Juristers sikkerhetsstillelse – advokatloven § 68
Det gjelder ikke noe generelt krav om sikkerhetsstillelse når noen – det loven i § 66 første ledd omtaler som «enhver» – yter rettslig bistand. Noe generelt krav om sikkerhetsstillelse gjelder heller ikke for jurister som yter rettslig bistand, selv om overskriften til advokatloven § 68 kanskje kan indikere dette. Ifølge loven slik den lyder i sin vedtatte form gjelder kravet om sikkerhetsstillelse for jurister som yter rettslig bistand som ledd i næringsvirksomhet, jf ordlyden i advokatloven § 68 første ledd første punktum. Formålet med bestemmelsen var [og er] å verne det rettssøkende publikum. Den retter seg mot den enkelte jurist, ikke den enhet hvor en jurist er ansatt. Meningen er at sikkerheten skal dekke potensielt erstatningsansvar som jurister kan pådra seg overfor tredjemann.
Imidlertid er § 68 foreslått endret i høringsnotatet. Plikten til sikkerhetsstillelse er foreslått omformulert til å gjelde «en jurist som yter rettslig bistand til eksterne klienter fra et foretak som har til formål å yte rettslig bistand», jf utkastet første ledd første punktum.
Begrunnelsen for endringen er at jurister som yter rettslig bistand i næringsvirksomhet vil kunne være en vidtfavnende gruppe, og at behovet for sikkerhetsstillelse vil være ulikt avhengig av omfanget av den rettslige bistanden som ytes, hva slags type rettslig bistand det dreier seg om, og til hvem den rettslige bistanden ytes. [1] I høringsnotatet fremholdes det at hensynet til vern av det rettssøkende publikum først og fremst gjør seg gjeldende ved rettslig bistand til eksterne klienter, og at plikten til sikkerhetsstillelse også bør avspeiles av hvordan juristen profilerer seg i markedet. [2] Sistnevnte blir i høringsnotatet presisert dithen at publikum vil ha en berettiget forventning om juridiske tjenester av høy kvalitet, dersom juristen profilerer seg i markedet som tilbyder av juridiske tjenester. [3] I samsvar med dette søkes plikten til sikkerhetsstillelse gjennom forslaget til endringsloven begrenset til å gjelde jurister som «yter rettslig bistand til eksterne klienter fra foretak som har til formål å yte rettslig bistand». Departementet fremholder i høringsnotatet at begrensningen er i samsvar med lovformålet, ettersom det allerede i proposisjonen til advokatloven ble presisert at det ville være å gå for langt å stille krav om at alle jurister som yter rettslig bistand som ledd i næringsvirksomhet, skulle stille sikkerhet, en begrensning det var tiltenkt at departementet skulle kunne fastsette i forskrift, jf forskriftshjemmelen i den opprinnelige vedtatte loven § 68 annet ledd bokstav a. [4] Imidlertid er departementet av den oppfatning at det vil gi et mer tilgjengelig regelverk dersom gruppen av jurister som skal stille sikkerhet defineres i loven, i stedet for at det blir gjort unntak i forskrift, slik det opprinnelig ble lagt opp til. [5] Dette er søkt realisert gjennom forslaget til endringen i § 68 første ledd første punktum.
