Oslo tingrett viser til Justis- og beredskapsdepartementets høringsnotat av 29. september 2023 med forslag til endringer i advokatloven og ny advokatforskrift. Frist for å inngi merknader er satt til 2. januar 2024. Nedenfor følger Oslo tingretts høringssvar.
Oslo tingrett støtter at prosedyrekravet videreføres, og at det fremdeles bør stilles krav om at bevillingssøkeren har ført minst tre saker som advokatfullmektig for å kunne få bevilling. Gitt at prosessmonopolet videreføres, er det viktig at fullmektiger, som en del av «advokatutdanningen», får innsikt i og erfaring med hvordan saker i rettergang gjennomføres.
Forslag til ny § 3 i forskriften er at «én av sakene må være hovedforhandling i sivil sak av et betydelig omfang», noe Oslo tingrett støtter. Det fremgår imidlertid av høringsnotatet (side 24) at «[f]orslaget innebærer at både hovedforhandling etter allmennprosess og hovedforhandling etter småkravsprosess med gjennomført muntlig sluttbehandling godkjennes».
For det første bemerkes at formuleringen «hovedforhandling etter småkravsprosess» etter vårt syn ikke er heldig. Tvistelovens system er at det ikke avholdes «hovedforhandling» i småkravsaker, men derimot «muntlig sluttbehandling». For det andre er det uklart hva som menes med «sivil sak av et betydelig omfang», gitt at det av tvisteloven § 10-1 går frem at småkravprosessen er behandlingsmåten for «små krav i saker for tingretten». Intuitivt kan dette stå i motsetning til en «hovedforhandling av betydelig omfang», jf. ordlyden i § 3 forskriften.
Oslo tingrett er ikke negativ til at småkravsaker også bør kunne regnes som én sak, men mener i så fall at dette bør klargjøres i selve ordlyden i forskriften. Noen av sakene er likevel så små at de ikke bør/kan godkjennes som én sak av betydelig omfang. Oslo tingrett mener at departementet/Tilsynsrådet bør oppstille nærmere kriterier for vurderingen av hva som er en «sivil sak av betydelig omfang» i retningslinjer/rundskriv. Dette vil bidra til å sikre ensartet praksis blant dommerne og forutberegnelighet for den enkelte fullmektigen.
Oslo tingrett er videre av den oppfatning at saker ikke «som utgangspunkt» bør ha ført frem til dom for å kunne bli godkjent som én sak, som departementet foreslår. Det er vår erfaring at advokatfullmektigen gjennomgående kan sies å ha fått «tilstrekkelig erfaring med rettergang» gjennom forberedelser til saken, herunder gjennomført planmøtet, innledningsforedrag og bevisførsel (parts- og vitneavhør). Det bør ikke innføres en hovedregel om at prosedyrene også skal gjennomføres. Det er vårt syn at en slik hovedregel kan være til hinder for at sakene forlikes – også i saker hvor partene opplagt vil være tjent med en omforent løsning. Det vises i denne sammenhengen til tvisteloven § 8-1 om at retten «på et hvert trinn i saken» skal vurdere muligheten for å få rettstvisten løst ved minnelighet. At det ikke kreves at prosedyrene må gjennomføres for å få saken godkjent, harmonerer også bedre med målsetningen om å få ned sakskostnadene i sivile tvister.
Oslo tingrett støtter videre departementets forslag om at flere saker enn i dag bør kunne godkjennes som én sak, herunder hovedforhandling i straffesak og ikke minst rettsmeklinger i en sak av noe omfang. Vi er opptatt av at egnede saker bør rettsmekles, i tråd med lovgivers intensjon. Dette vil begrense ressursbruk og kostnader, og partene er ofte tjent med å finne frem til omforente løsninger. Den nylige endringen i tvisteloven § 8-3 om at retten skal beslutte rettsmekling når den finner at saken egner seg for det, vil trolig føre til at flere saker fremover vil rettsmekles.
Vår erfaring er videre at rettsmeklinger i mange tilfeller krever vel så mye innsats fra advokatens side – om enn en litt annen type – som en hovedforhandling. Fullmektigen må være godt forberedt på sakens faktiske og rettslige sider, og må i tillegg kunne håndtere konflikt og partskonstellasjoner med kløkt og fleksibilitet. Mange meklinger er også lange og omfattende, og advokaten må være kreativ og sørge for å gi klienten gode råd og være en viktig medspiller for rettsmekler. Det kan også oppstå uforutsette hendelser. At en rettsmekling av noe omfang skal telle som én sak, vil også gjøre regelverket mer forutsigbart.
