til at omsorgsfordelingen ble et regnestykke, ikke en omsorgsplan. Diskusjonen handlet etter dette aldri om barnets behov, men om hvor lite barnets samvær med oss skulle være for at mor skulle få mest mulig penger. Den ene dagen i uken utgjorde en enorm økonomisk forskjell, og ble dermed en kilde til en bitter og langvarig konflikt.For barnet til min samboer betydde dette en oppvekst preget av foreldrenes uenighet. Barnet ble en kasteball mellom to hjem, der mor ringte og fristet med gaver for at barnet skulle komme hjem til henne fra samvær med oss tidligere, slik at hun fikk til å redusere samværet mest mulig. Barnet måtte leve med en spenning som ingen barn skulle måtte bære. Vår mulighet til å etablere et likeverdig hjem, og min samboers mulighet til å være en fullt tilstedeværende far, ble systematisk undergravd av et lovverk som belønnet konflikt og en skjevdeling av omsorgen med mye penger. Til slutt flyttet mor til en annen kommune og fikk avviklet samværet fullstendig til fordel for egen økonomisk vinning.
Da samlivsbruddet var et faktum, var fars og barnets mors utgangspunkt at de skulle samarbeide for å gi barnet en trygg og god oppvekst med to likeverdige foreldre. Signerte avtaler forelå for at barnet skulle få beholde en normal hverdag med dem begge.
Denne intensjonen endret seg raskt da de økonomiske realitetene ble klare. Utsiktene til å motta maksimal overgangsstønad og andre ytelser ved å ha den daglige omsorgen minst 60 % av tiden, endret mors holdning fullstendig. Intensjoner om samarbeid forsvant og ble erstattet av en posisjonskamp. Samtaler om hva som var praktisk best for barnet ble helt umulig å gjennomføre, og mor bedrev aktiv og aggressiv samværs-sabotasje for å sikre seg tilstrekkelig antall dager og overnattinger etter at hun fikk klare råd fra sin NAV-kontakt om hvor mye penger hun hadde krav på dersom hun klarte å redusere barnets samvær med oss. Disse papirene har vi fått se etter innsynsbegjæring i saken.
Kampen om overgangsstønaden førte til at omsorgsfordelingen ble et regnestykke, ikke en omsorgsplan. Diskusjonen handlet etter dette aldri om barnets behov, men om hvor lite barnets samvær med oss skulle være for at mor skulle få mest mulig penger. Den ene dagen i uken utgjorde en enorm økonomisk forskjell, og ble dermed en kilde til en bitter og langvarig konflikt.For barnet til min samboer betydde dette en oppvekst preget av foreldrenes uenighet. Barnet ble en kasteball mellom to hjem, der mor ringte og fristet med gaver for at barnet skulle komme hjem til henne fra samvær med oss tidligere, slik at hun fikk til å redusere samværet mest mulig. Barnet måtte leve med en spenning som ingen barn skulle måtte bære. Vår mulighet til å etablere et likeverdig hjem, og min samboers mulighet til å være en fullt tilstedeværende far, ble systematisk undergravd av et lovverk som belønnet konflikt og en skjevdeling av omsorgen med mye penger. Til slutt flyttet mor til en annen kommune og fikk avviklet samværet fullstendig til fordel for egen økonomisk vinning.
3. Hvorfor jeg mener departementets forslag er et viktig skritt i riktig retning
Jeg støtter forslaget helhjertet fordi det adresserer selve kjernen i problemet jeg har beskrevet:
Det fjerner det sterkeste økonomiske insentivet til konflikt: Ved å fjerne overgangsstønaden for hovedgruppen, fjernes det kraftigste økonomiske insentivet en forelder har for å motsette seg delt bosted og likeverdig foreldreskap. Dette vil gjøre det lettere for foreldre å finne løsninger basert på samarbeid og barnets beste. Ingen forelder vil lenger tjene økonomisk på å aktivt hindre sitt barns kontakt med den andre forelderen og dennes familie, og dermed styrkes barnets rett til to foreldre og kontakt med begge familier.
Det fremmer likeverd: Forslaget signaliserer at staten ser på mor og far som likeverdige omsorgspersoner. Det vil ikke lenger være et økonomisk grunnlag for å være den med mest omsorg, noe som vil styrke en likeverdig foreldrerolle.
