Askøy kommune v/Utvalg for teknikk og miljø, vedtok den 07.12.2023, i PS 161/23, å inngi følgende høringsvar: Askøy kommune slutter seg til departementets forslag om å gi bestemmelser i plan- og bygningsloven som kan stimulere grunneiere til å bistå med finansieringen av en rimelig og forholdsmessig del av den nødvendige infrastrukturen som en reguleringsplan fordrer, og slik kanskje løse noen utfordringer knyttet til realisering av planer og tilhørende infrastruktur slik de oppleves i dag.
Askøy kommune er imidlertid skeptisk til hvilke følger den foreslåtte ordning vil ha når det gjelder kommunens økonomiske risiko og bæreevne i forhold til de omfattende forpliktelsene som ordningen legger opp til. Askøy kommune ser at intensjonen i lovforslaget er god, men for kommuner med knappe ressurser når det gjelder både økonomi og ansatte i administrasjonen, så fremstår forslaget som svært ambisiøst og noe teoretisk.
Videre mener Askøy kommune at detaljeringsgraden som forslaget legger opp til allerede ved utarbeidelse av kommuneplanens arealdel, jf side 29,51, 75-76, og kanskje særlig side 126, ikke er i samsvar med at kommuneplanens arealdel skal være grovmasket og overordnet, selv om både ordningen og hvor vidt man vil legge inn bestemmelser til hensynssonen i kommuneplanens arealdel, likevel skulle være frivillig, slik det er angitt på side 10 i høringsnotatet. Askøy kommune vil anbefale at en ordning som foreslått, uansett begrenser seg til å gjelde i forhold til reguleringsplaner.
Det er også noe utfordrende å se hvordan departementet ser for seg den praktiske og faktiske bruken av hensynssonene, når forslaget innebærer at det er mulig å bruke
bestemmelsene på alle typer planer og på både overordnet nivå og i mindre reguleringsplaner. I utgangspunktet kunne man gjerne se for seg at forslaget først og fremst legger opp til at ordningen skal gjelde for områdereguleringer, ettersom ressursbruken til å innfri lovkravene når man først legger en hensynssone inn i en reguleringsplan, fordrer et prosjekt/plan av en viss størrelse. Ut fra høringsnotatet, kan det også fremstå som at dette er hovedtanken. Samtidig kommer dette i konflikt med at en områdeplan sjelden vil ha et slikt detaljnivå som Askøy kommune oppfatter at bestemmelsene legger opp til.
Det kan derfor på den andre siden fremstå som mer aktuelt å legge til grunn at dette er mest relevant for mindre planer, hvor det er kortere veg til prosjektering og detaljert kunnskap om realiseringen av planen. Men for mindre planer, så vil det derimot raskt komme i akkord med hva som kan forsvares av ressursbruk og økonomisk risiko for en mindre reguleringsplan.
Askøy kommune mener det vil være positivt med bestemmelser som for eksempel innebærer at man slår sammen de beste elementene i fremlagt forslag om hensynssoner, med de reglene om utbyggingsavtaler og refusjon i kapittel 17 og 18, som i dag tross alt fungerer. Det vil være positivt med bestemmelser som sikrer at alle utbyggere betaler en forholdsmessig sum, slik at en unngår såkalte “gratispassasjerer” og at opparbeidelse av infrastruktur oppleves som rimelig for de som belastes med forpliktelsene.
Lovforslaget bærer imidlertid preg av at man utelukkende har tatt hensyn til utbyggernes ønske om å flytte den økonomiske risikoen bort fra utbyggerne. Det fremstår ikke som at lovforslaget tar særlig hensyn til hvordan mindre kommuner, uten særlig erfaring og kompetanse med effektiv praktisering av kapittel 17 og 18, skal klare å håndtere dette verken praktisk eller økonomisk. De foreslåtte reglene fordrer erfaring og kompetanse knyttet til de reglene om utbyggingsavtaler mm som i dag gjelder, jf høringsnotatet side 42 blant annet, og det er det ikke alle kommuner som har. Forslaget vil derfor, slik det nå foreligger, ikke være mulig eller aktuelt å ta i bruk for mange kommuner i dag.
De beregningene som forslaget forutsetter/legger opp til, vil være ressurskrevende og må foretas på et alt for tidlig tidspunkt også i forhold prosessen med reguleringsplaner. Beregningene forutsetter en grad av prosjektering, samt et detaljnivå og kunnskaper som man normalt ikke besitter på planstadiet. Det fremstår også som uklart hvordan man skal beregne det bidraget som den enkelte grunneier skal betale, selv om det er lagt til grunn til at man skal ta utgangspunkt i all BRA som planen legger opp til å bebygge, jf teknisk forskrift og videre henvisninger i høringsnotatet.
