Høring «Forenkle og forbedre» - svar fra HNT HF, Klinikk for psykisk helsevern og rus.
Dette er gjennomgående en god rapport med forslag som stort sett er tilpasset variasjon i geografi og tilgang på kompetanse. Generalist versus spesialkompetanse belyses slik at det også tar hensyn til mindre HF med tanke på gjennomførbarhet.
Det er fint at rapporten tematiserer viktigheten av å ha et friskt liv som primærforebygging.
Som rapporten poengterer er det en stor utfordring at kommuner er veldig ulikt organisert. Det er stor variasjon i registrering av lavterskeltilbud. Det er viktig at eventuell mangel på tjenester i kommunen ikke medfører at oppgaven legges til spesialisthelsetjenesten.
Modellen om samhandlingsforløp for barn og unge i Helse Fonna beskrives. Sett i lys av enkeltpasienten kan nok dette være en god tilnærming, men det fremstår som en tidkrevende prosess. Vi stiller spørsmål ved om dette er riktig bruk av ressurs sett i et lys av hele pasientpopulasjon med de begrensede helseressurser man har, og er bekymret for konsekvensen av en evt bredding av dette.
ACT/FACT trekkes frem som en viktig modell for samhandling. Det nevnes også i rapporten at det er en utfordring med modellen at den ser ut til å være bedre egnet for store enn små kommuner. Det er høyt trykk på innføring av ACT/FACT. Det er mye god samhandling per i dag som absolutt fyller samme formål som ACT/FACT, men som ikke kan kalle seg AVT/FACT pga måten det administrativt er bygd opp. Skal dette bli også for de mindre kommunene, må det gjøres noe med strukturen i ACT/FACT eller man kan tenke seg alternative modeller med samme intensjon som er bedre tilpasset geografi og tilgjengelighet til helsetjenester. I det daglige opplever man også en urealistisk forventning fra kommunene på hvilke pasienter som er kandidater for ACT/FACT, selv om målgruppen er definer som alvorlige psykiske lidelser med eller uten samtidig rusproblem. Det trekkes fram at det må være en finansiering som evt understøtter dette, og det er fint. Men om man ser fremover vil antall tilgjengelige helsepersonell være em større utfordring enn økonomi. Man må sørge for at en modell for samhandling også er bærekraftig med tanke på helsepersonell, og spesielt spesialistressurs.
Det er et viktig poeng at kommunenes ansvar for utredning og behandling av pasienter med psykiske lidelser må spesifiseres i nye faglige retningslinjer for kommunalt helsearbeid
Under kapittel 4 beskrives også at det bør etableres rutiner for at pasienter som tidligere har fått behandling i PH, raskt kan få hjelp ved tegn på tilbakefall (brukerstyrt poliklinikk). Her må det nyanseres på hvilke pasientgrupper dette bør gjelde for.
I kapittel 5.2 beskrives at vurderinger basert på skriftlig henvisning alene er lite presise. Vi mener likevel at dette bør være praksis i hovedsak, fordi igjen handler det om hva man bruker den totale helsepersonellressursen på. Vi er usikre på om gevinsten ved en slik omfattende prosess vil oppveie ressursbruk. Dersom dette skal gjøres på alle vil det ha enorm påvirkning på tidsbruk og helsepersonell vil ha mindre ressurs tilgjengelig for behandling.
Videre beskrives det i kapittel 5.3 blant annet all-in-prosjektet. Dette medfører også omfattende bruk av helsepersonellressurser og man må tenke nøye gjennom og vurdere konsekvenser i forhold til belastning på vurderingsapparatet før men evt bredder en slik modell
I kapittel 5.4 beskrives et godt og gjenkjennbart bilde av slagsiden ved pakkeforløpene. Det støttes at det bør gjøres en gjennomgang av dette. Vi er enig i beskrivelsen av at pakkeforløpene har bidratt til et overforbruk på utredningsressurser og at en del pasienter kunne vært avklart langt enklere.
I kapittel 6.6 beskrives tematisk organisering. Overordnet synes vi at rapporten på en god måte tar inn over seg variasjon i geografi og liknende og at det balanserer generalistkompetanse opp mot spesialkompetanse. Man må være oppmerksom på slagsiden som også belyses. Spesiell bekymring har vi knyttet til at ADHD tas fram som en av de fire pasientgruppene. Her blir det meget viktig at en eventuell tematisk organisering ikke endrer på priorieringsveilederen. Tilbud skaper etterspørsel. I tillegg må man også se på rekruttere- og beholdeperspektivet. Det er stor risiko for at en spesialist som hovedsakelig blir satt til utredning og behandling av ADHD vil finne dette lite spennende. Om man kan med en tematisk organisering klarer å få etablert behandlingstilbud i gruppe og digitale verktøy vil det være stor gevinst i dette for denne diagnosegruppen.