På tilsvarende måte som for godkjenning av hovedforhandlinger av «betydelig omfang» mener Oslo tingrett at det er hensiktsmessig med klare føringer i retningslinjer/rundskriv for hvilke meklinger som skal godkjennes og ikke, for å sikre forutberegnelighet og ensartet praksis. Blant annet tilbyr Oslo tingrett rettsmekling i flere småkravsaker. Det er vårt syn at disse ikke uten videre bør telle som én sak, gitt sakens begrensede omfang.
Oslo tingrett understreker videre at det utgjør en vesentlig forskjell i hvilken erfaring en advokatfullmektig vil få beroende på om vedkommende stiller alene eller sammen med en prinsipal i rettsmeklingen, og ikke minst hvilken rolle fullmektigen har under meklingen. At en fullmektig er med i meklingen uten noen tydelig rolle, bør ikke uten videre medføre at denne godkjennes som en sak. Igjen understrekes behovet for klare føringer fra departementet/Tilsynsrådet, slik at vurderingen blir lettere for den enkelte dommeren. Tilsvarende gjelder for hovedforhandlinger hvor fullmektigen utelukkende er rettslig medhjelper.
Oslo tingrett er videre av den oppfatning at én og samme sak ikke bør telle som to saker der sakene mekles. Dersom det ikke oppnås enighet i meklingen, kan ikke fullmektigen gå i hovedforhandling med den samme saken og få denne godkjent. Insentivet for å inngå forlik kan dempes noe ved en slik løsning, selv om vi ikke har empirisk grunnlag for å slå dette fast. For å kunne få bevilling bør advokatfullmektigen også sette seg inn i flere typer saker og juridiske/faktiske problemstillinger.
Avslutningsvis har Oslo tingrett noen merknader knyttet til dagens praksis med utfylling av skjema for prosedyrekrav, som det bes om at departementet tar med i sitt videre arbeid :
I etterkant av både hovedforhandlinger og muntlige sluttbehandlinger i småkravsaker blir dommere regelmessig bedt om å fylle ut et skjema utarbeidet av Tilsynsrådet av den advokatfullmektigen som ønsker å få saken godkjent som «fullmektigsak». Som det fremgår av skjemaet, skal dette være «dokumentasjon av sak til oppfyllelse av prosedyrekravet for advokatfullmektiger». I skjemaet blir dommeren bedt om å gi opplysninger om rettsmøtets varighet, om advokaten gjennomførte innledningsforedrag og prosedyre mv. I tillegg til disse faktiske opplysningene om rammene for rettsmøtet, blir dommeren bedt om å svare på om «saken – etter dommerens oppfatning – har gitt advokatfullmektigen tilfredsstillende erfaring fra rettergang». For ordens skyld bemerkes at vi ikke har oversikt over hvilken betydning dommerens vurdering tillegges i Tilsynsrådets vurdering av om advokatfullmektigen har oppfylt prosedyrekravet.
Etter Oslo tingretts syn bør det i større grad klargjøres hva som er dommernes/dommerfullmektigens oppgaver i forbindelse med vurderingen av om en sak skal kunne godkjennes som «fullmektigsak» eller ikke. Dette gjelder særlig for vurderingen av den saken som etter forskriften § 3 skal være «hovedforhandling i sivil sak av et betydelig omfang». Som presisert ovenfor er det noe uklart hva departementet mener med «betydelig omfang», særlig sett i lys av at departementet legger opp til at småkravsaker også skal omfattes. I den grad det er meningen at domstolen fortsatt skal ha en oppfatning av om saken er egnet som fullmektigsak, hadde det vært ønskelig at departementet kom med eksempler på hva slags sivile saker som ikke anses å ha «betydelig omfang». Dette er viktig for å sikre ensartet praksis blant dommerne og forutsigbarhet for den enkelte fullmektigen.
I forlengelsen pekes det på at ordningen med å fylle ut fysiske skjemaer med dommerens stempel og signatur, som deretter må skannes og sendes advokatfullmektigen, fremstår unødig tungvint i dagens digitale samfunn. Mange av de opplysningene dommeren blir bedt om å fylle inn fremgår også allerede av rettsboken.