Hva som ligger i betegnelsen «eksterne klienter» er ikke søkt presisert i høringsnotatets omtale av § 68 første ledd, men det er nærliggende å fortolke dette på samme måte som avgrensningen i lovens § 38 for lovens kapittel 9 om advokatbistand til «eksterne klienter». Ifølge forarbeidene til § 38 er «ekstern klient» andre klienter enn foretaket eller enheten advokattjenesten ytes fra. [6] Overført til «jurist som yter rettslig bistand til eksterne klienter» innebærer dette at betegnelsen, og dermed plikten til sikkerhetsstillelse, omfatter «andre klienter enn foretaket eller enheten» den rettslige bistanden ytes fra. En internjurist vil derfor etter forslaget uten å være pliktig til å stille sikkerhet kunne gi rettslig bistand til foretaket der han eller hun er ansatt (arbeidsgiveren). Dette må gjelde helt uavhengig av foretaksformen, jf på dette punkt også betegnelsen «enhet» som anvendes alternativt til «foretak» i forslaget. Antagelig må foretaket i denne sammenheng forstås slik at det vil omfatte konsernselskaper, slik at rådgivning til slike heller ikke krever sikkerhetsstillelse. [7]
Imidlertid gjelder plikten til sikkerhetsstillelse etter forslaget langt fra ubetinget for rettslig bistand som juristen gir til eksterne klienter. Den gjelder kun dersom bistandens gis «fra et foretak som har til formål å yte rettslig bistand». I dette ligger en meget vesentlig begrensning. Hvis juristen for eksempel gir den rettslige bistanden til en ekstern klient «personlig» uten å ha opprettet noe foretak, vil ikke engang det forhold at han eller hun derved utøver næringsvirksomhet være tilstrekkelig til at plikten til sikkerhetsstillelse inntrer. Og har juristen opprettet et foretak som bistanden gis fra (og som juristen eventuelt eier) oppstår heller ingen plikt til å stille sikkerhet – selv om bistanden skulle bestå i næringsvirksomhet – så lenge foretaket ikke har «til formål å yte rettslig bistand». På dette punkt må det tas i betraktning at det ikke kan ytes rettslig bistand etter lovens § 66 på vegne av et advokatforetak, jf § 20 tredje ledd, med den følge at «foretak som har til formål å yte rettslig bistand» ikke kan være et advokatforetak.
De nevnte forhold innebærer at plikten til sikkerhetsstillelse etter forslaget blir så begrenset, at det er vanskelig å se at den kan realisere lovformålet, slik det er forutsatt i forarbeidene, jf foran.
Hvis meningen er at formuleringen «har til formål å yte rettslig bistand» skal tolkes slik at det avgjørende er virksomhetsbeskrivelsen til foretaket, blir plikten nærmest illusorisk. Det innebærer at man ved å unngå å registrere rettslig bistand som virksomhetsområde (formål) slipper fri fra plikten. Det hele blir ikke mye bedre om man tolker formuleringen slik at det avgjørende ikke er registreringen av virksomhetsbeskrivelsen (formålet), men om foretaket rent faktisk i praksis kan sies å ha til formål å yte rettslig bistand. Dette forutsetter jo en konkret vurdering av et kriterium, som ulikt kriteriet «næringsvirksomhet», ikke har noen forankring i norsk selskaps- og formuerett.
Konklusjonen må bli at uansett hvordan man fortolker «fra et foretak som har til formål å yte rettslig bistand», er området for plikt til sikkerhetsstillelse svært begrenset, samtidig som fortolkningstemaet er upraktikabelt og uklart.
Dette må også ses i sammenheng med reglene i lovens § 69 om taushetsplikt og straffeansvar for jurister og reglene i § 70 om forbud mot å yte rettslig bistand, som fortsatt lar det avgjørende være om juristen utøver næringsvirksomhet. Mens disse reglene og reglene i § 68 første ledd før forslaget til endringen av sistnevnte regel hadde et felles anvendelsesområde, fører endringen til at anvendelsesområdet blir ulikt, uten at det er mulig å se at dette på noen måte kan innebære noen fordel, jf hensynet til konsekvens og harmoni.
Alt i alt er det på denne bakgrunn lite tvilsomt at det vil være uheldig om lovgiver velger å endre § 68 første ledd, slik at næringsvirksomhetskriteriet i § 68 første ledd blir substituert med kriteriet «fra et foretak som har til formål å yte rettslig bistand.»
Oslo, 8 november 2023
[1] Se høringsnotat 29 september 2023, s 10.
[2] Se høringsnotat 29 september 2023, s 10.
[3] Se høringsnotat 29 september 2023, s 10.
[4] Se høringsnotat 29 september 2023, s 10.
[5] Se høringsnotat 29 september 2023, s 10.
[6] Prop 214 L (2020–2021), s 263.
