Norsk Vann har samarbeidet med NKF om denne høringen. Vi stiller oss bak deres høringssvar med tilhørende detaljerte innspill i vedlegg. Høringssvaret påpeker det vi ser på som positivt, men trekker også frem det som er problematisk. Dette gjelder både forslaget til den nye ordningen i kapittel 12A og endringene i kapittel 17. Vi vil særlig understreke at vi mener det er uhensiktsmessig å skjerpe reglene for utbyggingsavtaler, slik departementet foreslår. Vi viser i den forbindelse til høringssvaret fra KS.
Vi er enig med KS i at forslaget vil innebære en statlig detaljstyring som står i kontrast til kommunelovens prinsipper om nærhet og forholdsmessighet. Vi er i tillegg enig i at forslaget går for langt i å gi statsforvalteren adgang til å overprøve det lokale selvstyret. Vi støtter KS sitt forslag om at en arbeidsgruppe med representanter fra kommuner, relevante fagmiljø og bransjer bør videreutvikle forslaget til en omforent modell, før departementet går videre med forslag til lovendringer.
Generelt mener vi at forslaget i for stor grad tar hensyn til byggebransjens finansielle strukturer, fremfor å fremme en bærekraftig utvikling til beste for samfunnet og fremtidige generasjoner, slik det følger av lovens formål.
Utover å vise til NKF sitt høringssvar, ønsker vi å gi noen særlige merknader til kapittel 12A:
Departementet forslår at merverdiavgift skal inngå i de estimerte finansieringskostnadene. Vi mener at plan- og bygningsloven er dårlig egnet for å regulere spørsmål om merverdiavgift. Merverdiavgift på infrastruktur som skal overføres til kommunen bør reguleres på samme måte som når kommunen selv besørger dette, gjennom merverdiavgiftsloven og kompensasjonsloven. Dette kan håndteres ved at kommunen bekrefter at anlegget skal overføres for å være en del av den kommunale infrastrukturen.
Det er krevende å håndtere en komplisert modell for kompensasjon av merverdiavgift. Kommunens vil i for stor grad måtte basere seg på den enkelte utbyggers oppstilling og ha tillit til at merverdiavgiften er ført riktig. Vi er kjent med at kommuner har blitt presentert justeringsoppstillinger fra utbyggere som inkluderer privat infrastruktur (stikkledninger for vann og avløp) som kommunen ikke skal overta. Kommunene risikerer dermed å bidra til at merverdiavgift blir ført feil. Dette kan føre til tilbakebetalingskrav mot kommunen og fare for tilleggsskatt. I tillegg kan finansieringskostnadene til den enkelte utbygger være et resultat av privatrettslige avtaler som kommunen har liten kontroll med. Disse kan bidra til å øke beløpet for andre utbyggere og kommunen. Vi mener derfor at merverdiavgift ikke bør inngå i de estimerte finansieringskostnadene, men håndteres gjennom å endre lovgivningen for merverdiavgift.
Forslaget legger i for stor grad til rette for at private aktører kan inngå avtaler som øker kostnadsbildet og som kommunen ikke har kontroll over eller er kjent med. B estemmelsen begrenser de øvrige utbyggernes risiko mot hva som anses tyngende og som dermed ikke kan kreves refundert. Der utbyggere som er tidlig ute har uforutsette kostnadsdrivere eller det er forhold som medfører at kostnadene blir høye, vil utgiftene bli liggende hos kommunen. Dette kan bidra til at modellen ikke blir benyttet, fordi risikoen bli for stor. Bestemmelsen kan i tillegg virke prosessdrivende.
Til § 12A-8 (1) og (2)
Der kommunen forskutterer kostnaddsbidragene etter §§ 12A-8 (1) for at en utbygger skal komme i gang, vil fristen for tilbakebetalingen til kommunen i påvente av de andre utbyggere kunne anses som lån . Departementet bør ta stilling til om en slik finansieringsordning vil være i tråd med kommunelovens §§ 14-15, 14-16 og 14-17.
Vilkåret for å kunne kreve forskuttering er at det er nødvendig for fremdriften i utbyggingen. Etter 10 år må kommunen i tråd med forslaget til § 12A-8 (2) betale tilbake til første utbygger, med fradrag for eventuelle andre utbyggeres innbetaling. Dette mener vi innebærer enda en risikofaktor for kommunen.