For svært mange kommuner som ikke har i nærheten av verken så mye økonomiske muskler eller personell til å håndtere en slik ordning som lovforslaget legger opp til, stiller Askøy kommune spørsmål ved om lovforslaget forutsetter at kommunene styrker sine respektive sektorer/avdelinger til å kunne håndtere dette tidsmessig, økonomisk og kompetansemessig. Slik forslaget nå er fremlagt, fordrer reglene at man har en administrasjon i kommunen som har bred praktisk erfaring og kunnskap fra dagens system med utbyggingsavtaler, for at man skal kunne klare å håndtere etablering og administrering
av en eller flere hensynssoner. Slik vi forstår det, vil dette være nødvendig også om man ansetter en uavhengig konsulent til å foreta selve kostnadsberegningene, jf høringsnotatet side 70. De ressurser som bruk av hensynssonebestemmelsene forutsetter, har ikke Askøy kommune tilgjengelig i dag, og slik forslaget er utformet, er det ikke nærliggende å se for seg at Askøy kommune vil kunne ta i bruk reglene.
Askøy kommune har i forlengelsen av dette, derfor heller ikke grunnlag for å uttale seg om hvilken rentesats som “kan virke over tid og være rimelig å betale” ved en eventuell refusjon av for mye innbetalte kostnadsbidrag, jf oppfordringen på høringsnotatet side 85.
Et annet spørsmål som melder seg knyttet til kommunens/sektorens håndtering av de ulike innbetalingene til hensynssonene, vil være hvor i organisasjonen midlene som skal administreres, skal plasseres og eventuelt/antakelig belastes. Det er noe uklart hvor den “felleskassen”, jf høringsnotatet side 25, som kommunen skal “styre”, skal ligge i organisasjonen. Skal “felleskassen” ligge hos teknsik avdeling eller hos planmyndighet? Ikke alle kommuner har egne avdelinger med ansvar for realisering av planer og administrering av utbyggingsavtaler. Og videre - dersom/når kommunen må forskuttere og antakelig betale overskytende kostnader ut over de innbetalte grunneierbidrag - skal dette belastes selvkostbudsjettene til sektoren eller tas av kommunekassen?
Det er også andre uklarheter knyttet til selve beregningene av kostnadene til realisering og grunnervervet skal beregnes: Hvilke begrensninger eller føringer skal kommunene kunne lene seg på, for å sikre et visst tak for hvor dyre infrastrukturprosjekt man kan tillate seg å legge opp til/kreve/godta? Videre, hvor mye skal utbygger kunne/måtte tilby i kompensasjon når de skal gjennomføre grunnerverv? Manglende klarhet og føringer her, kan nok slå feil ut både i forhold til utbyggere utenfor de aktuelle hensynssonene og for kommunen.
I forhold til spørsmålet om grunnerverv, vil Askøy kommune understreke at det ikke er tilfredsstillende at departementet kun legger til grunn at fristforlengelsen i forhold til hvor lenge man kan vedta ekspropriasjon etter at planen er vedtatt, fra 10 til 30 år, og dens potensielle strid med EMK artikkel 1/P1-1, “langt på vei” kan tenkes å bli avhjulpet ved at fristforlengelsen “stort sett gjelder i allerede utbygde områder”. Askøy kommune mener at hensynet til balansen mellom borgernes rettigheter, herunder forutsigbarheten og vissheten om når man kan slå seg til ro i forhold til overhengende risiko for å måtte godta ekspropriasjon, og allmennhetens interesser i å få bygget ut/omformet et areal etter en 30 år gammel plan, må vurderes nøyere enn det som fremgår av høringsnotatet på side 46. Grunneiers interesser må som et absolutt minimum sikres en ubetinget innløsningsrett etter 10 år, slik departementet har antydet. Det er vanskelig å se hvorfor dette ikke allerede er innarbeidet i det fremlagte forslaget før høring.