[7] Prop 214 L (2020-2021), s 263.
Det gjelder ikke noe generelt krav om sikkerhetsstillelse når noen – det loven i § 66 første ledd omtaler som «enhver» – yter rettslig bistand. Noe generelt krav om sikkerhetsstillelse gjelder heller ikke for jurister som yter rettslig bistand, selv om overskriften til advokatloven § 68 kanskje kan indikere dette. Ifølge loven slik den lyder i sin vedtatte form gjelder kravet om sikkerhetsstillelse for jurister som yter rettslig bistand som ledd i næringsvirksomhet, jf ordlyden i advokatloven § 68 første ledd første punktum. Formålet med bestemmelsen var [og er] å verne det rettssøkende publikum. Den retter seg mot den enkelte jurist, ikke den enhet hvor en jurist er ansatt. Meningen er at sikkerheten skal dekke potensielt erstatningsansvar som jurister kan pådra seg overfor tredjemann.
Imidlertid er § 68 foreslått endret i høringsnotatet. Plikten til sikkerhetsstillelse er foreslått omformulert til å gjelde «en jurist som yter rettslig bistand til eksterne klienter fra et foretak som har til formål å yte rettslig bistand», jf utkastet første ledd første punktum.
Begrunnelsen for endringen er at jurister som yter rettslig bistand i næringsvirksomhet vil kunne være en vidtfavnende gruppe, og at behovet for sikkerhetsstillelse vil være ulikt avhengig av omfanget av den rettslige bistanden som ytes, hva slags type rettslig bistand det dreier seg om, og til hvem den rettslige bistanden ytes. [1] I høringsnotatet fremholdes det at hensynet til vern av det rettssøkende publikum først og fremst gjør seg gjeldende ved rettslig bistand til eksterne klienter, og at plikten til sikkerhetsstillelse også bør avspeiles av hvordan juristen profilerer seg i markedet. [2] Sistnevnte blir i høringsnotatet presisert dithen at publikum vil ha en berettiget forventning om juridiske tjenester av høy kvalitet, dersom juristen profilerer seg i markedet som tilbyder av juridiske tjenester. [3] I samsvar med dette søkes plikten til sikkerhetsstillelse gjennom forslaget til endringsloven begrenset til å gjelde jurister som «yter rettslig bistand til eksterne klienter fra foretak som har til formål å yte rettslig bistand». Departementet fremholder i høringsnotatet at begrensningen er i samsvar med lovformålet, ettersom det allerede i proposisjonen til advokatloven ble presisert at det ville være å gå for langt å stille krav om at alle jurister som yter rettslig bistand som ledd i næringsvirksomhet, skulle stille sikkerhet, en begrensning det var tiltenkt at departementet skulle kunne fastsette i forskrift, jf forskriftshjemmelen i den opprinnelige vedtatte loven § 68 annet ledd bokstav a. [4] Imidlertid er departementet av den oppfatning at det vil gi et mer tilgjengelig regelverk dersom gruppen av jurister som skal stille sikkerhet defineres i loven, i stedet for at det blir gjort unntak i forskrift, slik det opprinnelig ble lagt opp til. [5] Dette er søkt realisert gjennom forslaget til endringen i § 68 første ledd første punktum.