Oslo tingrett støtter at prosedyrekravet videreføres, og at det fremdeles bør stilles krav om at bevillingssøkeren har ført minst tre saker som advokatfullmektig for å kunne få bevilling. Gitt at prosessmonopolet videreføres, er det viktig at fullmektiger, som en del av «advokatutdanningen», får innsikt i og erfaring med hvordan saker i rettergang gjennomføres.
Forslag til ny § 3 i forskriften er at «én av sakene må være hovedforhandling i sivil sak av et betydelig omfang», noe Oslo tingrett støtter. Det fremgår imidlertid av høringsnotatet (side 24) at «[f]orslaget innebærer at både hovedforhandling etter allmennprosess og hovedforhandling etter småkravsprosess med gjennomført muntlig sluttbehandling godkjennes».
For det første bemerkes at formuleringen «hovedforhandling etter småkravsprosess» etter vårt syn ikke er heldig. Tvistelovens system er at det ikke avholdes «hovedforhandling» i småkravsaker, men derimot «muntlig sluttbehandling». For det andre er det uklart hva som menes med «sivil sak av et betydelig omfang», gitt at det av tvisteloven § 10-1 går frem at småkravprosessen er behandlingsmåten for «små krav i saker for tingretten». Intuitivt kan dette stå i motsetning til en «hovedforhandling av betydelig omfang», jf. ordlyden i § 3 forskriften.
Oslo tingrett er ikke negativ til at småkravsaker også bør kunne regnes som én sak, men mener i så fall at dette bør klargjøres i selve ordlyden i forskriften. Noen av sakene er likevel så små at de ikke bør/kan godkjennes som én sak av betydelig omfang. Oslo tingrett mener at departementet/Tilsynsrådet bør oppstille nærmere kriterier for vurderingen av hva som er en «sivil sak av betydelig omfang» i retningslinjer/rundskriv. Dette vil bidra til å sikre ensartet praksis blant dommerne og forutberegnelighet for den enkelte fullmektigen.
Oslo tingrett er videre av den oppfatning at saker ikke «som utgangspunkt» bør ha ført frem til dom for å kunne bli godkjent som én sak, som departementet foreslår. Det er vår erfaring at advokatfullmektigen gjennomgående kan sies å ha fått «tilstrekkelig erfaring med rettergang» gjennom forberedelser til saken, herunder gjennomført planmøtet, innledningsforedrag og bevisførsel (parts- og vitneavhør). Det bør ikke innføres en hovedregel om at prosedyrene også skal gjennomføres. Det er vårt syn at en slik hovedregel kan være til hinder for at sakene forlikes – også i saker hvor partene opplagt vil være tjent med en omforent løsning. Det vises i denne sammenhengen til tvisteloven § 8-1 om at retten «på et hvert trinn i saken» skal vurdere muligheten for å få rettstvisten løst ved minnelighet. At det ikke kreves at prosedyrene må gjennomføres for å få saken godkjent, harmonerer også bedre med målsetningen om å få ned sakskostnadene i sivile tvister.
Oslo tingrett støtter videre departementets forslag om at flere saker enn i dag bør kunne godkjennes som én sak, herunder hovedforhandling i straffesak og ikke minst rettsmeklinger i en sak av noe omfang. Vi er opptatt av at egnede saker bør rettsmekles, i tråd med lovgivers intensjon. Dette vil begrense ressursbruk og kostnader, og partene er ofte tjent med å finne frem til omforente løsninger. Den nylige endringen i tvisteloven § 8-3 om at retten skal beslutte rettsmekling når den finner at saken egner seg for det, vil trolig føre til at flere saker fremover vil rettsmekles.
Vår erfaring er videre at rettsmeklinger i mange tilfeller krever vel så mye innsats fra advokatens side – om enn en litt annen type – som en hovedforhandling. Fullmektigen må være godt forberedt på sakens faktiske og rettslige sider, og må i tillegg kunne håndtere konflikt og partskonstellasjoner med kløkt og fleksibilitet. Mange meklinger er også lange og omfattende, og advokaten må være kreativ og sørge for å gi klienten gode råd og være en viktig medspiller for rettsmekler. Det kan også oppstå uforutsette hendelser. At en rettsmekling av noe omfang skal telle som én sak, vil også gjøre regelverket mer forutsigbart.