Utbyggerne er gitt en vid klageadgang i forslaget. Svært mye av de vurderinger som skal ligge både i utforming og detaljering av hensynssonen, samt den etterfølgende administreringen av hensynssonen, skal være juridisk skjønn som kan overprøves av domstolene, jf høringsnotatet side 87 flg. Dette fremstår som prosessdrivende, og uten føringer eller
begrensninger her, vil kommunen potensielt også måtte bære svært store prosesskostnader knyttet til innføring av hensynssoner. Det er også mulig å se for seg at innføring av hensynssoner ett sted i kommunen, kan være konfliktskapende/prossessdrivende i forhold til områder som ikke er omfattet av hensynssoner, blant annet med henvisning til alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper om forbud mot forskjellsbehandling med mer.
Forslaget legger også opp til at det kun er de grunneierne som ønsker å bygge ut/realisere sine deler av planen, som skal betale inn det aktuelle forholdsmessige beløpet til kommunen. Dette betyr at kommunen må ha økonomiske muskler til å bære de øvrige delene av kostnadene for å få realisert nødvendig infrastruktur i henhold til de i planen fastlagte rekkefølgekravene. Både dersom deler av planen aldri blir realisert og dersom kommunen har kalkulert med for lav kostnad til realisering av infrastruktur, vil således den økonomiske belastningen og risikoen for å få bygd ut aktuell infrastruktur, i svært stor grad havne hos kommunen.
Dette kan i sin tur få den følge at man avstår fra å bruke hensynssonene/verktøyet i lovforslaget i det hele tatt, fordi systemet rett og slett blir for kostbart og risikofullt for kommunen . En kan også tenke seg at man kan oppnå vegring mot å legge inn rekkefølgekrav i planene, i frykt for at man blir møtt med krav fra utbyggere om at kommunen må bidra i henhold til det systemet som lovforslaget legger opp til.
Hva gjelder lån, ligger det også en begrensning i kommuneloven § 14-16, knyttet til kommunens muligheter til å ta opp nettopp lån for å finansiere andres investeringer. Det er således lett å se for seg nokså vanskelige situasjoner her.
Man kan også tenke seg at kommunen har hatt både økonomi, kunnskap og kapasitet til å ta i bruk reglene om å innføre hensynssone og forskuttere kostnader til realisering av nødvendig infrastruktur knyttet til en plan, men at det dukker opp uforutsette forhold både lokalt, regionalt og nasjonalt, som gjør at kommunen ender opp med å måtte bære nær alle kostnadene likevel.
Per i dag fremstår det fremlagte forslaget til lovendringer som teoretiske for små og mellomstore kommuner med ressursknapphet og trang økonomi, selv om intensjonen og grunnlaget for forslaget er velbegrunnet.
Askøy kommune har forståelse for ønske om å effektivisere byutviklingsprosessene med opparbeidelse av infrastruktur. Vi vil likevel motsette oss forslaget til ny § 16-5a første ledd. Forslaget legger opp til at utbygger ikke trenger samtykke fra kommunen for å foreta ekspropriasjon. Samtykke kan i stedet gis av departementet etter søknad. Ekspropriasjon er en ekstrem myndighetsutøvelse overfor borgerne. For å redusere konfliktnivået er det helt nødvendig at avstanden mellom myndighetene og innbyggerne er kort og under demokratisk kontroll. Askøy kommune mener den foreslåtte lovendringen vil gi mindre grad av demokratisk kontroll og at den kan gi svært negative konsekvenser.
Askøy kommune mener det er veldig positivt at områdeutviklingsstrategien kan få en plass i plansystemet. Vi mener forslaget legger opp til en dynamisk bruk av dokumentet, og det kan være en stor styrke dersom områdestrategier kan redusere behovet for utarbeidelse av områderegulering i sentrumsområder med lav kompleksitet. Askøy kommune støtter også departementet sitt vurdering av at det er en styrke for strategien at den kan spille sammen med juridisk bindende bestemmelser som gjelder for hensynssonen. For å sikre gode prosesser anmoder vi om at departementet sikrer at høring og offentlig ettersyn inngår i saksbehandlingsregelverket ved utarbeidelse av områdeutviklingsstrategier.
Askøy kommune er positiv til at kommunen kan gi bestemmelser til hensynssonen som også stiller krav om opparbeidelse av infrastruktur utenfor hensynssonen. Kommunen gis da større handlingsrom til å dimensjonere infrastruktur for fremtidens behov. Mange kommuner lånefinansierer mesteparten av investeringene i ny infrastruktur. Det er således ikke entydig hvordan f.eks. medgåtte rentekostnader skal beregnes i forslaget. Videre er det nærliggende å forvente at intensjonen med lovforslaget kan komme i konflikt med annet lovverk som kommuneloven, selvkostforskriften, og budsjett- og regnskapsforskriften. Vi anmoder departementet om å gjøre grundige og helhetlige vurderinger av det samlede lovverket for å sikre at intensjonen bak den foreslåtte lovendringen kan gjennomføres.