Vi ønsker departentet lykke til med det videre arbeidet og står til disposisjon dersom dere ønsker ytterligere informasjon.
Vi er enig med KS i at forslaget vil innebære en statlig detaljstyring som står i kontrast til kommunelovens prinsipper om nærhet og forholdsmessighet. Vi er i tillegg enig i at forslaget går for langt i å gi statsforvalteren adgang til å overprøve det lokale selvstyret. Vi støtter KS sitt forslag om at en arbeidsgruppe med representanter fra kommuner, relevante fagmiljø og bransjer bør videreutvikle forslaget til en omforent modell, før departementet går videre med forslag til lovendringer.
Generelt mener vi at forslaget i for stor grad tar hensyn til byggebransjens finansielle strukturer, fremfor å fremme en bærekraftig utvikling til beste for samfunnet og fremtidige generasjoner, slik det følger av lovens formål.
Utover å vise til NKF sitt høringssvar, ønsker vi å gi noen særlige merknader til kapittel 12A:
Departementet forslår at merverdiavgift skal inngå i de estimerte finansieringskostnadene. Vi mener at plan- og bygningsloven er dårlig egnet for å regulere spørsmål om merverdiavgift. Merverdiavgift på infrastruktur som skal overføres til kommunen bør reguleres på samme måte som når kommunen selv besørger dette, gjennom merverdiavgiftsloven og kompensasjonsloven. Dette kan håndteres ved at kommunen bekrefter at anlegget skal overføres for å være en del av den kommunale infrastrukturen.
Det er krevende å håndtere en komplisert modell for kompensasjon av merverdiavgift. Kommunens vil i for stor grad måtte basere seg på den enkelte utbyggers oppstilling og ha tillit til at merverdiavgiften er ført riktig. Vi er kjent med at kommuner har blitt presentert justeringsoppstillinger fra utbyggere som inkluderer privat infrastruktur (stikkledninger for vann og avløp) som kommunen ikke skal overta. Kommunene risikerer dermed å bidra til at merverdiavgift blir ført feil. Dette kan føre til tilbakebetalingskrav mot kommunen og fare for tilleggsskatt. I tillegg kan finansieringskostnadene til den enkelte utbygger være et resultat av privatrettslige avtaler som kommunen har liten kontroll med. Disse kan bidra til å øke beløpet for andre utbyggere og kommunen. Vi mener derfor at merverdiavgift ikke bør inngå i de estimerte finansieringskostnadene, men håndteres gjennom å endre lovgivningen for merverdiavgift.
Forslaget legger i for stor grad til rette for at private aktører kan inngå avtaler som øker kostnadsbildet og som kommunen ikke har kontroll over eller er kjent med. B estemmelsen begrenser de øvrige utbyggernes risiko mot hva som anses tyngende og som dermed ikke kan kreves refundert. Der utbyggere som er tidlig ute har uforutsette kostnadsdrivere eller det er forhold som medfører at kostnadene blir høye, vil utgiftene bli liggende hos kommunen. Dette kan bidra til at modellen ikke blir benyttet, fordi risikoen bli for stor. Bestemmelsen kan i tillegg virke prosessdrivende.
Til § 12A-8 (1) og (2)
Der kommunen forskutterer kostnaddsbidragene etter §§ 12A-8 (1) for at en utbygger skal komme i gang, vil fristen for tilbakebetalingen til kommunen i påvente av de andre utbyggere kunne anses som lån . Departementet bør ta stilling til om en slik finansieringsordning vil være i tråd med kommunelovens §§ 14-15, 14-16 og 14-17.
Vilkåret for å kunne kreve forskuttering er at det er nødvendig for fremdriften i utbyggingen. Etter 10 år må kommunen i tråd med forslaget til § 12A-8 (2) betale tilbake til første utbygger, med fradrag for eventuelle andre utbyggeres innbetaling. Dette mener vi innebærer enda en risikofaktor for kommunen.
Vi ønsker departentet lykke til med det videre arbeidet og står til disposisjon dersom dere ønsker ytterligere informasjon.