Det styrker arbeidslinjen: Det er riktig at begge foreldre forventes å forsørge seg selv og sine barn gjennom arbeid. Dagens ordning er en hvilepute som har gjort veien til fulltidsarbeid lengre for mange mødre.
Det fjerner det sterkeste økonomiske insentivet til konflikt: Ved å fjerne overgangsstønaden for hovedgruppen, fjernes det kraftigste økonomiske insentivet en forelder har for å motsette seg delt bosted og likeverdig foreldreskap. Dette vil gjøre det lettere for foreldre å finne løsninger basert på samarbeid og barnets beste. Ingen forelder vil lenger tjene økonomisk på å aktivt hindre sitt barns kontakt med den andre forelderen og dennes familie, og dermed styrkes barnets rett til to foreldre og kontakt med begge familier.
Det fremmer likeverd: Forslaget signaliserer at staten ser på mor og far som likeverdige omsorgspersoner. Det vil ikke lenger være et økonomisk grunnlag for å være den med mest omsorg, noe som vil styrke en likeverdig foreldrerolle.
Det styrker arbeidslinjen: Det er riktig at begge foreldre forventes å forsørge seg selv og sine barn gjennom arbeid. Dagens ordning er en hvilepute som har gjort veien til fulltidsarbeid lengre for mange mødre.
4. Mine bekymringer og forslag til forbedring
Selv om forslaget er godt, ser jeg at konflikten risikerer å bli flyttet til andre ytelser. Så lenge man fortsatt får økonomiske fordeler ved å ha barnet boende hos seg minst 60 % av tiden, vil kampen om prosentene fortsette. Så lenge familievernkontorer "kurser" mødre i hvordan de skal få mest mulig penger ved å følge slik og sånn regelverk, har barna tapt.
Jeg tenker spesielt på utvidet barnetrygd og stønad til barnetilsyn. Disse ytelsene er fortsatt betydelige, og vil fortsette å gjøre det økonomisk lønnsomt å unngå en 50/50-løsning for en hver pris.
Mitt forslag er derfor: Når dere nå gjør denne store og viktige endringen, ber jeg dere vurdere en helhetlig og samordnet gjennomgang av alle ytelser som er knyttet til omsorgsfordeling. Støtten bør følge barnet, ikke den ene forelderens sivilstatus.Ved delt bosted bør for eksempel den utvidede barnetrygden deles, eller avvikles til fordel for en styrking av den ordinære barnetrygden for alle.
Jeg tenker spesielt på utvidet barnetrygd og stønad til barnetilsyn. Disse ytelsene er fortsatt betydelige, og vil fortsette å gjøre det økonomisk lønnsomt å unngå en 50/50-løsning for en hver pris.
Mitt forslag er derfor: Når dere nå gjør denne store og viktige endringen, ber jeg dere vurdere en helhetlig og samordnet gjennomgang av alle ytelser som er knyttet til omsorgsfordeling. Støtten bør følge barnet, ikke den ene forelderens sivilstatus.Ved delt bosted bør for eksempel den utvidede barnetrygden deles, eller avvikles til fordel for en styrking av den ordinære barnetrygden for alle.
5. Barnets beste må være det eneste som teller
Et barn er ikke en prosentandel eller en økonomisk post på mors budsjett. Et barn har rett til to foreldre. En oppvekst med to trygge, tilstedeværende og samarbeidende foreldre er den viktigste gaven vi kan gi neste generasjon. Dagens lovverk har i praksis tvunget frem konflikter som har frarøvet altfor mange barn denne gaven. Ved å fjerne de økonomiske drivkreftene bak konflikten, gir dere barnet tilbake muligheten til å ha to likeverdige hjem og to likeverdige foreldre.
6. Avslutning
Jeg har stor tro på at dette forslaget vil skape en bedre og mindre konfliktfylt fremtid for skilsmissebarn i Norge. Det er et modig, riktig og helt nødvendig skritt å ta. Jeg takker for muligheten til å komme med mitt innspill og håper det snart blir slutt på at barn i praksis utgjør den største inntektskilden for en av foreldrene.