Askøy kommune er imidlertid skeptisk til hvilke følger den foreslåtte ordning vil ha når det gjelder kommunens økonomiske risiko og bæreevne i forhold til de omfattende forpliktelsene som ordningen legger opp til. Askøy kommune ser at intensjonen i lovforslaget er god, men for kommuner med knappe ressurser når det gjelder både økonomi og ansatte i administrasjonen, så fremstår forslaget som svært ambisiøst og noe teoretisk.
Videre mener Askøy kommune at detaljeringsgraden som forslaget legger opp til allerede ved utarbeidelse av kommuneplanens arealdel, jf side 29,51, 75-76, og kanskje særlig side 126, ikke er i samsvar med at kommuneplanens arealdel skal være grovmasket og overordnet, selv om både ordningen og hvor vidt man vil legge inn bestemmelser til hensynssonen i kommuneplanens arealdel, likevel skulle være frivillig, slik det er angitt på side 10 i høringsnotatet. Askøy kommune vil anbefale at en ordning som foreslått, uansett begrenser seg til å gjelde i forhold til reguleringsplaner.
Det er også noe utfordrende å se hvordan departementet ser for seg den praktiske og faktiske bruken av hensynssonene, når forslaget innebærer at det er mulig å bruke
bestemmelsene på alle typer planer og på både overordnet nivå og i mindre reguleringsplaner. I utgangspunktet kunne man gjerne se for seg at forslaget først og fremst legger opp til at ordningen skal gjelde for områdereguleringer, ettersom ressursbruken til å innfri lovkravene når man først legger en hensynssone inn i en reguleringsplan, fordrer et prosjekt/plan av en viss størrelse. Ut fra høringsnotatet, kan det også fremstå som at dette er hovedtanken. Samtidig kommer dette i konflikt med at en områdeplan sjelden vil ha et slikt detaljnivå som Askøy kommune oppfatter at bestemmelsene legger opp til.
Det kan derfor på den andre siden fremstå som mer aktuelt å legge til grunn at dette er mest relevant for mindre planer, hvor det er kortere veg til prosjektering og detaljert kunnskap om realiseringen av planen. Men for mindre planer, så vil det derimot raskt komme i akkord med hva som kan forsvares av ressursbruk og økonomisk risiko for en mindre reguleringsplan.
Askøy kommune mener det vil være positivt med bestemmelser som for eksempel innebærer at man slår sammen de beste elementene i fremlagt forslag om hensynssoner, med de reglene om utbyggingsavtaler og refusjon i kapittel 17 og 18, som i dag tross alt fungerer. Det vil være positivt med bestemmelser som sikrer at alle utbyggere betaler en forholdsmessig sum, slik at en unngår såkalte “gratispassasjerer” og at opparbeidelse av infrastruktur oppleves som rimelig for de som belastes med forpliktelsene.
Lovforslaget bærer imidlertid preg av at man utelukkende har tatt hensyn til utbyggernes ønske om å flytte den økonomiske risikoen bort fra utbyggerne. Det fremstår ikke som at lovforslaget tar særlig hensyn til hvordan mindre kommuner, uten særlig erfaring og kompetanse med effektiv praktisering av kapittel 17 og 18, skal klare å håndtere dette verken praktisk eller økonomisk. De foreslåtte reglene fordrer erfaring og kompetanse knyttet til de reglene om utbyggingsavtaler mm som i dag gjelder, jf høringsnotatet side 42 blant annet, og det er det ikke alle kommuner som har. Forslaget vil derfor, slik det nå foreligger, ikke være mulig eller aktuelt å ta i bruk for mange kommuner i dag.
De beregningene som forslaget forutsetter/legger opp til, vil være ressurskrevende og må foretas på et alt for tidlig tidspunkt også i forhold prosessen med reguleringsplaner. Beregningene forutsetter en grad av prosjektering, samt et detaljnivå og kunnskaper som man normalt ikke besitter på planstadiet. Det fremstår også som uklart hvordan man skal beregne det bidraget som den enkelte grunneier skal betale, selv om det er lagt til grunn til at man skal ta utgangspunkt i all BRA som planen legger opp til å bebygge, jf teknisk forskrift og videre henvisninger i høringsnotatet.