Hva som ligger i betegnelsen «eksterne klienter» er ikke søkt presisert i høringsnotatets omtale av § 68 første ledd, men det er nærliggende å fortolke dette på samme måte som avgrensningen i lovens § 38 for lovens kapittel 9 om advokatbistand til «eksterne klienter». Ifølge forarbeidene til § 38 er «ekstern klient» andre klienter enn foretaket eller enheten advokattjenesten ytes fra. [6] Overført til «jurist som yter rettslig bistand til eksterne klienter» innebærer dette at betegnelsen, og dermed plikten til sikkerhetsstillelse, omfatter «andre klienter enn foretaket eller enheten» den rettslige bistanden ytes fra. En internjurist vil derfor etter forslaget uten å være pliktig til å stille sikkerhet kunne gi rettslig bistand til foretaket der han eller hun er ansatt (arbeidsgiveren). Dette må gjelde helt uavhengig av foretaksformen, jf på dette punkt også betegnelsen «enhet» som anvendes alternativt til «foretak» i forslaget. Antagelig må foretaket i denne sammenheng forstås slik at det vil omfatte konsernselskaper, slik at rådgivning til slike heller ikke krever sikkerhetsstillelse. [7]
Imidlertid gjelder plikten til sikkerhetsstillelse etter forslaget langt fra ubetinget for rettslig bistand som juristen gir til eksterne klienter. Den gjelder kun dersom bistandens gis «fra et foretak som har til formål å yte rettslig bistand». I dette ligger en meget vesentlig begrensning. Hvis juristen for eksempel gir den rettslige bistanden til en ekstern klient «personlig» uten å ha opprettet noe foretak, vil ikke engang det forhold at han eller hun derved utøver næringsvirksomhet være tilstrekkelig til at plikten til sikkerhetsstillelse inntrer. Og har juristen opprettet et foretak som bistanden gis fra (og som juristen eventuelt eier) oppstår heller ingen plikt til å stille sikkerhet – selv om bistanden skulle bestå i næringsvirksomhet – så lenge foretaket ikke har «til formål å yte rettslig bistand». På dette punkt må det tas i betraktning at det ikke kan ytes rettslig bistand etter lovens § 66 på vegne av et advokatforetak, jf § 20 tredje ledd, med den følge at «foretak som har til formål å yte rettslig bistand» ikke kan være et advokatforetak.
De nevnte forhold innebærer at plikten til sikkerhetsstillelse etter forslaget blir så begrenset, at det er vanskelig å se at den kan realisere lovformålet, slik det er forutsatt i forarbeidene, jf foran.
Hvis meningen er at formuleringen «har til formål å yte rettslig bistand» skal tolkes slik at det avgjørende er virksomhetsbeskrivelsen til foretaket, blir plikten nærmest illusorisk. Det innebærer at man ved å unngå å registrere rettslig bistand som virksomhetsområde (formål) slipper fri fra plikten. Det hele blir ikke mye bedre om man tolker formuleringen slik at det avgjørende ikke er registreringen av virksomhetsbeskrivelsen (formålet), men om foretaket rent faktisk i praksis kan sies å ha til formål å yte rettslig bistand. Dette forutsetter jo en konkret vurdering av et kriterium, som ulikt kriteriet «næringsvirksomhet», ikke har noen forankring i norsk selskaps- og formuerett.
Konklusjonen må bli at uansett hvordan man fortolker «fra et foretak som har til formål å yte rettslig bistand», er området for plikt til sikkerhetsstillelse svært begrenset, samtidig som fortolkningstemaet er upraktikabelt og uklart.
Dette må også ses i sammenheng med reglene i lovens § 69 om taushetsplikt og straffeansvar for jurister og reglene i § 70 om forbud mot å yte rettslig bistand, som fortsatt lar det avgjørende være om juristen utøver næringsvirksomhet. Mens disse reglene og reglene i § 68 første ledd før forslaget til endringen av sistnevnte regel hadde et felles anvendelsesområde, fører endringen til at anvendelsesområdet blir ulikt, uten at det er mulig å se at dette på noen måte kan innebære noen fordel, jf hensynet til konsekvens og harmoni.
Alt i alt er det på denne bakgrunn lite tvilsomt at det vil være uheldig om lovgiver velger å endre § 68 første ledd, slik at næringsvirksomhetskriteriet i § 68 første ledd blir substituert med kriteriet «fra et foretak som har til formål å yte rettslig bistand.»
Oslo, 8 november 2023
[1] Se høringsnotat 29 september 2023, s 10.
[2] Se høringsnotat 29 september 2023, s 10.
[3] Se høringsnotat 29 september 2023, s 10.
[4] Se høringsnotat 29 september 2023, s 10.
[5] Se høringsnotat 29 september 2023, s 10.
[6] Prop 214 L (2020–2021), s 263.
[7] Prop 214 L (2020-2021), s 263.