Dette er gjennomgående en god rapport med forslag som stort sett er tilpasset variasjon i geografi og tilgang på kompetanse. Generalist versus spesialkompetanse belyses slik at det også tar hensyn til mindre HF med tanke på gjennomførbarhet.
Det er fint at rapporten tematiserer viktigheten av å ha et friskt liv som primærforebygging.
Som rapporten poengterer er det en stor utfordring at kommuner er veldig ulikt organisert. Det er stor variasjon i registrering av lavterskeltilbud. Det er viktig at eventuell mangel på tjenester i kommunen ikke medfører at oppgaven legges til spesialisthelsetjenesten.
Modellen om samhandlingsforløp for barn og unge i Helse Fonna beskrives. Sett i lys av enkeltpasienten kan nok dette være en god tilnærming, men det fremstår som en tidkrevende prosess. Vi stiller spørsmål ved om dette er riktig bruk av ressurs sett i et lys av hele pasientpopulasjon med de begrensede helseressurser man har, og er bekymret for konsekvensen av en evt bredding av dette.
ACT/FACT trekkes frem som en viktig modell for samhandling. Det nevnes også i rapporten at det er en utfordring med modellen at den ser ut til å være bedre egnet for store enn små kommuner. Det er høyt trykk på innføring av ACT/FACT. Det er mye god samhandling per i dag som absolutt fyller samme formål som ACT/FACT, men som ikke kan kalle seg AVT/FACT pga måten det administrativt er bygd opp. Skal dette bli også for de mindre kommunene, må det gjøres noe med strukturen i ACT/FACT eller man kan tenke seg alternative modeller med samme intensjon som er bedre tilpasset geografi og tilgjengelighet til helsetjenester. I det daglige opplever man også en urealistisk forventning fra kommunene på hvilke pasienter som er kandidater for ACT/FACT, selv om målgruppen er definer som alvorlige psykiske lidelser med eller uten samtidig rusproblem. Det trekkes fram at det må være en finansiering som evt understøtter dette, og det er fint. Men om man ser fremover vil antall tilgjengelige helsepersonell være em større utfordring enn økonomi. Man må sørge for at en modell for samhandling også er bærekraftig med tanke på helsepersonell, og spesielt spesialistressurs.
Det er et viktig poeng at kommunenes ansvar for utredning og behandling av pasienter med psykiske lidelser må spesifiseres i nye faglige retningslinjer for kommunalt helsearbeid
Under kapittel 4 beskrives også at det bør etableres rutiner for at pasienter som tidligere har fått behandling i PH, raskt kan få hjelp ved tegn på tilbakefall (brukerstyrt poliklinikk). Her må det nyanseres på hvilke pasientgrupper dette bør gjelde for.
I kapittel 5.2 beskrives at vurderinger basert på skriftlig henvisning alene er lite presise. Vi mener likevel at dette bør være praksis i hovedsak, fordi igjen handler det om hva man bruker den totale helsepersonellressursen på. Vi er usikre på om gevinsten ved en slik omfattende prosess vil oppveie ressursbruk. Dersom dette skal gjøres på alle vil det ha enorm påvirkning på tidsbruk og helsepersonell vil ha mindre ressurs tilgjengelig for behandling.
Videre beskrives det i kapittel 5.3 blant annet all-in-prosjektet. Dette medfører også omfattende bruk av helsepersonellressurser og man må tenke nøye gjennom og vurdere konsekvenser i forhold til belastning på vurderingsapparatet før men evt bredder en slik modell
I kapittel 5.4 beskrives et godt og gjenkjennbart bilde av slagsiden ved pakkeforløpene. Det støttes at det bør gjøres en gjennomgang av dette. Vi er enig i beskrivelsen av at pakkeforløpene har bidratt til et overforbruk på utredningsressurser og at en del pasienter kunne vært avklart langt enklere.
I kapittel 6.6 beskrives tematisk organisering. Overordnet synes vi at rapporten på en god måte tar inn over seg variasjon i geografi og liknende og at det balanserer generalistkompetanse opp mot spesialkompetanse. Man må være oppmerksom på slagsiden som også belyses. Spesiell bekymring har vi knyttet til at ADHD tas fram som en av de fire pasientgruppene. Her blir det meget viktig at en eventuell tematisk organisering ikke endrer på priorieringsveilederen. Tilbud skaper etterspørsel. I tillegg må man også se på rekruttere- og beholdeperspektivet. Det er stor risiko for at en spesialist som hovedsakelig blir satt til utredning og behandling av ADHD vil finne dette lite spennende. Om man kan med en tematisk organisering klarer å få etablert behandlingstilbud i gruppe og digitale verktøy vil det være stor gevinst i dette for denne diagnosegruppen.