For svært mange kommuner som ikke har i nærheten av verken så mye økonomiske muskler eller personell til å håndtere en slik ordning som lovforslaget legger opp til, stiller Askøy kommune spørsmål ved om lovforslaget forutsetter at kommunene styrker sine respektive sektorer/avdelinger til å kunne håndtere dette tidsmessig, økonomisk og kompetansemessig. Slik forslaget nå er fremlagt, fordrer reglene at man har en administrasjon i kommunen som har bred praktisk erfaring og kunnskap fra dagens system med utbyggingsavtaler, for at man skal kunne klare å håndtere etablering og administrering
av en eller flere hensynssoner. Slik vi forstår det, vil dette være nødvendig også om man ansetter en uavhengig konsulent til å foreta selve kostnadsberegningene, jf høringsnotatet side 70. De ressurser som bruk av hensynssonebestemmelsene forutsetter, har ikke Askøy kommune tilgjengelig i dag, og slik forslaget er utformet, er det ikke nærliggende å se for seg at Askøy kommune vil kunne ta i bruk reglene.
Askøy kommune har i forlengelsen av dette, derfor heller ikke grunnlag for å uttale seg om hvilken rentesats som “kan virke over tid og være rimelig å betale” ved en eventuell refusjon av for mye innbetalte kostnadsbidrag, jf oppfordringen på høringsnotatet side 85.
Et annet spørsmål som melder seg knyttet til kommunens/sektorens håndtering av de ulike innbetalingene til hensynssonene, vil være hvor i organisasjonen midlene som skal administreres, skal plasseres og eventuelt/antakelig belastes. Det er noe uklart hvor den “felleskassen”, jf høringsnotatet side 25, som kommunen skal “styre”, skal ligge i organisasjonen. Skal “felleskassen” ligge hos teknsik avdeling eller hos planmyndighet? Ikke alle kommuner har egne avdelinger med ansvar for realisering av planer og administrering av utbyggingsavtaler. Og videre - dersom/når kommunen må forskuttere og antakelig betale overskytende kostnader ut over de innbetalte grunneierbidrag - skal dette belastes selvkostbudsjettene til sektoren eller tas av kommunekassen?
Det er også andre uklarheter knyttet til selve beregningene av kostnadene til realisering og grunnervervet skal beregnes: Hvilke begrensninger eller føringer skal kommunene kunne lene seg på, for å sikre et visst tak for hvor dyre infrastrukturprosjekt man kan tillate seg å legge opp til/kreve/godta? Videre, hvor mye skal utbygger kunne/måtte tilby i kompensasjon når de skal gjennomføre grunnerverv? Manglende klarhet og føringer her, kan nok slå feil ut både i forhold til utbyggere utenfor de aktuelle hensynssonene og for kommunen.
I forhold til spørsmålet om grunnerverv, vil Askøy kommune understreke at det ikke er tilfredsstillende at departementet kun legger til grunn at fristforlengelsen i forhold til hvor lenge man kan vedta ekspropriasjon etter at planen er vedtatt, fra 10 til 30 år, og dens potensielle strid med EMK artikkel 1/P1-1, “langt på vei” kan tenkes å bli avhjulpet ved at fristforlengelsen “stort sett gjelder i allerede utbygde områder”. Askøy kommune mener at hensynet til balansen mellom borgernes rettigheter, herunder forutsigbarheten og vissheten om når man kan slå seg til ro i forhold til overhengende risiko for å måtte godta ekspropriasjon, og allmennhetens interesser i å få bygget ut/omformet et areal etter en 30 år gammel plan, må vurderes nøyere enn det som fremgår av høringsnotatet på side 46. Grunneiers interesser må som et absolutt minimum sikres en ubetinget innløsningsrett etter 10 år, slik departementet har antydet. Det er vanskelig å se hvorfor dette ikke allerede er innarbeidet i det fremlagte forslaget før høring.
Utbyggerne er gitt en vid klageadgang i forslaget. Svært mye av de vurderinger som skal ligge både i utforming og detaljering av hensynssonen, samt den etterfølgende administreringen av hensynssonen, skal være juridisk skjønn som kan overprøves av domstolene, jf høringsnotatet side 87 flg. Dette fremstår som prosessdrivende, og uten føringer eller
begrensninger her, vil kommunen potensielt også måtte bære svært store prosesskostnader knyttet til innføring av hensynssoner. Det er også mulig å se for seg at innføring av hensynssoner ett sted i kommunen, kan være konfliktskapende/prossessdrivende i forhold til områder som ikke er omfattet av hensynssoner, blant annet med henvisning til alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper om forbud mot forskjellsbehandling med mer.