På tilsvarende måte som for godkjenning av hovedforhandlinger av «betydelig omfang» mener Oslo tingrett at det er hensiktsmessig med klare føringer i retningslinjer/rundskriv for hvilke meklinger som skal godkjennes og ikke, for å sikre forutberegnelighet og ensartet praksis. Blant annet tilbyr Oslo tingrett rettsmekling i flere småkravsaker. Det er vårt syn at disse ikke uten videre bør telle som én sak, gitt sakens begrensede omfang.
Oslo tingrett understreker videre at det utgjør en vesentlig forskjell i hvilken erfaring en advokatfullmektig vil få beroende på om vedkommende stiller alene eller sammen med en prinsipal i rettsmeklingen, og ikke minst hvilken rolle fullmektigen har under meklingen. At en fullmektig er med i meklingen uten noen tydelig rolle, bør ikke uten videre medføre at denne godkjennes som en sak. Igjen understrekes behovet for klare føringer fra departementet/Tilsynsrådet, slik at vurderingen blir lettere for den enkelte dommeren. Tilsvarende gjelder for hovedforhandlinger hvor fullmektigen utelukkende er rettslig medhjelper.
Oslo tingrett er videre av den oppfatning at én og samme sak ikke bør telle som to saker der sakene mekles. Dersom det ikke oppnås enighet i meklingen, kan ikke fullmektigen gå i hovedforhandling med den samme saken og få denne godkjent. Insentivet for å inngå forlik kan dempes noe ved en slik løsning, selv om vi ikke har empirisk grunnlag for å slå dette fast. For å kunne få bevilling bør advokatfullmektigen også sette seg inn i flere typer saker og juridiske/faktiske problemstillinger.
Avslutningsvis har Oslo tingrett noen merknader knyttet til dagens praksis med utfylling av skjema for prosedyrekrav, som det bes om at departementet tar med i sitt videre arbeid :
I etterkant av både hovedforhandlinger og muntlige sluttbehandlinger i småkravsaker blir dommere regelmessig bedt om å fylle ut et skjema utarbeidet av Tilsynsrådet av den advokatfullmektigen som ønsker å få saken godkjent som «fullmektigsak». Som det fremgår av skjemaet, skal dette være «dokumentasjon av sak til oppfyllelse av prosedyrekravet for advokatfullmektiger». I skjemaet blir dommeren bedt om å gi opplysninger om rettsmøtets varighet, om advokaten gjennomførte innledningsforedrag og prosedyre mv. I tillegg til disse faktiske opplysningene om rammene for rettsmøtet, blir dommeren bedt om å svare på om «saken – etter dommerens oppfatning – har gitt advokatfullmektigen tilfredsstillende erfaring fra rettergang». For ordens skyld bemerkes at vi ikke har oversikt over hvilken betydning dommerens vurdering tillegges i Tilsynsrådets vurdering av om advokatfullmektigen har oppfylt prosedyrekravet.
Etter Oslo tingretts syn bør det i større grad klargjøres hva som er dommernes/dommerfullmektigens oppgaver i forbindelse med vurderingen av om en sak skal kunne godkjennes som «fullmektigsak» eller ikke. Dette gjelder særlig for vurderingen av den saken som etter forskriften § 3 skal være «hovedforhandling i sivil sak av et betydelig omfang». Som presisert ovenfor er det noe uklart hva departementet mener med «betydelig omfang», særlig sett i lys av at departementet legger opp til at småkravsaker også skal omfattes. I den grad det er meningen at domstolen fortsatt skal ha en oppfatning av om saken er egnet som fullmektigsak, hadde det vært ønskelig at departementet kom med eksempler på hva slags sivile saker som ikke anses å ha «betydelig omfang». Dette er viktig for å sikre ensartet praksis blant dommerne og forutsigbarhet for den enkelte fullmektigen.
I forlengelsen pekes det på at ordningen med å fylle ut fysiske skjemaer med dommerens stempel og signatur, som deretter må skannes og sendes advokatfullmektigen, fremstår unødig tungvint i dagens digitale samfunn. Mange av de opplysningene dommeren blir bedt om å fylle inn fremgår også allerede av rettsboken.