Forslaget legger også opp til at det kun er de grunneierne som ønsker å bygge ut/realisere sine deler av planen, som skal betale inn det aktuelle forholdsmessige beløpet til kommunen. Dette betyr at kommunen må ha økonomiske muskler til å bære de øvrige delene av kostnadene for å få realisert nødvendig infrastruktur i henhold til de i planen fastlagte rekkefølgekravene. Både dersom deler av planen aldri blir realisert og dersom kommunen har kalkulert med for lav kostnad til realisering av infrastruktur, vil således den økonomiske belastningen og risikoen for å få bygd ut aktuell infrastruktur, i svært stor grad havne hos kommunen.
Dette kan i sin tur få den følge at man avstår fra å bruke hensynssonene/verktøyet i lovforslaget i det hele tatt, fordi systemet rett og slett blir for kostbart og risikofullt for kommunen . En kan også tenke seg at man kan oppnå vegring mot å legge inn rekkefølgekrav i planene, i frykt for at man blir møtt med krav fra utbyggere om at kommunen må bidra i henhold til det systemet som lovforslaget legger opp til.
Hva gjelder lån, ligger det også en begrensning i kommuneloven § 14-16, knyttet til kommunens muligheter til å ta opp nettopp lån for å finansiere andres investeringer. Det er således lett å se for seg nokså vanskelige situasjoner her.
Man kan også tenke seg at kommunen har hatt både økonomi, kunnskap og kapasitet til å ta i bruk reglene om å innføre hensynssone og forskuttere kostnader til realisering av nødvendig infrastruktur knyttet til en plan, men at det dukker opp uforutsette forhold både lokalt, regionalt og nasjonalt, som gjør at kommunen ender opp med å måtte bære nær alle kostnadene likevel.
Per i dag fremstår det fremlagte forslaget til lovendringer som teoretiske for små og mellomstore kommuner med ressursknapphet og trang økonomi, selv om intensjonen og grunnlaget for forslaget er velbegrunnet.
Askøy kommune har forståelse for ønske om å effektivisere byutviklingsprosessene med opparbeidelse av infrastruktur. Vi vil likevel motsette oss forslaget til ny § 16-5a første ledd. Forslaget legger opp til at utbygger ikke trenger samtykke fra kommunen for å foreta ekspropriasjon. Samtykke kan i stedet gis av departementet etter søknad. Ekspropriasjon er en ekstrem myndighetsutøvelse overfor borgerne. For å redusere konfliktnivået er det helt nødvendig at avstanden mellom myndighetene og innbyggerne er kort og under demokratisk kontroll. Askøy kommune mener den foreslåtte lovendringen vil gi mindre grad av demokratisk kontroll og at den kan gi svært negative konsekvenser.
Askøy kommune mener det er veldig positivt at områdeutviklingsstrategien kan få en plass i plansystemet. Vi mener forslaget legger opp til en dynamisk bruk av dokumentet, og det kan være en stor styrke dersom områdestrategier kan redusere behovet for utarbeidelse av områderegulering i sentrumsområder med lav kompleksitet. Askøy kommune støtter også departementet sitt vurdering av at det er en styrke for strategien at den kan spille sammen med juridisk bindende bestemmelser som gjelder for hensynssonen. For å sikre gode prosesser anmoder vi om at departementet sikrer at høring og offentlig ettersyn inngår i saksbehandlingsregelverket ved utarbeidelse av områdeutviklingsstrategier.
Askøy kommune er positiv til at kommunen kan gi bestemmelser til hensynssonen som også stiller krav om opparbeidelse av infrastruktur utenfor hensynssonen. Kommunen gis da større handlingsrom til å dimensjonere infrastruktur for fremtidens behov. Mange kommuner lånefinansierer mesteparten av investeringene i ny infrastruktur. Det er således ikke entydig hvordan f.eks. medgåtte rentekostnader skal beregnes i forslaget. Videre er det nærliggende å forvente at intensjonen med lovforslaget kan komme i konflikt med annet lovverk som kommuneloven, selvkostforskriften, og budsjett- og regnskapsforskriften. Vi anmoder departementet om å gjøre grundige og helhetlige vurderinger av det samlede lovverket for å sikre at intensjonen bak den foreslåtte lovendringen kan gjennomføres.